Problemet oppstår ikke når norske medier dekker ukrainske suksesser. Problemet oppstår når disse enkeltsuksessene løftes opp til en større fortelling om at Ukraina «kan vinne», «er på vei til å vinne», eller at «Tiden er ikke lenger på Russlands side.» – mens den mer brutale frontvirkeligheten samtidig tones ned, presses inn i en optimistisk ramme, eller ikke nevnes i det hele tatt. VG publiserte tidligere i år et intervju med Finlands president Alexander Stubb under vinkelen at Ukraina er «på vei til å vinne krigen». Aftenposten skrev nylig om et mulig vendepunkt med formuleringen «Tiden er ikke lenger på Russlands side».
Sett dette opp mot det The Guardian rapporterte fra fronten i april: ukrainske soldater ved Kupjansk som var avmagret etter lang tid i skyttergravene, med mangelfull tilgang på mat, vann og medisinsk hjelp. En kommandant ble byttet ut etter skandalen, og den ukrainske generalstaben erkjente alvorlige logistikkproblemer. Le Monde sendte nylig en spesialkorrespondent, Thomas d’Istria, til Donbas – fra Slovjansk til Kramatorsk – og fant et område under konstant russisk press. Bare én vei inn til regionen beskrives som relativt trygg, fordi russiske droner gjør andre ruter livsfarlige. Avisen beskriver utslitte soldater, desperate evakueringer og Kostiantynivka som en nøkkelby der et fall alvorlig kan svekke ukrainsk logistikk.
Korrespondenten siterer ukrainske soldater på hva som er deres største frykt: ikke kula, ikke artilleriet – men de russiske styrte flybombene. Ombygde sovjetiske flybomber utstyrt med vinger og satellittnavigasjon, sluppet fra stor avstand utenfor rekkevidden av ukrainsk luftvern. Financial Times har i en militær briefing bekreftet at ukrainske styrker hittil har hatt få eller ingen effektive mottiltak mot disse våpnene.
Det er mot denne bakgrunnen vi bør lese Kjetil B. Alstadheims kommentar i Aftenposten.
Fra sofaen i Oslo konkluderer Aftenpostens politiske redaktør at Ukraina «lykkes». Tegneren Marvin Halleraker illustrerer det med et tablå inspirert av flaggheisingsfotografiet fra Iwo Jima – der Donald Trump er gitt hedersplassen øverst, med det ukrainske flagget i hånden. Det er faktisk et mer presist bilde enn Alstadheim kanskje mente det som. For den ukrainske dronekampanjen dypt inn på russisk territorium, beundret og analysert av Alstadheim som bevis på ukrainsk kampvilje og suksess, hadde ifølge både den britiske kommentatoren Alexander Mercouris og den ukrainske militæranalytikeren Marat Khairulin ett primært formål: å imponere Donald Trump. Ikke å endre krigens gang. Ikke å svekke Russlands militære kapasitet på noen avgjørende måte. Men å produsere bilder og overskrifter som kunne påvirke en president som elsker vinnere.
Alstadheim har altså, uten å vite om det, bekreftet akkurat det.
Zelensky er en vinner, konkluderer han. Trump elsker vinnere. Ergo støtter Trump Ukraina igjen. Logikken er sirkulær, men den er i det minste ærlig om hva som faktisk driver nyhetsdekningen: ikke frontlinjens virkelighet, men fortellingens nytteverdi. Det er ikke journalistikk. Det er PR med dateline.
Nansen-programmet, der norske skattebetalere skal stable opp 274,5 milliarder kroner til ukrainsk krigføring frem mot 2030 – navngitt etter en mann som viet livet til humanitær hjelp og fred, og som med all sannsynlighet ville ha snudd seg i graven ved tanken – skal altså videre. Med full støtte. Fordi Ukraina «lykkes».
Hvordan kan norske kommentatorer, fra trygg avstand i Oslo, fortsatt skrive frem en seierfortelling samtidig som frontreportasjene i Le Monde, Guardian og Der Spiegel beskriver utslitte soldater, sviktende logistikk og en front som presses bakover? En kan bare være spent på hva Alstadheim & Co. skriver den dagen virkeligheten fra Donbas ikke lenger lar seg redigere bort.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.