Når sikkerhetstjenesten bruker store og generelle begreper, skapes det lett et inntrykk av at islamisme som helhet er én samlet sikkerhetstrussel. Det er en farlig forenkling. Det finnes mennesker og miljøer med islamistiske politiske og religiøse oppfatninger som ikke driver med terror, vold eller rekruttering til ekstremisme. Når PST ikke skiller skarpt nok mellom konservative, politiske, fundamentalistiske og direkte voldelige miljøer, bidrar de selv til å bygge mistanke mot langt flere enn dem som faktisk bør overvåkes. Det er dårlig sikkerhetspolitikk.
En sikkerhetstjeneste skal være presis. Den skal identifisere konkrete trusler, dokumentere utviklingen og rette innsatsen mot dem som faktisk beveger seg i retning av vold, terror eller organisert ekstremisme. Den skal ikke bidra til at hele ideologiske eller religiøse miljøer blir stående under en diffus mistanke fordi myndighetene selv ikke klarer å forklare nyansene.
Samtidig må vi våge å stille et enda mer ubehagelig spørsmål: Hvorfor kommer disse advarslene først nå, når barn helt ned i 12-årsalderen allerede trekkes fram?
Et barn begynner ikke å formes ideologisk på 12-årsdagen. Påvirkning begynner langt tidligere. Den begynner hjemme, i familien, i vennekretsen, i religiøse miljøer, i organisasjoner og i digitale fellesskap. Hvis et barn vokser opp i et miljø der demokratiet omtales med forakt, der religiøse regler fremstilles som viktigere enn norsk lov, der kvinner og menn ikke anses som likeverdige, eller der mennesker med andre livssyn behandles som fiender, så skjer påvirkningen lenge før PST oppdager den.
Derfor blir det nesten absurd når myndighetene presenterer 12-åringen som selve problemet. Problemet begynte lenge før.
Og en del av ansvaret ligger hos norske myndigheter selv.
Gjennom flere tiår har Norge tillatt at tunge og til dels svært konservative islamistiske miljøer kunne etablere seg og vokse. Man har gitt organisasjoner rom, støtte, legitimitet og institusjonell adgang uten alltid å stille de samme kravene til åpenhet, demokratiske verdier og respekt for individets frihet som man burde ha gjort. Altfor ofte har politikerne vært mer opptatt av ikke å støte noen enn av å stille spørsmål ved hva som faktisk ble forkynt og organisert.
Dette er ikke et argument mot muslimer. Det er heller ikke et argument for kollektiv mistanke. Tvert imot. Vanlige muslimske familier skal slippe å bli dratt inn i PSTs brede sikkerhetsspråk fordi myndighetene ikke klarer å skille tydelig mellom religion, konservatisme, politisk islam, ekstremisme og terror.
Det er nettopp her PST svikter kommunikativt.
Når tjenesten advarer bredt om islamistisk radikalisering, men samtidig er vag om hvem det faktisk gjelder, skaper det frykt og mistenksomhet uten nødvendigvis å gjøre samfunnet tryggere. Folk begynner å se mistenksomt på naboen, moskeen eller den religiøse foreningen, mens de virkelig farlige nettverkene kan operere langt mer lukket og målrettet.
Det er den enkle løsningen: brede advarsler til offentligheten.
Den vanskelige løsningen er å gjøre jobben presist.
Hvem finansierer miljøene? Hvilke forkynnere sprer antidemokratiske budskap? Hvilke organisasjoner har forbindelser til utenlandske ekstremistiske nettverk? Hvor foregår rekrutteringen? Hvilke miljøer glorifiserer religiøs vold? Hvor finnes den systematiske sosiale kontrollen? Og hvorfor har norske myndigheter eventuelt latt slike miljøer fungere i årevis uten tydelige inngrep?
Det er disse spørsmålene PST og regjeringen burde svare på.
I stedet får vi igjen generelle advarsler.
Og når advarslene gjelder barn, blir myndighetenes egen unnfallenhet enda tydeligere. Dersom en 12-åring allerede uttrykker ekstremistiske holdninger, burde det første spørsmålet være hva barnet har vært utsatt for gjennom årene før. Hvem påvirket barnet da det var åtte, ni eller ti? Hvilke voksne sto rundt det? Ble lærere bekymret? Ble kommunen varslet? Var det tegn på sterk sosial kontroll? Ble problemer oversett fordi ingen ønsket å bli beskyldt for å være intolerante?
Norge har i altfor mange år hatt en politisk kultur der enkelte problemer knyttet til religiøse og kulturelle miljøer nesten ikke kunne diskuteres uten at debatten straks ble redusert til et spørsmål om rasisme eller fremmedfrykt. Resultatet kan ha vært at både myndigheter, skoler og kommuner ble forsiktigere enn de burde. Nå kommer regningen.
Men PST må ikke gjøre den motsatte feilen og gå fra unnfallenhet til generell mistenkeliggjøring. Sikkerhet skapes ikke ved å gjøre brede grupper mistenkelige. Den skapes ved å identifisere dem som faktisk representerer en trussel, dokumentere det og handle.
Norske myndigheter må derfor våge å erkjenne to ting samtidig. Vi har vært for naive overfor enkelte ekstreme miljøer, og vi må være langt mer presise når vi omtaler dem.
Hvis PST oppdager problemet først når barnet er tolv, er det lov å spørre hvor sikkerhetssystemet, kommunen og staten befant seg i de elleve årene før.
Og hvis PST samtidig legger mistanke over islamistiske miljøer generelt, er det også lov å spørre om sikkerhetstjenesten har lært den viktigste leksen av alle: Man bekjemper ekstremisme best med presisjon, ikke med tåkelegging og kollektiv mistanke.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.