Jeg reagerer kraftig på signalene fra Arendalsuka om at de store redaktørstyrte mediene ønsker en tydeligere plass i norsk beredskap og totalforsvar. Begrunnelsen er krigen i Ukraina, økt geopolitisk uro, digitale trusler, propaganda og desinformasjon. Alt dette er reelle utfordringer. Men når svaret blir at pressen skal knyttes tettere til totalforsvaret samtidig som det diskuteres hvordan sosiale medier og informasjonsstrømmer skal håndteres, bør varsellampene blinke.
Historien gir oss dessuten en alvorlig påminnelse. Ved statskupp og militærkupp har kontroll over radio, fjernsyn, aviser og andre kommunikasjonskanaler ofte vært blant de første målene for dem som vil sikre seg makten. Det skyldes noe helt grunnleggende: Den som kontrollerer informasjonen, får enorm innflytelse over hvordan befolkningen forstår det som skjer. Jeg sammenligner selvfølgelig ikke norsk totalforsvar med et militærkupp i den forstand. Poenget er at historien viser hvorfor avstanden mellom politisk og militær makt på den ene siden og en fri presse på den andre er så viktig å beskytte.
Det er derfor jeg blir bekymret når mediene selv ønsker å bevege seg nærmere totalforsvaret. Den såkalte frie pressen skal stå utenfor og stille spørsmål. Den skal undersøke regjeringen, Forsvaret, NATO, etterretningstjenestene og norske beslutninger. Den skal ikke begynne å oppfatte seg selv som en del av det samme laget. For hva skjer den dagen hensynet til «nasjonal motstandskraft» kommer i konflikt med journalistens plikt til å publisere opplysninger som er ubehagelige for myndighetene?
Krigen i Ukraina har gjort dette spørsmålet enda viktigere. I Norge har begrepene «desinformasjon», «russiske narrativer» og «påvirkningsoperasjoner» fått en stadig større plass i den offentlige samtalen. Det er ingen tvil om at både Ukraina og Russland driver propaganda og påvirkning. Det gjør også andre stater. Nettopp derfor må pressen undersøke alle sider, ikke bli en del av et system som på forhånd definerer hvilke fortellinger som er akseptable.
For hvem skal bestemme hva som er desinformasjon? Regjeringen? Forsvaret? Etterretningstjenesten? NATO? EU? NRK? VG? Aftenposten? Faktasjekkere? Eller de internasjonale teknologiselskapene som bestemmer hva millioner av mennesker får se på Facebook, YouTube og andre sosiale medier?
Jeg mener det norske ordskiftet om Ukraina allerede har blitt for trangt. Dersom man stiller spørsmål ved våpenleveranser, milliardstøtte, sanksjoner, NATO-strategien eller muligheten for fredsforhandlinger, blir man altfor lett møtt med mistanke om at man gjentar russiske argumenter. Men et argument blir ikke feil fordi Russland også bruker det. Det må vurderes på grunnlag av fakta.
Gjennom et langt liv i veteranarbeid har jeg sett hvor viktig dette er. Krig er nettopp det tidspunktet hvor samfunnet trenger flere kritiske spørsmål, ikke færre. Når våpnene snakker, slutter altfor mange mennesker å tenke. Da trenger vi journalister som nekter å marsjere i takt, ikke en presse som føler ansvar for å beskytte myndighetenes ønskede virkelighetsforståelse.
Dette gjelder også sosiale medier. Selvfølgelig er Facebook, X, YouTube og andre plattformer fulle av løgner, propaganda, manipulasjon og dårlig kildekritikk. Men de har samtidig gitt vanlige mennesker en historisk mulighet til å utfordre makten. Veteraner, forskere, diplomater, journalister og borgere kan publisere synspunkter uten å måtte passere redaktørenes nåløye. Det gjør offentligheten mer kaotisk, men også vanskeligere å kontrollere.
Nettopp derfor bør vi være på vakt når ønsket om å «bekjempe desinformasjon» glir over i et ønske om å styre sosiale medier. Det kan begynne med falske kontoer og åpenbare påvirkningsoperasjoner. Men hvor går grensen? Skal kritikk av norsk Ukraina-politikk få mindre rekkevidde fordi den kan brukes av Russland? Skal innlegg som argumenterer for fredsforhandlinger merkes som problematiske narrativer? Skal myndighetene eller mediene avgjøre hvilke analyser nordmenn bør eksponeres for?
Vi må også stille et annet alvorlig spørsmål. Hvis VG, Aftenposten eller NRK blir tettere knyttet til totalforsvaret, hva skjer dersom en journalist oppdager alvorlige feil i norsk våpenstøtte til Ukraina? Hva dersom milliardbeløp ikke kan dokumenteres godt nok? Hva dersom Forsvaret har gitt Stortinget eller offentligheten et feilaktig bilde av situasjonen? Skal dette publiseres uten hensyn til om avsløringen kan «svekke forsvarsviljen»?
Svaret må være ja. Ellers har pressen mistet sin viktigste integritet og funksjon.
Jeg vil ha medier som gransker Russland knallhardt. Men jeg vil også ha medier som gransker Ukraina, NATO, USA og norske myndigheter med nøyaktig samme kritiske styrke. Journalistikk skal ikke avgjøres av hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender. Fakta skal være fakta også når de er ubehagelige for vår egen side.
Derfor bør diskusjonene under Arendalsuka tas langt mer alvorlig enn som et spørsmål om praktisk beredskap. Dette handler om prinsipielle grenser i demokratiet. Staten trenger et totalforsvar. Men demokratiet trenger også institusjoner som står utenfor totalforsvaret og gransker det.
Historien har lært oss hvorfor makthavere alltid har forstått betydningen av kontroll over aviser, radio og fjernsyn. I vår tid må vi legge Facebook, X, YouTube og resten av den digitale offentligheten til den listen.
Den lærdommen burde ikke få oss til å trekke mediene inn i maktapparatet. Den burde få oss til å beskytte avstanden mellom dem enda sterkere.
Fri presse eller del av forsvaret? Det er etter min mening akkurat det spørsmålet vi nå må stille. For hvis staten, Forsvaret, sikkerhetstjenestene og de største mediehusene etter hvert sitter på samme side av bordet og sammen skal beskytte Norge mot «feil informasjon», står vi igjen med et langt mer alvorlig spørsmål:
Hvem skal da kontrollere dem?
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.