En strategi bygget over tre presidentskap
Historien Ramos Milanés forteller, begynner ikke i år, men strekker seg gjennom flere amerikanske presidentskap. Under Obama-administrasjonen ble de diplomatiske forbindelsene gjenopprettet, og mer enn 20 bilaterale samarbeidsavtaler ble undertegnet. Amerikanere – fortsatt formelt forhindret fra å reise til Cuba som vanlige turister – benyttet kulturelle, vitenskapelige, religiøse og andre tillatte reisekategorier, blant annet programmet «People to People». Ifølge Ramos Milanés kom det på et tidspunkt mer enn 1,5 millioner amerikanske besøkende til Cuba. Han beskriver også en kraftig økning i flytrafikken og at amerikanske selskaper begynte å administrere hoteller i Havanna og Varadero.
Da Trump kom til makten første gang, ble dette reversert med det samme. Cuba ble ført opp på USAs liste over stater som angivelig sponser terrorisme – en beslutning som, ifølge Ramos Milanés, umiddelbart kuttet landet fra store deler av det internasjonale banksystemet. Biden-administrasjonen videreførte i praksis alle sanksjonene fra første Trump-periode, og fjernet Cuba fra terrorlisten bare en uke før embetsperioden var over. Da Trump tiltrådte sitt andre presidentskap 20. januar 2025, ble Cuba satt tilbake på listen samme dag.
Siden har presset fortsatt. Presidentordre 14380 av 29. januar 2026 etablerte en ordning som åpner for ekstra toll på varer fra land som direkte eller indirekte leverer olje til Cuba. Presidentordre 14404 av 1. mai 2026 åpnet for blokkering av eiendom og økonomiske interesser til utenlandske personer som amerikanske myndigheter utpeker, blant annet på grunn av virksomhet i sentrale deler av Cubas økonomi eller forbindelser til cubanske myndigheter og allerede sanksjonerte personer.
Ramos Milanés omtaler disse som de mest skadelige av de nye tiltakene. Han legger til at de er blitt fulgt av ytterligere sanksjoner mot cubanske institusjoner og høytstående tjenestepersoner, og av trusler om reaksjoner mot aktører utenfor USA som opprettholder forbindelser med de sanksjonerte.
Da oljen tok slutt
Konsekvensen av dette regimet er, ifølge Ramos Milanés, direkte og håndgripelig. Venezuela, Cubas viktigste leverandør av olje gjennom en bilateral avtale, ble selv hardt rammet av sanksjoner og klarte ikke lenger å levere de avtalte volumene. Ambassadøren påpeker at flere karibiske land historisk har hatt tilsvarende energisamarbeid med Venezuela.
Mexico leverte ifølge Ramos Milanés olje til Cuba gjennom hele 2025. Etter presidentordren 29. januar 2026 har Mexico fortsatt å uttrykke vilje til å levere, men hadde ennå ikke funnet en løsning uten risiko for amerikanske reaksjoner. Ordren innebærer formelt at USA kan ilegge ekstra toll på varer fra land som leverer olje til Cuba; ambassadøren beskriver den praktiske virkningen som en boikott av oljesalg til landet.
Han opplyser at den eneste større oljeforsyningen Cuba hadde mottatt i den aktuelle perioden etter dette, var en tankskiplast på rundt 100 000 tonn som ankom i mars – nok til noen få ukers forbruk. På spørsmål fra Perspektiv bekreftet han at skipet var russisk.
Resultatet er, ifølge ambassadøren, strømbrudd som i perioder varer mellom 16 og 20 timer, med rasjonering der husholdningene får noen få timer strøm per døgn på roterende skift. Situasjonen har blitt så alvorlig at containere med humanitær bistand – i hovedsak mat og andre kritiske forsyninger – blir stående på Cuba fordi det ikke finnes drivstoff til å transportere innholdet videre. Ramos Milanés sier at FN ba amerikanske myndigheter om tillatelse til å importere drivstoff for dette formålet, uten å få noe positivt svar.
Helsevesenet bærer også konsekvensene direkte. Ramos Milanés viser til tall fra cubanske helsemyndigheter, som sier at mer enn 100 000 mennesker venter på medisinske inngrep på grunn av strøm- og ressursmangel i sykehusene. Blant dem skal det være rundt 12 000 barn. Ifølge ambassadøren måtte også deler av høyere utdanning gå tilbake til fjernundervisning og selvstudier, på lignende måte som under pandemien.
Solenergi som nødløsning
Samtidig beskriver Ramos Milanés en omfattende energiomstilling som svar på krisen. Ifølge ham har Cuba fremskyndet et strategisk program for å bygge ut solenergi, med mål om at denne kilden skal stå for 30 prosent av kraftproduksjonen innen 2030. Fornybarandelens bidrag til kraftproduksjonen skal ha økt fra rundt tre prosent til over ti prosent i løpet av 2025.
I intervjuet oppga ambassadøren feilaktig enheten «gigawatt» da han beskrev utbyggingen. Cubanske myndighetskilder oppgir at det i 2025 ble installert over 1 000 megawatt solkraftkapasitet. Det er derfor dette tallet som brukes her.
Solpanelene er, ifølge Ramos Milanés, i hovedsak kinesiske. Utfordringen er at solenergien bare produserer effektivt i noen timer midt på dagen, og at Cuba – i motsetning til Norge – ikke har vannkraft som stabiliserende alternativ. Landet arbeider derfor også med å raffinere sin egen tunge, svovelholdige råolje til drivstoff som kan brukes i flere kraftverk. Ifølge ambassadøren skal ett raffineri i Santiago de Cuba nylig ha produsert rundt 20 000 tonn slikt drivstoff.
Ramos Milanés opplyser at cubanske myndigheter etter planen skal legge frem et omfattende reformprogram for nasjonalforsamlingen i juli. Programmet skal blant annet redusere antallet departementer fra 27 til 20, desentralisere beslutningsmyndighet til kommunene og gi statlige og private bedrifter større frihet til å velge handelspartnere for import og eksport. Målet er også å knytte statlige og private aktører tettere sammen. Private aktører skal for eksempel kunne bidra til å modernisere statlige fabrikker, slik at produksjonen og omsetningen kan økes.
Bortfallet av vestlig turisme
Turistnæringen, historisk en av Cubas viktigste inntektskilder, er hardt rammet. Ramos Milanés viser til at internasjonale selskaper er blitt presset til å redusere eller trekke seg ut av deler av virksomheten på Cuba. Han nevner blant annet de spanske hotellkjedene Meliá og Iberostar og deres samarbeid med det cubanske turistselskapet Gaviota. Ambassadøren oppga ikke hvor mange hoteller dette gjaldt, eller konkrete tall for nedgangen i turismen og flytrafikken.
Perspektiv påpekte i intervjuet et asymmetrisk trekk ved situasjonen: Mens europeiske flyselskaper som Air France og Iberia hadde innstilt sine Cuba-ruter, fortsatte amerikanske selskaper som American Airlines og JetBlue å fly. Ramos Milanés bekreftet dette og omtalte forskjellen som interessant.
Ifølge ambassadøren skyldes bortfallet av flere europeiske ruter blant annet at Cuba har begrenset kapasitet til å fylle drivstoff på flyene. Selskapene må da legge inn en kostbar mellomlanding, for eksempel i Mexico, for å fylle drivstoff. Nordmenn som ønsker å reise til Cuba, må ifølge ham som regel reise via Amsterdam og deretter Panama eller Mexico, noe som gjør reisen lengre og dyrere. Han viser også til norske reiseråd som anbefaler å unngå reiser som ikke er nødvendige, og sier at antallet norske turister derfor er svært lavt.
Diversifisering mot BRICS
Cuba forsøker samtidig å bygge ut alternative økonomiske forbindelser. Landet har lenge hatt handel med Kina og Vietnam og har de siste årene søkt å utvide samarbeidet med BRICS-landene – deriblant Brasil, India og Russland. India har de siste årene økt både handelen med og investeringene i Cuba, blant annet i turistsektoren. Russland samarbeider blant annet med Cuba om kraftproduksjon og sto, ifølge Ramos Milanés, bak den omtalte oljeleveransen. Ambassadøren peker også på alternative betalingskanaler utenfor det vestlige banksystemet, men understreker at han ikke kjenner alle de tekniske detaljene. Slike omveier, for eksempel via Kina, kan gjøre transaksjonene både kompliserte og dyre.
Cuba har, ifølge Ramos Milanés, verdens største nikkelreserver – et mineral med stor strategisk betydning for moderne industri og teknologi – i tillegg til egen olje- og gassproduksjon. Dette gjør at de amerikanske sanksjonene, slik han ser det, ikke utelukkende er ideologisk motivert, men også kan være drevet av økonomiske interesser. Han viser også til at Trump i perioden med normalisering skal ha sendt en teknisk gruppe til Cuba for å undersøke muligheter for investeringer i turistsektoren, blant annet golfanlegg og feriesteder. Ambassadøren var selv usikker på det nøyaktige året, og ingen avtale ble inngått.
Monroe-doktrinen og trusselen om konfrontasjon
Ramos Milanés knytter til slutt sanksjonspresset til et bredere geopolitisk mønster. USA ønsker, slik han fremstiller det, å gjenvinne udelt lederskap i Latin-Amerika, svekke Kinas voksende innflytelse i regionen, og – i praksis – gjenopplive Monroe-doktrinens grunnprinsipp om at hele det amerikanske kontinentet er underlagt USAs interessesfære. Ifølge diplomaten har Washington de siste årene blandet seg inn i en rekke lands indre anliggender – Ecuador, Bolivia, Colombia, Venezuela, Nicaragua – med Cuba som et politisk hovedmål nettopp fordi landet insisterer på å forbli suverent og sosialistisk.
På spørsmål om amerikanske tilbakeslag andre steder kan føre til at Washington retter mer oppmerksomhet mot Cuba, svarer Ramos Milanés at dette ligger nær retorikken Trump selv har brukt. Han håper samtidig at amerikanske myndigheter har forstått at en militær kampanje mot Cuba ikke ville være enkel.
Folkelig oppslutning under press
På spørsmål om hvordan den cubanske befolkningen opplever situasjonen, beskriver Ramos Milanés en aggressiv informasjonskamp som går parallelt med det økonomiske presset. Han mener amerikanske medier og aktører i sosiale medier forsøker å legge ansvaret for krisen på cubanske myndigheter og svekke støtten til revolusjonen.
Ambassadøren mener oppslutningen om regjeringen og revolusjonen fortsatt er omfattende. Som eksempler viser han til en underskriftskampanje som ifølge ham samlet mer enn 6,5 millioner underskrifter på én måned, og til årets 1. mai-markering i Havanna. Vanligvis deltar rundt én million mennesker, sier han. Til tross for den alvorlige transportmangelen skal nær en halv million ha deltatt i år. Mange gikk eller fant andre måter å komme seg til markeringen på.
Diplomaten understreker at Cuba ikke ønsker krig, og at landet gjentatte ganger har invitert til dialog og forhandlinger. Cuba er også åpent for amerikanske investeringer og handel, sier han, men landets samfunnsorden kan ikke være gjenstand for forhandling.
Ramos Milanés gikk også inn på hvordan det cubanske forsvaret er organisert. Han avviste intervjuerens antakelse om at cubanere oppbevarer våpen hjemme. Våpnene er i stedet lagret lokalt og kan, ifølge ham, gjøres tilgjengelige dersom befolkningen mobiliseres til forsvar. Mange cubanere har opplæring i å bruke dem.
Han presiserte dessuten at Cuba ikke er utsatt for en fysisk sjøblokade der amerikanske styrker stanser skip på vei til øya. Beleiringen er økonomisk: Selskaper som eier eller opererer skip som anløper Cuba, kan ifølge ham bli rammet av sanksjoner. Skip kan fortsatt seile til landet, men sanksjonstrusselen gjør handel, betaling og transport vanskeligere og dyrere.
UDs taushet: Politisk feighet forkledd som prinsippfasthet
Norges forhold til Cuba var et sentralt tema i samtalen. Ramos Milanés fremhevet det Norge faktisk har bidratt med: et forskningssamarbeid om fiskeri og akvakultur som har vart i over ti år, humanitær bistand etter orkanskader i de østlige provinsene og støtte under et utbrudd av chikungunya-feber. Norge har dessuten år etter år stemt for FN-resolusjonen mot USAs blokade og bidratt til å godkjenne samarbeidsprogrammer med Cuba gjennom blant annet UNDP, UNICEF og Verdens matvareprogram.
Ambassadøren sa at Norge tidligere hadde sendt humanitær hjelp etter orkaner og andre kriser, men at slik hjelp ikke var blitt sendt så langt i år. Han sa også at norske myndigheter kjenner den alvorlige situasjonen gjennom den løpende kontakten med Cuba. Samtidig var han nøye med å omtale både det historiske og det eksisterende samarbeidet positivt.
Et tidligere program innen oljeteknologi – hvor over 300 cubanske spesialister ifølge ambassadøren fikk opplæring i Norge – ble avsluttet etter at Norge besluttet ikke lenger å finansiere internasjonalt samarbeid i oljesektoren. Cuba ønsker fortsatt tilgang til norsk teknologi og investeringer på dette feltet, samt samarbeid innen fiskeri, solenergi og biomasse.
Ambassadøren tok også opp risikoen for selskaper som vil samarbeide med Cuba. Norske og europeiske aktører kan etter hans vurdering bli utsatt for amerikansk sanksjonspress dersom de investerer eller handler i landet. Han omtalte dette som et av Cubas største problemer og etterlyste en politisk reaksjon fra EU og fra europeiske land som Norge.
Ramos Milanés viser til at EU har egne regler som skal motvirke ekstraterritoriell anvendelse av amerikanske sanksjoner. Etter hans vurdering har unionen likevel ikke håndhevet dette vernet effektivt nok til å forsvare europeiske selskaper og borgere. Han viser til Meliá og Iberostar og spør om selskapene i praksis har følt seg beskyttet av EU – eller forlatt.
Det er Perspektiv, ikke Ramos Milanés, som retter den følgende kritikken mot norske myndigheter.
Intervjuet ble gjennomført torsdag 18. juni. Samme dag, etter en telefonsamtale med UDs pressevakt klokken 13.34, sendte Perspektiv en omfattende skriftlig henvendelse til Utenriksdepartementet.
Vi ba om regjeringens offisielle posisjon overfor Cuba. Vi spurte om det praktiske samarbeidet var redusert, hvorfor det ikke var kommet ny humanitær hjelp i år, og om amerikanske sekundærsanksjoner påvirker norske myndigheter, selskaper eller organisasjoner som ønsker å samarbeide med cubanske aktører. Vi ba også UD opplyse om departementet hadde rådet norske aktører til å avstå fra samarbeid, og forklare hvordan Norge kan hevde å være motstander av USAs embargo dersom amerikansk sanksjonspress likevel får begrense norsk-cubanske forbindelser i praksis.
UD besvarte ikke spørsmålene.
Det er ikke en bagatell. Departementet fikk konkrete, skriftlige og etterprøvbare spørsmål om norsk utenrikspolitikk, norske bistandsprioriteringer og norske aktørers handlingsrom. Det hadde alle muligheter til å korrigere premissene, dokumentere samarbeidet og forklare regjeringens politikk. Det valgte å la være.
Norge liker å fremstille seg som en humanitær stormakt, en forsvarer av folkeretten og en selvstendig stemme i internasjonal politikk. Men prinsipper som bare uttales i FN-salen og forsvinner når de kan koste politisk kapital overfor Washington, er ikke prinsipper. Det er omdømmebygging.
Å stemme mot embargoen én gang i året er enkelt. Den virkelige prøven kommer når norske myndigheter må svare på om amerikanske trusler faktisk begrenser norsk handel, bistand, investeringer og samarbeid. Da blir det stille.
Denne tausheten skjer mens Cuba, ifølge opplysningene i intervjuet, opplever strømbrudd på opptil 20 timer, alvorlig drivstoffmangel, sykehus med lange operasjonskøer og problemer med å distribuere humanitære forsyninger. UD ble bedt om å forklare Norges politikk i møte med dette. Departementet svarte ikke.
Det er vanskelig å lese tausheten som annet enn politisk unnvikelse. Norge vil gjerne ha æren for å være mot embargoen, men vil ikke redegjøre for om landet i praksis bøyer seg for virkningen av den. Regjeringen vil gjerne forbindes med humanitære idealer, men vil ikke forklare hvorfor ny hjelp uteblir når behovet er akutt. Den vil gjerne snakke om en regelstyrt verdensorden, men unngår spørsmål om et fremmed lands sanksjoner legger føringer for norske valg.
Hvis amerikanske sekundærsanksjoner ikke påvirker norsk politikk, kan UD si det. Hvis samarbeidet med Cuba er omfattende og uendret, kan departementet dokumentere det. Hvis fraværet av ny humanitær hjelp skyldes budsjettprioriteringer eller andre saklige forhold, kan regjeringen forklare dem.
Når ingen av delene skjer, står offentligheten igjen med et departement som vil ha honnør for sine prinsipper, men ikke tåler spørsmål om hvordan de praktiseres. Det er ikke diplomatisk klokskap. Det er institusjonell feighet.
Spørsmålene står fortsatt ubesvart.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.