Dette såkalte sikkerhets-uttrykket brukes nå som et politisk universalsvar. Når noen spør om kostnadene, kommer svaret: Europas sikkerhet. Når noen spør om hvor lenge støtten skal vare, kommer svaret: Europas sikkerhet. Når noen spør om diplomati, forhandlinger eller en politisk vei ut av krigen, kommer igjen det samme svaret. Men et slagord er ikke en strategi.
For 2026 har Norge satt av 85 milliarder kroner gjennom Nansen-programmet, og 70 milliarder går til militær støtte til et korrupt land. Dette er enorme summer. Likevel får vi knapt en reell diskusjon om hvor den økonomiske grensen går, hva milliardene konkret skal oppnå, og hvordan stadig mer våpen og penger faktisk skal føre Europa nærmere fred.
Krigen fra 2014, som eskalerte i 2022, har utviklet seg til en konflikt der Vesten stadig knytter sin egen sikkerhet direkte til Ukrainas evne til å fortsette krigen. Dermed blir enhver ny milliardpakke solgt inn som en investering i vår egen sikkerhet. Men hvis Europas sikkerhet virkelig er målet, må det også være lov å kritisere om en stadig lengre krig faktisk gjør Europa sikrere.
Flere våpen, mer opprustning, større militær aktivitet, sterkere fiendebilder og stadig mindre diplomatisk kontakt kan også øke risikoen for feilberegninger, eskalering og direkte konfrontasjon mellom atommakter. Likevel er denne siden av sikkerhetsbegrepet nesten fraværende i norsk debatt og styrte medier. Sikkerhet har gradvis blitt synonymt med våpen, mens fred og forhandlinger altfor ofte behandles som naivitet eller svakhet.
Norge burde være blant landene som spør hvordan krigen kan avsluttes, ikke bare hvordan den kan finansieres enda et år. I stedet ser vi at milliardene sendes raskt, våpnene kommer raskt, mens den politiske energien som brukes på forhandlinger og kompromisser er ikke der.
Samtidig har Norge åpnet for at ukrainere som kom tidlig kan få kollektiv beskyttelse til 2028. Over 100 000 ukrainere har kommet til Norge siden 2022. Danmark har valgt en annen modell og står friere fra EUs ordning. Det viser at også her finnes det politiske valg. Norge trenger ikke automatisk velge de mest omfattende og langvarige løsningene.
Det mest symbolske i hele denne politikken er kanskje navnet Nansen-programmet. Fridtjof Nansen forbindes med humanitært arbeid, nødhjelp, flyktninger og forsøk på å bygge broer. Under hungersnøden i Russland og Ukraina på 1920-tallet organiserte han hjelp til mennesker i nød. Den unge Vidkun Quisling arbeidet på den tiden som lokal representant i Ukraina, lenge før han senere ble kjent som landsforræder og leder for Nasjonal Samling under den tyske okkupasjonen. Kanskje lærte han nazismen der?
Det historiske paradokset er derfor vanskelig å overse. Nansen sendte mat og humanitær hjelp. I dag brukes navnet hans på et program der hoveddelen av milliardene går til militær støtte. Ingen kan vite hva Nansen ville ment om dagens situasjon, men det rart om navnet hans er blitt brukt som en moralsk glorie rundt en politikk som først og fremst handler om våpen, militær kapasitet og geopolitisk konfrontasjon.
Og da kommer også et enda mer alvorlig spørsmål. Ukraina har i flere tiår hatt dokumenterte problemer med ytterliggående nasjonalistiske og nynazistiske miljøer. Azov-bevegelsens historiske røtter er ett eksempel. Det betyr ikke at hele Ukraina kan stemples som nazistisk, men det betyr heller ikke at problemet skal ties i hjel bare fordi landet mottar vestlig støtte.
Når vi samtidig vet at Vidkun Quisling arbeidet for Nansens hjelpeinnsats i Ukraina på 1920-tallet, blir kontrasten nesten absurd. Kanskje er «Quisling-støtte» et grovt og historisk belastet uttrykk, men det setter fingeren på en ubehagelig dobbeltmoral: Hvorfor skal Nansens navn brukes som moralsk merkevare på en støtteordning til et land der ytterliggående nasjonalistiske miljøer fortsatt er en del av den politiske og militære historien, samtidig som norske myndigheter helst unngår enhver diskusjon om dette?
Vi lærer våre barn at historie skal forstås, at ekstremisme skal bekjempes og at fascistiske og nazistiske ideologier ikke skal relativiseres. Men når geopolitikken krever det, virker det plutselig som om enkelte miljøer, symboler og historiske forbindelser blir mindre viktige å diskutere. Det er nettopp denne selektive moralen som gjør den norske debatten så svak.
Hvis Frølich vil være blant dem som driver frem stadig større Ukraina-bevilgninger, må han tåle å svare på hvor grensen går mellom legitim sikkerhetspolitikk og en politisk kultur der militarisering, fiendebilder og krav om lydighet blir normalen som støtter Det historiske paradokset er derfor vanskelig å overse. Nansen sendte mat og humanitær hjelp. I dag brukes navnet hans på et program der hoveddelen av milliardene går til militær støtte. Ingen kan vite hva Nansen ville ment om dagens situasjon, men det rart om navnet hans er blitt brukt som en moralsk glorie rundt en politikk som først og fremst handler om våpen, militær kapasitet og geopolitisk konfrontasjon.
Og da kommer også et enda mer alvorlig spørsmål. Ukraina har i flere tiår hatt dokumenterte problemer med ytterliggående nasjonalistiske og nynazistiske miljøer. Azov-bevegelsens historiske røtter er ett eksempel. Det betyr ikke at hele Ukraina kan stemples som nazistisk, men det betyr heller ikke at problemet skal ties i hjel bare fordi landet mottar vestlig støtte.
Når vi samtidig vet at Vidkun Quisling arbeidet for Nansens hjelpeinnsats i Ukraina på 1920-tallet, blir kontrasten nesten absurd. Det er nettopp slike trekk Europa historisk burde være mest på vakt mot.
Dette er ikke et argument for å frikjenne Russland eller for å stemple hele Ukraina. Det er et krav om at Norge må tåle å se også våre egne allierte med kritiske øyne, og at norske politikere må tåle å bli vurdert etter de samme demokratiske standardene som de selv bruker overfor andre.
Det værste er at samtidig kutter norske kommuner. Eldreomsorgen presses. Folk står i helsekø. Politiet mangler ressurser. Vanlige familier opplever dyrere mat, bolig og strøm. Likevel er det tilsynelatende ingen øvre grense når regningen gjelder Ukraina.
Hvorfor finnes det en økonomisk smertegrense for norske kommuner, men tilsynelatende ingen smertegrense for Ukraina?
Hvorfor må norske eldre høre at kommunen må spare, mens milliardpakker til krigen vedtas med henvisning til «Europas sikkerhet»? Og hvor lenge skal dette argumentet brukes som et politisk frikort for stadig større pengebruk?
Sikkerhet kan ikke bare måles i våpen, raketter og milliarder. Sikkerhet må også bety lavere krigsfare, fungerende diplomati, politiske løsninger og evnen til å forhindre at konflikter vokser seg større.
Hvis Norges strategi bare er å finansiere neste år med krig, og deretter året etter det, har vi ikke en fredsstrategi. Da har vi en finansieringsstrategi for fortsatt krig.
Og kanskje er det nettopp derfor uttrykket «Europas sikkerhet» brukes så ofte. For når ordene er store nok, blir spørsmålene mindre.
Det må vi slutte å akseptere.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.