Atompasifist ekskludert etter Russland-dialog: – Frykten for omdømme vant over fredsarbeidet.

Gjennom Bike for Peace har Tore reist verden rundt, oppsøkt konfliktområder, møtt statsledere, parlamentarikere, diplomater, fredsaktivister og vanlige mennesker. Atomnedrustning har vært en av hans viktigste kampsaker. Han har mottatt internasjonale fredspriser, blitt nominert til Nobels fredspris en rekke ganger og er hedret med Kongens fortjenstmedalje.

I 44 år var han også medlem av Nei til Atomvåpen.

Den 18. april i år valgte landsmøtet ham inn i organisasjonens hovedstyre.

Fire måneder senere var medlemskapet over.

Utestengelsen

På hovedstyremøtet 20. august ble Nærland utestengt fra Nei til Atomvåpen. Bakgrunnen var hans fredsarbeid i Russland, møter med russiske politikere og kontakten med organisasjoner styret mente sto for nær russiske myndigheter.

Saken har utviklet seg til noe langt større enn en intern konflikt om én Russland-reise.

Den handler om hvor grensene går for fredsbevegelsens kontakt med en motpart. Om et hovedstyre kan omgjøre et landsmøtevalg på bakgrunn av forhold landsmøtet allerede kjente til. Og om frykten for omdømmetap og reaksjoner fra omgivelsene har begynt å veie tyngre enn selve dialogarbeidet.

I mars reiste Nærland til Russland gjennom Bike for Peace.

Der møtte delegasjonen blant annet representanter for Føderasjonsrådet og andre russiske aktører. Temaene var atomnedrustning, New START-avtalen og behovet for å opprettholde dialog mellom atommaktene.

For Nærland var dette en fortsettelse av arbeidsformen han har fulgt gjennom flere tiår: oppsøk mot dem som faktisk sitter med makten til å endre politikk.

Han har også reist gjentatte ganger til Ukraina etter krigsutbruddet og har offentlig tatt til orde for stans i krigen og forhandlinger.

Men i Nei til Atomvåpen ble Russland-kontakten etter hvert et problem.

Styreleder Lars Egeland sier til Perspektiv at organisasjonen ikke er mot dialog med russiske myndigheter som sådan. Problemet, mener han, er formen kontakten fikk.

Han viser til møter med sanksjonerte politikere, arrangementer med russiske myndighetsaktører og samarbeid med organisasjoner han mener er kontrollert av eller står nær russiske myndigheter.

Egeland sier hovedstyret fryktet at dette kunne skade organisasjonens omdømme og skape et inntrykk av at Nei til Atomvåpen hadde et nært samarbeid med russiske myndigheter.

– Det er ikke poenget å ikke snakke med russiske myndigheter eller diplomater, sier Egeland.

Han mener likevel at slike møter kan bli brukt av Russland til å vise at landet ikke er internasjonalt isolert.

Egeland understreker samtidig at uavhengigheten fra fremmede myndigheter etter hans syn har vært et grunnprinsipp i Nei til Atomvåpens arbeid gjennom nesten 50 år. Han mener organisasjonen historisk har klart å opprettholde internasjonale kontakter uten å inngå samarbeid med andre lands myndigheter, og at denne avstanden også må bevares i dagens politiske situasjon.

På møtet 20. august vedtok hovedstyret samtidig regler for hva styremedlemmer kan gjøre.

De skal ikke ha kontakt med sanksjonerte russiske politikere, delta på arrangementer i regi av russiske myndigheter eller samarbeide med myndighetskontrollerte organisasjoner uten at styret først har behandlet saken.

Nærland bestrider ikke at hovedstyret kan vedta slike regler for framtiden.

Problemet, mener han, er at de ble brukt mot ham for handlinger som allerede hadde funnet sted.

I anken over vedtaket skriver han at organisasjonen omtaler regelverket som en «presisering av gjeldende praksis». Men hvis dette virkelig var gjeldende praksis, mener han NTA må kunne vise hvor regelen sto skrevet og hvem den tidligere var blitt anvendt på.

Hvis den ikke eksisterte, mener han at hovedstyret i realiteten vedtok en ny regel og anvendte den tilbakevirkende mot personen som utløste diskusjonen.

Dette er et av de mest sentrale spørsmålene i hele saken.

Egeland avviser imidlertid at alternativet sto mellom å akseptere Nærlands tidligere virksomhet eller ekskludere ham. Han sier styret nettopp forsøkte å etablere retningslinjer for framtidig kontakt med Russland.

Ifølge Egeland ville Nærland ikke ha blitt ekskludert dersom han hadde akseptert retningslinjene og vært villig til å involvere hovedstyret i framtidige Russland-reiser. Et annet alternativ var at han trakk seg fra hovedstyret, fortsatte arbeidet gjennom Bike for Peace og forble ordinært medlem av Nei til Atomvåpen.

Egelands versjon er at Nærland avviste disse løsningene, og at eksklusjon først da ble den gjenværende reaksjonen etter vedtektene.

Dette gjør også skillet mellom partene tydeligere: Nærland mener de nye begrensningene i seg selv var uforenlige med måten han driver uavhengig fredsarbeid på. Egeland mener på sin side at det var Nærlands avvisning av framtidige rammer – ikke Russland-dialogen alene – som til slutt førte til utestengelsen.

Egeland bekrefter overfor Perspektiv at han snakket med Nærland før landsmøtet.

Han fortalte ham at Bike for Peace-arbeidet kunne fortsette som før, men at Russland-kontaktene ville skape problemer dersom han samtidig satt i hovedstyret i Nei til Atomvåpen.

Egeland anbefalte derfor Nærland å ikke stille til valg.

Nærland stilte likevel.

Da landsmøtet valgte Nærland inn i hovedstyret 18. april, var Russland-kontaktene allerede en del av diskusjonen. Innvendingene ble tatt opp før avstemningen, men landsmøtet valgte ham likevel inn med 16 mot 14 stemmer. To dager senere kom varselet som til slutt skulle ende med utestengelse.

Egeland mener likevel at dette ikke betyr at landsmøtet satt med det samme faktagrunnlaget som hovedstyret senere gjorde. Ifølge ham kom det gjennom undersøkelsen av varselet fram opplysninger som ikke var kjent da Nærland ble valgt.

Dermed står to forhold ved siden av hverandre: Russland-kontaktene og innvendingene mot dem var kjent før valget, mens Egeland hevder at den senere varslingsprosessen ga styret ny informasjon som endret vurderingen.

Dermed oppstår fortsatt et vanskelig organisatorisk spørsmål:

Hvis landsmøtet kjente til selve Russland-kontaktene og likevel valgte Nærland, hvor mye ny informasjon skulle til før hovedstyret kunne sette dette valget til side fire måneder senere – og hvilke av de nye opplysningene var avgjørende?

Nærland mener saken i realiteten ble flyttet underveis.

Han viser til at arbeidsutvalget i juni uttrykkelig skrev at saken gjaldt hans verv som hovedstyremedlem, ikke medlemskapet generelt.

To måneder senere ble han utestengt fra organisasjonen etter 44 år som medlem.

Han beskriver dette som en sak hvor grunnlaget gradvis ble endret mens adressaten forble den samme.

Under møtet 20. august kom også en ny og langt alvorligere påstand.

Ifølge Nærlands anke ble det hevdet at en av organisasjonene Bike for Peace hadde kontakt med, Russian Peace Foundation, hadde forbindelser til russisk etterretning.

Egeland fremsatte også denne påstanden i intervjuet med Perspektiv og viste til organisasjonens påståtte forbindelse med GRU.

Nærland hevder imidlertid at denne anklagen aldri sto i saksdokumentene før møtet.

Han skriver at verken varselet, arbeidsutvalgets rapport, møtereferater eller innkalling inneholdt påstanden, og at han derfor aldri fikk anledning til å svare på den før styret skulle stemme.

Han ber nå hovedstyret enten dokumentere forbindelsen skriftlig eller trekke påstanden.

Nærland peker også på at selve Russian Peace Foundation ikke står på EUs, Norges eller USAs sanksjonslister, selv om organisasjonens leder Leonid Slutskij er personlig sanksjonert.

Det avgjør ikke spørsmålet om organisasjonens faktiske forbindelser til russiske myndigheter.

Men det gjør dokumentasjonen bak styrets påstand desto viktigere.

Kjernen i Nærlands forsvar er enkel:

Atomnedrustning skjer mellom atommakter.

Skal atomvåpnene bort, må noen snakke med myndighetene som kontrollerer dem.

I anken viser han til NTAs egne vedtekter og handlingsplan, som legger vekt på internasjonal kontrollert atomnedrustning, tillitsbygging, lavspenning og diplomati.

Han viser også til at Nei til Atomvåpen selv deltar på møter under Ikke-spredningsavtalen hvor russiske diplomater er til stede, noe organisasjonen offentlig har forsvart.

For Nærland er derfor ikke spørsmålet om kontakt med russiske representanter i seg selv er legitimt.

NTA selv mener det er legitimt å sitte i rommet med russiske diplomater når kontakten skjer innenfor etablerte multilaterale fora. Tore blir derimot utestengt fordi han selv oppsøker russiske politikere og institusjoner for å snakke om nettopp nedrustning.

For Egeland er den institusjonelle rammen en del av sikkerheten mot å bli politisk utnyttet. For Nærland er nettopp muligheten til å oppsøke beslutningstakere uavhengig av statlige og etablerte diplomatiske kanaler en del av fredsarbeidets funksjon.

Dermed kolliderer to forskjellige syn på uavhengighet: NTA frykter at en selvstendig kanal kan bli brukt av russiske myndigheter. Nærland frykter at fredsbevegelsen mister sin uavhengighet dersom den bare kan føre dialog innenfor rammer som allerede er politisk godkjent.

Bjørn Hilt var, ved siden av Nærland selv, den eneste som stemte mot utestengelsen.

Hilt har flere tiårs erfaring fra internasjonalt antiatomvåpenarbeid gjennom legebevegelsen International Physicians for the Prevention of Nuclear War – på norsk omtrent Internasjonale leger mot atomkrig.

IPPNW ble grunnlagt i 1980 av amerikanske og sovjetiske leger midt under den kalde krigen, nettopp med ideen om at leger på hver sin side av en geopolitisk konflikt måtte kunne samarbeide om den felles atomtrusselen. Organisasjonen fikk Nobels fredspris i 1985 for arbeidet med å synliggjøre de katastrofale medisinske konsekvensene av atomkrig og bygge samarbeid på tvers av øst–vest-skillet.

Hilts motstand mot eksklusjonen kommer dermed fra en fredstradisjon der samtaler på tvers av fiendelinjer ikke først og fremst blir betraktet som en omdømmerisiko, men som en forutsetning for nedrustning.

Hilt presiserer overfor Perspektiv at IPPNW er den internasjonale føderasjonen som Norske leger mot atomvåpen er en del av, sammen med tilsvarende nasjonale organisasjoner i rundt 60 land.

I samtale med Perspektiv ga han uttrykk for at han mener frykten for å miste offentlig støtte kan ha vært en av de underliggende faktorene i saken.

Samtalen ble ikke tatt opp, og dette gjengis derfor som Hilts muntlige vurdering.

Erik Berge, som var til stede under hovedstyremøtet som lese- og skrivehjelp for den svaksynte Nærland og selv har deltatt på Russland-reisene, trekker fram samme problemstilling i en skriftlig uttalelse til hovedstyret.

Han viser blant annet til at organisasjonen mottar statlig støtte, at finansieringssituasjonen var usikker, og at en ny søknadsfrist lå bare én uke etter styremøtet.

Egeland avviser at dette hadde noe med saken å gjøre.

Han kaller påstanden om at frykten for offentlig finansiering påvirket beslutningen en konspirasjonsteori og sier økonomi ikke ble diskutert som en del av saken.

Han peker samtidig på at Nei til Atomvåpen på flere områder står i direkte konflikt med norsk utenrikspolitikk, blant annet i kampen for norsk tilslutning til atomvåpenforbudet og i motstanden mot europeisk atomopprustning.

– Vi endrer jo ikke de holdningene av redsel for ikke å få penger fra UD, sier Egeland.

Her står altså to vidt forskjellige forståelser av hva som lå bak beslutningen mot hverandre.

Prosessen rundt varselet er også blitt en del av konflikten.

Ifølge Erik Berges redegjørelse var styremedlem Fredrik Walløe personen som sendte inn varselet mot Nærland to dager etter landsmøtet.

Berge skriver at Walløe senere deltok både i diskusjonen og avstemningen i saken.

Et spørsmål om hans habilitet skal ha blitt reist av en observatør under møtet, uten at styret tok stilling til det før saken fortsatte.

Dette er Berges fremstilling, og Perspektiv har ikke fått dette punktet uavhengig bekreftet.

Men dersom den er korrekt, er det et spørsmål Nei til Atomvåpen bør svare på.

Nærlands anke peker også på et annet prosessuelt spørsmål.

Ifølge organisasjonens egne varslingsrutiner finnes det flere mulige reaksjoner i slike saker, fra henleggelse og skriftlig advarsel til eksklusjon.

Styret valgte den strengeste reaksjonen.

Nærland mener vedtaket ikke forklarer hvorfor en advarsel eller en klar framtidig instruks ikke var tilstrekkelig.

Det blir særlig relevant fordi han selv mener konflikten kunne vært løst gjennom klare skriftlige regler.

Spørsmål om hvordan NTAs navn og logo brukes, hvilke møter et styremedlem deltar på og når man representerer organisasjonen, er alle forhold en organisasjon har legitim interesse av å regulere.

Men det er noe annet enn å utestenge et medlem som har arbeidet for den samme saken i 44 år.

Egeland bestrider at styret ganske enkelt valgte eksklusjon fremfor en mindre inngripende løsning. Han mener de vedtatte retningslinjene nettopp var forsøket på å etablere en slik løsning for framtiden.

Ifølge ham kunne Nærland ha fortsatt som ordinært medlem dersom han trakk seg fra hovedstyret, eller fortsatt i hovedstyret dersom han aksepterte at framtidige Russland-kontakter måtte skje innenfor de nye rammene.

Dette er derfor også et spørsmål om hva Nærland faktisk ble bedt om å akseptere – og om det var rimelig å gjøre avvisningen av disse betingelsene til grunnlag for full utestengelse.

Nærland har senere sendt en anke over vedtaket av 20. august. Egeland mener imidlertid at ankemuligheten allerede er brukt opp.

Hans syn er at hovedstyrets behandling 20. august nettopp var anken over arbeidsutvalgets behandling av varselet, og at saken derfor ikke skal behandles av hovedstyret på nytt.

Nærland bestrider denne forståelsen av prosessen.

Dette er ikke en enkel konflikt mellom dem som er «for» og «mot» Russland.

Egeland sier uttrykkelig at han støtter dialog og diplomati.

Nærland sier det samme.

Uenigheten gjelder hvem man kan møte, under hvilke rammer og hvem som skal bestemme hvilke forbindelser som innebærer en uakseptabel politisk eller omdømmemessig risiko.

NTA frykter at russiske myndigheter bruker kontakten til propaganda.

Nærland mener nettopp frykten for slik assosiasjon gjør at fredsbevegelsen trekker seg bort fra de menneskene den faktisk må påvirke.

Bjørn Hilt stemte mot eksklusjonen.

Et flertall av hovedstyret stemte for.

Og midt i konflikten står en 44 år gammel medlemsrelasjon og et nesten fem tiår langt fredsarbeid.

Det prinsipielle spørsmålet er derfor ikke om Russland driver propaganda. Det gjør stater.

Det er heller ikke om fredsorganisasjoner skal være varsomme med hvordan de brukes av myndigheter. Det bør de være.

Spørsmålet er hvor langt denne varsomheten kan strekkes før den undergraver uavhengig fredsdiplomati og gjør fredsbevegelsen til et ekko av statens utenrikspolitiske linje. Eller verre; en konformitetens vokter i tjeneste av de politiske krefter som ivrer på å legitimere demoniseringen av motstandere i forfølgelsen av egne agendaer.

For Tore Nærland ble grensen nådd 20. august.

Han mener Nei til Atomvåpen har trukket den på feil sted.