Denne gangen kan hele befolkningen trekkes inn i overvåkningsapparatet.
Myndighetene ber oss være årvåkne. Vi skal følge med på «mistenkelige forhold», legge merke til uvanlig aktivitet og melde fra dersom noe virker galt. Det høres ansvarlig ut. Ingen kan være imot at konkrete opplysninger om sabotasje, spionasje, terror eller alvorlig kriminalitet blir varslet.
Problemet er at ordet «mistenkelig» kan romme nesten hva som helst.
Når frykten først får feste, kan et fotografi, en utenlandsreise, kontakt med mennesker i andre land, et politisk møte eller et kritisk leserinnlegg bli tolket som noe farlig. En nabo kan melde en nabo. En kollega kan rapportere en kollega. Og tidligere forsvarsfolk kan melde en veteran fordi de misliker spørsmålene han stiller.
Jeg vet at dette ikke bare er en teoretisk mulighet.
En veteranorganisasjon bestående av mennesker med bakgrunn som tidligere ansatte i Forsvaret tipset PST om min virksomhet. Bakgrunnen var blant annet at jeg offentlig stilte spørsmål ved om vi i Norge var i ferd med å bli smittet av russofobi.
Jeg oppfordret ikke til vold. Jeg planla ingen sabotasje. Jeg formidlet ingen militære hemmeligheter. Jeg hadde skrevet et leserinnlegg og reist et legitimt politisk spørsmål om hvordan frykt, fiendebilder og demonisering påvirker det norske samfunnet.
Likevel ble jeg innkalt av PST.
Det er verdt å stanse ved dette.
En norsk veteran med lang erfaring fra internasjonalt veteranarbeid og fredsarbeid ble meldt til sikkerhetstjenesten av personer fra en veteranorganisasjon med bakgrunn fra Forsvaret. Ikke på grunn av en forbrytelse, men etter et leserinnlegg og politiske ytringer.
Det sier noe om hvor kort veien kan være fra politisk uenighet til sikkerhetsmistanke.
Det sier også noe annet: Man bør være svært bevisst på hvem man snakker med.
I et miljø preget av sikkerhetstenkning, militær bakgrunn og sterke politiske fronter kan en privat samtale, en kritisk bemerkning eller et spørsmål bli videreformidlet i en helt annen sammenheng. Ord kan tas ut av sin sammenheng. Refleksjoner kan fremstilles som holdninger. Politisk kritikk kan bli tolket som lojalitet til en fremmed stat.
Det skaper et samfunn der mennesker begynner å veie hvert ord.
Hvem kan jeg stole på? Hvem noterer det jeg sier? Hvem bringer samtalen videre? Hvem mener at uenighet skal rapporteres til myndighetene?
Når slike spørsmål oppstår mellom veteraner og tidligere kolleger, har vi beveget oss inn i et farlig landskap.
Den opprinnelige Stay Behind-organisasjonen ble etablert etter andre verdenskrig. Dersom Norge ble okkupert, skulle hemmelige nettverk bli igjen bak fiendens linjer. De skulle samle informasjon, opprettholde samband, bidra til evakuering og forberede motstand.
Men slike nettverk fikk også en mørkere side. I flere land ble politiske miljøer overvåket, og mennesker med «feil» meninger kunne bli betraktet som sikkerhetsproblemer. Kommunister, fagforeningsfolk, fredsaktivister og andre systemkritikere risikerte å bli registrert.
Stay Behind kunne dermed bli mer enn en beredskap mot en fremtidig okkupant. Blikket kunne også rettes mot landets egne innbyggere.
Nå vender tankegangen tilbake i en mer effektiv form.
Norge har fortsatt en lovfestet okkupasjonsberedskap. Etterretningstjenesten skal kunne innhente og formidle informasjon fra et helt eller delvis okkupert Norge. Et land må selvsagt være forberedt dersom det angripes.
Men dagens teknologi gjør grensen mellom nødvendig beredskap og overvåkning av egne borgere stadig mer uklar.
Den gamle informanten trengte en hemmelig kontakt, en kodebok eller en radiosender. Den moderne informanten trenger bare en mobiltelefon.
Et navn, en skjermdump, et fotografi eller en løs mistanke kan sendes videre på sekunder. Den som blir meldt, får kanskje aldri vite nøyaktig hva som ble sagt, hvilke formuleringer som ble brukt, eller hvordan opplysningene ble vurdert.
Dette skaper en alvorlig demokratisk utfordring.
Når staten har teknologien og registrene, mens innbyggerne oppfordres til å sende inn mistanker, oppstår et samfunn der alle kan bli overvåkere og alle kan bli overvåket.
Det har noe ubehagelig Stasi-aktig over seg.
Stasi bygget sitt system på informanter. Staten kunne ikke være overalt, men den kunne få naboer, kolleger, venner og organisasjonskamerater til å rapportere. Resultatet var ikke bare overvåkning. Det var mistillit mellom mennesker.
Det er nettopp denne mistilliten vi må forhindre.
Konkrete trusler mot landet skal rapporteres og undersøkes. Men politisk uenighet er ikke spionasje. Kritikk av NATO er ikke landsforræderi. Kontakt med russere er ikke i seg selv mistenkelig. Og det å spørre om russofobi har fått fotfeste i Norge, er ikke det samme som å arbeide for russiske myndigheter.
Et demokrati må tåle slike spørsmål.
PST må kunne skille mellom en reell sikkerhetstrussel og en kritisk samfunnsdebattant. Veteranorganisasjoner må også spørre seg om deres rolle er å fremme kameratskap, omsorg og åpen debatt, eller å rapportere mennesker med avvikende meninger til sikkerhetstjenesten.
Min erfaring har lært meg noe ubehagelig: Det er ikke alltid de fremmede man først og fremst må være forsiktig med. Noen ganger kommer mistanken fra mennesker man trodde tilhørte det samme fellesskapet.
Derfor er det viktig å vite hvem man snakker med.
Ikke fordi vi skal bli tause, men fordi angiverkulturen allerede kan være nærmere enn vi liker å tro.
Stay Behind er tilbake i en ny versjon. Denne gangen sitter ikke informanten nødvendigvis bak en gardin eller ved en hemmelig radiosender.
Han kan sitte ved siden av deg på et veteranmøte, nikke under samtalen og senere ringe PST.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.