Broangrepet: Et tabu som endelig brytes
Russiske droneangrep tvang fredag til full eller delvis stenging av tre broer over Dnepr i Kiev, med trafikkaos som resultat. Sørbroen ble truffet flere ganger i løpet av få timer, mens trafikken på Paton-broen og Metrobroen ble begrenset. Kievs ordfører Vitalij Klitsjko sa at Russland «river Kiev i stykker», og at byen nå må settes på krigsfot. Ett dødsfall ble meldt etter at et russisk angrep traff en 25 etasjers boligblokk samme natt.
Paton-broen ble åpnet igjen i begge retninger senere på dagen, men Sørbroen forble stengt, og video viste et Kiev rammet av omfattende køer og omdirigert kollektivtrafikk. Bymyndighetene oppga at blant annet en bropilar, autovern, veidekke og betongbeskyttelsen over metrosporet var skadet.
Spørsmålet om hvorfor Russland ikke har angrepet Dnepr-broene har fulgt krigen siden starten i 2022. En stor del av den ukrainske militærlogistikken til styrkene øst for elven – som deler landet nesten i to – er avhengig av at tropper, forsterkninger og forsyninger kan krysse Dnepr. Mange teorier har versert om hvorfor Russland avsto: at de sovjetbygde broene var for solide, at presisjonsvåpen ville være for kostbare eller unøyaktige, eller at fly som skulle angripe dem ville risikere å bli skutt ned av ukrainsk luftvern.
Nå er svaret i hvert fall delvis klart: Russland har begynt.
En rådgiver for Zelenskij opplyste allerede 30. september at Russland hadde tatt i bruk et nytt kumulativt skjærende stridshode på jetdrevne droner, utviklet spesielt for å ødelegge høyspentmaster og stålkonstruksjoner på broer. Det er foreløpig ikke offentlig dokumentert at akkurat denne stridshodetypen ble brukt mot Sørbroen, men tidspunktet og måltypen gjør sammenhengen åpenbar nok til at ukrainske og vestlige militæranalytikere nå diskuterer den seriøst.
Russisk forsvarsdepartement bekreftet selv angrepet og oppga at en vei- og jernbanebro over Dnepr i Kiev «brukes av fienden til å forflytte tropper og levere militær last til støtte for de ukrainske styrkegruppene på Donbass-territoriet» – nøyaktig den militære begrunnelsen analytikere har pekt på i fire år.
Det er neppe nok skade til å kollapse broen fullstendig med det første; den er bygget med store sikkerhetsmarginer. Men gjentatte presisjonsangrep mot bropilarer, veidekke, skinner eller andre strukturelle punkter kan gjøre den ubrukelig for tung trafikk uten at hele konstruksjonen må ødelegges.
Det går også rapporter om at ukrainske myndigheter vurderer nødløsninger dersom flere Dnepr-kryssinger skulle bli satt ut av drift. Flåtebroer er en åpenbar mulighet, men erfaringene fra kampene ved Kherson i 2022 viste begrensningen: de kan holde en forsyningslinje i live, men erstatter bare en brøkdel av kapasiteten til en permanent bro.
Kievs isolasjon i sammenheng
Angrepet mot broen er det siste leddet i et mønster som har bygget seg opp gjennom hele september: først lagre og industrianlegg, så jernbanestasjonen og lokomotivene som forbinder Kiev med vestgrensen, deretter internett og datasentre, så selve kraftforsyningen – kraftverk, den store elektriske understasjonen vest for byen – og nå Dnepr-kryssingene.
Hver for seg kan hvert angrep virke begrenset. Til sammen gjør de Kiev stadig vanskeligere å styre fra, stadig vanskeligere å forsyne, og stadig vanskeligere for vestlige ambassader og rådgivere å oppholde seg trygt i.
Selv om flere broer skulle bli satt ut av drift, er det fortsatt mulig å krysse elven med båt. Men metroen gir ingen separat underjordisk omvei under Dnepr: linjene krysser elven på broer, og Sørbroen selv fører både biltrafikk og metro. Etter angrepet ble metrotrafikken over broen stanset sammen med veitrafikken.
Metroens sårbarhet er dessuten den samme som resten av byen: den er avhengig av stabil strømforsyning – nøyaktig det Russland samtidig arbeider for å svekke.
Zelenskij fra et bombet skolebomberom: «Han sa at det ikke finnes regler lenger»
I et intervju med Financial Times, gitt fra bomberommet under en Kiev-skole som ble truffet av en russisk jetdrone dagen før, hevdet Zelenskij at Putin i september ga ordre til sine militære ledere om å forlate tidligere begrensninger på luftangrep og intensivere angrep mot sivile mål. «Han sa at det ikke finnes regler lenger», sa Zelenskij, med henvisning til etterretning som angivelig inkluderer avlyttede kommunikasjoner mellom Kreml-tjenestemenn.
Skolens rektor fortalte at 104 elever og 60 lærere overlevde fordi de rakk tilfluktsrommet før dronen traff; stridshodet på rundt 50 kilo detonerte ikke. Peskov avviste anklagen og sa at russiske styrker ikke angriper skoler eller sykehus.
Det er grunn til dyp skepsis til historien slik Zelenskij fremstiller den. En eksplisitt ordre om bevisst å angripe rent sivile mål ville, dersom den fantes, være en direkte ordre om å begå krigsforbrytelser. Det russiske forsvarsdepartementet fortsetter samtidig konsekvent å begrunne sine offentlig erkjente mål med militær eller dobbel bruk – slik som nettopp broen, som Moskva sier brukes til å transportere tropper og materiell til Donbass.
For det andre: dersom Ukraina virkelig hadde avlyttet Kreml-kommunikasjon av denne sensitiviteten, ville det være ekstremt uvanlig å avsløre det for en avis og dermed varsle Moskva om at kanalen var kompromittert.
Det mer sannsynlige bildet er det som har vært tydelig i flere uker: Russland har gradvis utvidet rekkevidden av hva de angriper, samtidig som den tekniske kapasiteten har økt – jetdrevne droner, spesialiserte stridshoder, Zirkon-missiler, flere ballistiske missiler, et tettere satellittnettverk og det fremvoksende Rassvet-systemet. Financial Times beskriver selv Rassvet som et russisk-kinesisk satellittsystem under rask utvikling.
Det er en kapasitetsutvidelse, ikke i seg selv bevis på at alle tidligere begrensninger er opphevet.
Putin i Valdaj: En advarsel om tredje verdenskrig
«Når verdens ledende makter besitter våpen som kan ødelegge alt liv, eller i det minste bringe jorden i en katastrofal tilstand, kan vi da være sikre på at disse våpnene aldri vil bli brukt? Selvsagt ikke», sa Putin.
Putin bekreftet samtidig at Russland hadde sendt advarselen om Kaliningrad, omtalt i går, og beskrev en verden der vestlige makter, i møte med tapet av sin dominerende posisjon, vender seg mot økt voldsbruk for å forsøke å opprettholde den – en dynamikk han mener skaper en eskaleringsspiral med reell fare for noe som tidligere var utenkelig: en generell krig mellom stormaktene.
Han var også tydelig på hva et direkte angrep mot Russland ville bety. Dersom Russland eller Kaliningrad angripes, sa Putin, vil spørsmålet om å bruke «alle våpen vårt land har til rådighet» uunngåelig og umiddelbart komme på dagsordenen.
Det er en uvanlig dyster tale for Putin, som normalt ikke er fullt så pessimistisk i sine vurderinger. Flere forklaringer peker seg ut.
Professor John Mearsheimer, som nylig besøkte Russland og møtte en rekke russiske embetsmenn og andre medlemmer av den politiske eliten, har fortalt at de betrakter de ukrainske angrepene dypt inne på russisk territorium som fullstendig uakseptable, og at enhver løsning på konflikten må være av en slik art at noe lignende ikke kan fortsette. Mearsheimer har selv skrevet at russiske ledere betrakter de stadig dypere drone- og missilangrepene som en klar rød linje.
Krisen i Midtøsten og energimarkedene spiller også inn.
Men den mest nærliggende forklaringen er trolig det konsentrerte, samtidige presset Russland har vært utsatt for de siste ukene. CIA-direktør John Ratcliffe besøkte Moskva i august for å overbevise russerne om at deres militære og økonomiske situasjon ville forverres dersom krigen fortsatte. New York Times beskrev besøket som et forsøk på å presse Moskva til å inngå en avtale før situasjonen ble verre.
Påstanden om at Ratcliffe direkte truet Russland med et sovjetisk-lignende økonomisk sammenbrudd kommer fra senere britiske medieoppslag og er langt mindre solid dokumentert. Det samme gjelder påstanden om at utenriksminister Johann Wadephul gjentok akkurat denne trusselen overfor Lavrov i New York. Det som er dokumentert, er at Wadephul advarte Russland om fortsatt økonomisk press dersom krigen fortsatte, mens Lavrov senere sa at den tyske ministeren leste opp allerede kjente tyske standpunkter fra forberedte notater.
Presset ser uansett ikke ut til å ha hatt den effekten som var ønsket. I stedet for å skremme Russland til å stanse, kan det ha forsterket Putins oppfatning av at Vesten nå er grunnleggende og langsiktig fiendtlig innstilt, og at konfrontasjonen vil fortsette langt utover selve Ukraina-krigen.
Fronten: Dobropolje-kjelen gjenopprettet, Orekhov i sin siste fase
Etter rapporter i går om at ukrainske styrker kan ha brutt gjennom omringningen ved Dobropolje, hevder det russiske forsvarsdepartementet i dag at kjelen er gjenopprettet – muligens med flere ukrainske soldater fanget enn før etter at styrker som deltok i gjennombruddsforsøket selv ble sittende fast.
Det er samtidig uklart hvor stor den opprinnelige fangede styrken var; russiske tall tyder på et relativt begrenset antall. Og her må skillet mellom russiske frontmeldinger og det som faktisk kan dokumenteres på kartet beholdes: ISW hadde per 2. oktober ikke sett bevis som bekreftet den russiske påstanden om at Dobropolje var omringet.
Det betyr ikke at kampene er ubetydelige. Russiske styrker opererer både i og nord for byen, og presset mot de ukrainske forbindelseslinjene fortsetter.
I Zaporozje-regionen melder den russiske avisen Readovka at slaget om Orekhov nærmer seg sluttfasen. Readovka beskriver den nordlige delen av Orekhov, Preobrazjenka og Omelnik som de siste gjenværende delene av den gamle ukrainske forsvarslinjen i området, og hevder at russiske styrker har brutt forbindelsen mellom de ukrainske avdelingene ved Preobrazjenka og Omelnik.
Dette er en russisk vurdering, og «slaget er nesten over» kan ikke behandles som et bekreftet faktum. Men det er samtidig klart at det ukrainske forsvaret i området er under sterkt press.
I det nordøstlige Kharkov-området fortsetter russiske styrker også offensive operasjoner, men påstandene om en fullstendig kollaps av den såkalte kjelen nord for Velikij Burluk går lenger enn det uavhengige kartmaterialet foreløpig viser. ISW registrerte 2. oktober russiske angrep i området, men ingen bekreftede større fremrykninger den dagen.
Diesel og sanksjoner: Antydning om en byttehandel
Under Valdaj-samtalen kom Putin med en kommentar som fortjener oppmerksomhet: han knyttet en mulig gjenopptakelse av russisk dieseleksport til lettelser i sanksjonene.
USA og andre vestlige land forsøker samtidig å dempe dieselprisene gjennom frigjøring av strategiske reserver. Dersom Russland faktisk kobler eksportpolitikken direkte til sanksjonslettelser, gir dagens energikrise Moskva et forhandlingskort landet ikke hadde før prisene steg.
Kirill Dmitrijev, lederen for det russiske statlige investeringsfondet, har dessuten vært i kontakt med amerikanske tjenestemenn. Det er langt vanskeligere å dokumentere at diesel konkret har vært del av en bestemt byttehandel, og det bør derfor foreløpig behandles som en mulig sammenheng, ikke som en etablert avtale.
Putin sa samtidig at det innenlandske russiske markedet nå er dekket med diesel, mens årets kornhøst på rundt 140 millioner tonn ligger omtrent på nivå med fjoråret. Det reduserer landbrukets sesongmessige etterspørsel og gir Russland større frihet til å avgjøre når eksporten eventuelt skal åpnes igjen.
Brjansk og Sumy: Et mulig varsel om neste fase
Fra russiske og private kilder kommer det meldinger om oppbygging i Brjansk-regionen og spekulasjoner om en senere operasjon mot Tsjernigov-regionen. Det finnes foreløpig ikke uavhengig dokumentasjon som gjør det mulig å slå fast at en slik operasjon faktisk er besluttet.
I Sumy-regionen er utviklingen mer konkret. Geolokalisert materiale viser russiske infiltrasjonsoperasjoner øst for Sumy, og det russiske forsvarsdepartementet hevdet 2. oktober å ha tatt Mala Rybitsa. Det er fortsatt et stort sprang derfra til et stormangrep mot selve Sumy, og påstanden om at et slikt angrep er nært forestående går lenger enn den åpne dokumentasjonen.
Den strategiske logikken er likevel klar. Sumy ligger på hovedaksene sørover mot Kiev, mens Brjansk ligger nord for den ukrainske hovedstaden. Dersom Russland på et senere tidspunkt skulle øke presset både fra Sumy- og Tsjernigov-retningen, ville det tvinge Ukraina til å spre styrker langt utover Donbass-fronten.
Og dersom Kiev samtidig mister kapasitet i jernbane, strømforsyning og Dnepr-kryssinger, blir byens rolle som politisk og logistisk sentrum langt vanskeligere å opprettholde.
Konklusjon: En verden som minner stadig mer om 1962
Samlet tegner bildet seg av en verden på vei inn i en lang og dyster periode med stormaktsspenning – en situasjon som på flere punkter minner om slutten av 1950- og begynnelsen av 1960-tallet, som kulminerte i Cubakrisen i 1962.
Forskjellen er at dagens globale bakteppe på flere måter er mer fragmentert: krig i Ukraina, krise i Midtøsten, press på energimarkedene og en stadig mer eksplisitt diskusjon om hva som vil skje dersom NATO og Russland havner i direkte konflikt.
Putins budskap på Valdaj var ikke at atomkrig er ønsket eller uunngåelig. Det var at en eskaleringsspiral kan nå et punkt der kontrollen forsvinner, og at Russland vil stille hele sitt arsenal til rådighet dersom landet angripes.
Samtidig går den konvensjonelle krigen videre. Dnepr-broer angripes for første gang i Kiev. Kraftsystemet rammes fra stadig flere vinkler. Fronten er fortsatt i bevegelse, selv om de russiske påstandene om enkelte omringninger og gjennombrudd går lenger enn det åpne kartmaterialet foreløpig kan bekrefte.
Ingen av partene ser ut til å ønske en direkte stormaktskrig.
Men avstanden mellom en krig som skulle holdes begrenset til Ukraina og en langt større konfrontasjon mellom Russland og Vesten er blitt merkbart mindre.
Comments
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.