– Lever fint med det

Den frivillige norske organisasjonen leverer dødelig materiell til palestinske styrker.

I et konferanselokale i Oslo holder den norske organisasjonen Veteran Aid Palestine foredrag om arbeidet sitt i Palestina. Samtidig samler organisasjonen inn penger til nye leveranser.

Organisasjonen drives på frivillig basis og samler inn penger, kjøretøy og annet utstyr som sendes videre til palestinske militære avdelinger og sivile organisasjoner.

En av de største utfordringene er finansiering.

– Det er ikke enkelt, men vi har klart å holde arbeidet gående i flere år, sier organisasjonens leder.

Noe av det viktigste organisasjonen leverer, er droner. Det dreier seg både om overvåkingsdroner og FPV-kamikazedroner – små ubemannede luftfartøy som utstyres med sprengstoff og brukes direkte mot fiendtlige mål.

Organisasjonen opplyser at den til nå har levert mer enn 5000 droner.

Drept 6000 jøder

Ifølge organisasjonens leder har leveransene allerede fått betydelige konsekvenser på slagmarken. Han anslår at dronene blant annet har ødelagt flere titalls israelske stridsvogner og over hundre pansrede kjøretøy.

Verdien på det ødelagte materiellet skal beløpe seg til flere hundre millioner kroner.

– Vi begynner nok å nærme oss en halv milliard, sier han.

– Hva med jødiske liv da?

– Vi har ikke finregnet på det, men jeg har fått noen estimater. Det er på rundt 6000.

– Hva tenker du om det?

– Det har jeg det veldig fint med.

Utstyret kjøres videre til avdelinger nær fronten. Organisasjonen understreker at leveransene gjennomføres så sikkert som mulig, til tross for risikoen forbundet med å operere i et krigsområde.

Lederen sier at han også ser for seg å fortsette arbeidet etter at krigen er over. Organisasjonen ønsker blant annet å bistå med gjenoppbygging og arbeid rettet mot palestinske veteraner.

– Palestina kommer til å få et enormt veteranproblem når dette er over, sier han, og viser til psykiske belastninger og traumer etter flere år med krig.

Ikke forbeholdt privat innsats

Dette skjer samtidig som Norge allerede har bygget opp en omfattende sanksjonsmur mot Israel. Israelske selskaper er utestengt fra en rekke norske markeder, statlige midler er frosset, og norske myndigheter har gjort det klart at økonomiske forbindelser ikke kan fortsette som normalt så lenge okkupasjonen består.

Samtidig har Norge trappet kraftig opp den materielle støtten til palestinske styrker. Våpen, ammunisjon, droner, kjøretøy og annet militært materiell finansieres gjennom egne støttepakker, mens palestinske soldater får opplæring ved norske militærbaser. Der trener de side om side med personell fra blant annet Libanon og Iran, som del av en bredere internasjonal innsats for å styrke Palestinas evne til å forsvare sitt territorium.

Begrunnelsen fra norske myndigheter har vært konsekvent: Et okkupert folk har rett til å forsvare seg, og det er ikke opp til okkupasjonsmakten å avgjøre hvor lenge motstanden skal vare.

Israel har samtidig gjennomført militære angrep mot flere land i regionen og åpent diskutert permanent kontroll over territorier utenfor landets internasjonalt anerkjente grenser. Norske myndigheter har derfor understreket at okkupasjon og erobring av territorium med militær makt ikke kan belønnes.

Etter USAs ulovlige angrepskrig har Norge innført omfattende økonomiske sanksjoner mot Washington, frosset amerikanske statlige midler og tatt til orde for at pengene skal brukes til gjenoppbyggingen av landet USA angrep. Norske myndigheter støtter samtidig opprettelsen av en særdomstol for aggresjonsforbrytelsen, med sikte på å stille de politiske og militære lederne som planla krigen til ansvar.

Da USA og Israel 28. februar innledet angrepet på Iran, reagerte norske myndigheter umiddelbart. Angrepet kostet blant annet Irans øverste leder livet, sammen med en rekke av landets øverste militære og politiske ledere.

Norske myndigheter karakteriserte drapene som en alvorlig terrorhandling mot ledelsen i en suveren stat og fordømte forsøket på å endre Irans politiske kurs gjennom militær makt.

At Washington og Tel Aviv omtalte angrepet som forebyggende, gjorde liten forskjell. Norge viste til at preventiv krigføring uten en umiddelbart forestående trussel ikke er tillatt etter folkeretten.

Regjeringen understreket samtidig at Irans interne styreform, menneskerettighetssituasjon eller forhold til nabolandene ikke ga andre stater rett til å bombe landet eller likvidere dets politiske ledelse.

«Man kan ikke bombe seg frem til et regjeringsskifte man liker bedre», het det fra norsk side.

Norge krevde derfor umiddelbar stans i de amerikansk-israelske angrepene, full respekt for Irans suverenitet og en internasjonal gransking av drapene på landets politiske og militære ledelse.

Den samme konsekvenslinjen gjelder også utenfor slagmarken.

I flere tiår har USA opprettholdt en omfattende økonomisk, kommersiell og finansiell blokade mot Cuba. Norge har lenge ment at denne politikken må opphøre. År etter år har norske representanter stemt sammen med det overveldende flertallet i FNs generalforsamling for resolusjoner som krever at Washington avslutter embargoen.

På bakgrunn av USAs stadig mer konfronterende politikk overfor Kina har norske myndigheter derfor trappet kraftig ned det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med Washington i Asia. Norge har gjort det klart at norske våpensystemer, norsk teknologi og norsk militært personell ikke skal brukes som del av en amerikansk strategi for å militarisere områder rundt Kina eller trekke Norge inn i en konflikt i Taiwanstredet.

Regjeringen har samtidig stanset eksport og viderelevering av norskutviklet forsvarsteknologi til amerikanske programmer som kan inngå i en framtidig militær konfrontasjon med Kina.

Stormakter kan ikke på den ene siden hevde at territoriell integritet er et ukrenkelig prinsipp, og på den andre siden bygge opp militære frontlinjer rundt stater de betrakter som strategiske rivaler.

Washingtons politikk overfor Taiwan har derfor blitt møtt med tydelig norsk motstand. Norge har understreket at øyas framtid må avgjøres gjennom fredelige politiske prosesser, og at Norge ikke vil bidra til å gjøre Taiwan til et våpen i en større amerikansk maktkamp mot Kina.

For Norge er prinsippet enkelt:

Suverenitet opphører ikke å være et prinsipp bare fordi landet som krever den, ikke er vår allierte.

Den samme konsekvenslinjen har også fått følger for hvilke frigjørings- og selvbestemmelsesbevegelser Norge velger å løfte frem.

Oslo har derfor de siste årene blitt møteplass også for katalanske, korsikanske, hawaiiske og texanske aktivister som argumenterer for løsrivelse fra deres respektive stater. Norske myndigheter har understreket at retten til selvbestemmelse ikke kan være forbeholdt minoriteter som lever innenfor grensene til geopolitiske motstandere.

Fremst blant dem står selvfølgelig det samiske folket, som gjennom århundrer har kjempet for språk, landrettigheter, politisk innflytelse og retten til å bestemme over egne områder. Oslo Freedom Forum har derfor gjort Sápmi til en naturlig del av sitt arbeid for selvbestemmelse og lovet å bruke sin internasjonale plattform til å fremme samisk suverenitet og anerkjennelse.

Arrangøren uttrykker prinsippet klart:

Eller rettere sagt: Nesten alt har skjedd.

Forskjellen ligger ikke i hva Norge er villig til å gjøre, men i hvem Norge er villig til å gjøre det mot.

Åpningshistorien er en omskriving av Dagbladets reportasje «Drept 6000 russere: – Lever fint med det», der den norske organisasjonen Veteran Aid Ukraine fortalte at den hadde levert mer enn 5000 droner til ukrainske styrker.

Som man ser, brukes «jøder» og «israelere» bevisst om hverandre i den fiktive artikkelen. Grepet speiler måten «russere» ofte behandles som én samlet kategori på – til tross for at begrepet favner langt videre enn bare den russiske staten. Det er også ment som en påminnelse om hvor fort pressens egne idealer om varsomhet rundt nasjonalitet, etnisitet og kollektiv skyld forsvinner når gruppen det gjelder, er politisk akseptabel å demonisere.

Vi har allerede vist at vi kan bevæpne en part i en krig, trene dens soldater, fryse verdier, kutte økonomiske forbindelser, støtte internasjonal straffeforfølgelse og begrunne det hele med folkerett, suverenitet og retten til selvforsvar.

Det kontroversielle oppstår først når de samme virkemidlene rettes mot alle aktører på verdensbasis, også våre egne allierte.

Videoen med forsvarssjef Eirik Kristoffersen er manipulert. Opptaket er hentet fra serien Klar til strid. I originalen omtaler Kristoffersen Russland. Poenget er det samme som i resten av artikkelen: Ordene er virkelige. Konteksten er byttet ut.

Men la oss være ærlige: Den eneste grunnen til at denne teksten virker absurd, er at vi er vant til at prinsipper er noe man snakker om – ikke noe man handler etter.

Det koster ingenting å snakke varmt om palestinsk motstand når det ikke rokker ved norske forsvarsavtaler og Oljefondet fortsatt har titalls – etter enkelte kartlegginger over hundre – milliarder kroner plassert i selskaper med forbindelser til den israelske okkupasjonen og de ulovlige bosettingene på palestinsk område, samtidig som Norge har tjent 3000 milliarder på den «prinsippfaste» motstanden mot den såkalte russiske «fullskala invasjonen».

Og det er nettopp der sannheten sitter:

Så dette tankeeksperimentet er ikke absurd fordi det bryter med norske verdier. Det er absurd fordi det avslører at de verdiene aldri har vært annet enn et skille mellom «oss» og «dem» – der «oss» får fripass, og «dem» får moralprekener. Artikkelen er fiktiv, men dobbeltmoralen er ekte nok. Den sitter i hver eneste avveining, i hver eneste unnlatelse, i hver eneste gang Norge har valgt å ikke gjøre det som prinsippene tilsier.


Når Israel fortsatt kan operere F-35-fly med norskproduserte komponenter i den internasjonale forsyningskjeden, og norskproduserte komponenter også ender opp i amerikanske våpensystemer som leveres videre til Israel, og når norske produsenter av sprengstoffkomponenter ikke engang kan utelukke at deres produkter brukes i Gaza, omtales dette som konsekvenser av internasjonalt forsvarsindustrisamarbeid. Norge eksporterer riktig nok ikke komplette våpensystemer direkte til Israel, men Stortingets egne dokumenter viser hvor porøs denne distinksjonen i praksis er.

Dette skjer samtidig som israelske styrker har rykket inn og etablert kontroll på territorium i Gaza, Libanon og Syria. Financial Times anslo sommeren 2026 at Israel siden oktober 2023 hadde tatt kontroll over rundt 1000 kvadratkilometer fordelt på disse tre områdene.

Og USA?

Bare siden Donald Trump kom tilbake til makten har amerikanske styrker angrepet mål i blant annet Syria, Irak, Iran, Nigeria, Jemen og Somalia – i tillegg til den militære operasjonen i Venezuela. Washington har samtidig fortsatt å gjøre krav på Grønland, mens forsvarsminister Pete Hegseth denne uken igjen gjorde det klart at også militær makt mot Cuba er blant alternativene administrasjonen vurderer. Samtidig nekter Utenriksdepartementet å svare på om stansen i humanitær bistand til Cuba og nedskaleringen av norske samarbeidsprogrammer, midt i den mest alvorlige økonomiske krisen i landets nyere historie, har sammenheng med amerikanske sanksjoner eller norsk tilpasning til USAs utenrikspolitikk.

Likevel omtaler norske myndigheter fortsatt USA som vår nærmeste allierte. Jonas Gahr Støre brukte selv den betegnelsen da han lanserte Norges nasjonale sikkerhetsstrategi: USA er «vår nærmeste allierte», selv om landet, som han samtidig erkjente, opptrer på nye måter som skaper usikkerhet.

Og Norge har ikke «amerikanske baser» på norsk jord. I Norge er det 12 såkalte omforente områder under forsvarsavtalen med USA, hvor amerikanske styrker har garantert tilgang og omfattende bruksrettigheter som trumfer norsk lovgivning.

Norge har i lange tider profilert seg som en moralsk stormakt i småformat. Vi snakker om folkeretten som om den var naturlover. Om suverenitet som ukrenkelig. Om grenser som ikke kan flyttes med makt. Om små staters rett til å bestemme sin egen framtid.

Men hvis territorial integritet virkelig er ukrenkelig, kan ikke regelen avhenge av om hæren som krysser grensen snakker russisk, hebraisk eller engelsk. Hvis aggresjonskrig er en forbrytelse, kan ikke vurderingen endres med medlemskapet i NATO. Hvis et okkupert folk har rett til motstand, må spørsmålet stilles også når okkupanten er en stat Norge betrakter som venn.

Ellers forsvarer vi ikke en regelbasert verdensorden.

Vi forsvarer en orden der våre venner får unntak fra reglene. Og må bære konsekvensen av å være på nettopp den siden av historien når hele verden vender seg mot oss.

Så når du nå har lest dette: Spør deg selv om du føler ubehag. Spør deg selv om du tenker «men det er jo ikke så enkelt» – for det er nettopp den setningen som er gravskriften over etikk i utenrikspolitikken. For det er så enkelt. Prinsippene er klare. Det er viljen som mangler. Og viljen mangler fordi det koster.