I samtale med den sveitsiske akademikeren Pascal Lottaz, førsteamanuensis ved Kyoto University og en av de mest profilerte forskerne på nøytralitet i internasjonal politikk, blir et spørsmål stående igjen: Har Europa forlatt en av de få strategiene som faktisk kan beskytte små og mellomstore stater mot stormaktenes selvdestruktive konflikter?
Lottaz leder forskningsnettverket Neutrality Studies og har gjort nøytralitet til sitt faglige hovedfelt. Det er et begrep som i vår tid ofte fremstilles som moralsk unnvikelse, som om en stat kun har to anstendige valg: enten å stille seg på «riktig side» i krigen, eller å bli medskyldig i den andre sidens forbrytelser. Men denne måten å tenke på er ikke bare historieløs. Den er farlig.
For nøytralitet er ikke passivitet. Det er ikke likegyldighet. Det er ikke en barnslig forestilling om at alle mennesker er snille og at konflikter forsvinner dersom man bare nekter å velge side. Tvert imot. Nøytralitet bygger på en brutal erkjennelse av virkeligheten: Stormakter oppfører seg som stormakter. Små land overlever ved å bevare handlingsrom.
Lottaz trekker frem Thukydid og den klassiske formuleringen om at «de sterke gjør det de kan, og de svake lider det de må». Men han peker også på en annen, mindre sitert innsikt: at den nøytrale statens ideal er å være venn med alle og fiende av ingen.
Det er ikke et uttrykk for naivitet. Det er en sikkerhetspolitisk metode.
Norge burde forstå dette bedre enn de fleste. Under første verdenskrig holdt Norge seg formelt nøytralt. Det hindret ikke tap, særlig i handelsflåten, men det holdt staten utenfor den totale ødeleggelsen som rammet store deler av Europa. Sverige, Sveits og flere andre land gjorde lignende valg under andre verdenskrig, med varierende grad av press, kompromisser og moralske dilemmaer. Men de bevarte sin statlige kontinuitet.
Poenget er ikke at nøytralitet alltid er ren, enkel eller moralsk ukomplisert. Poenget er at alternativet ofte er verre.
I dag har Europa beveget seg i motsatt retning. Finland og Sverige har gitt opp sine historiske posisjoner og gått inn i NATO. I Norge fremstilles dette som en naturlig og nesten uunngåelig reaksjon på Russlands invasjon av Ukraina. Men Lottaz mener dette også må forstås som tap av valgfrihet. Når et land går inn i en militærblokk, låser det seg samtidig til blokkens fremtidige konflikter.
Det er dette som nesten aldri diskuteres i norsk offentlighet. NATO-medlemskap omtales som en forsikring. Men enhver forsikring har vilkår. Artikkel 5 fremstilles ofte som en automatisk krigsgaranti, men Lottaz påpeker at teksten ikke nødvendigvis pålegger medlemsland å gå til militær handling i enhver situasjon. Likevel er den politiske forventningen åpenbar: medlemskap betyr at man beveger seg inn i en logikk hvor andres kriger raskt kan bli ens egne.
Før Sverige og Finland gikk inn i NATO, hadde de fortsatt et formelt rom for å si nei. Dersom en konflikt mellom Russland og Baltikum skulle eskalere, kunne Stockholm og Helsinki i prinsippet ha sagt: Dette beklager vi, men vi går ikke til krig med Russland over Riga. Det handlingsrommet er nå kraftig redusert.
Det samme gjelder Norge, bare at Norge for lengst har vendt seg til rollen som lojal alliansepartner. Vi har blitt så vant til å tenke på amerikansk og NATO-ledet sikkerhet som selve definisjonen på sikkerhet, at vi ikke lenger spør hva som skjer dersom alliansens strategi i seg selv er en del av problemet.
Lottaz mener Ukrainas tragedie er det tydeligste eksemplet. Etter hans vurdering kunne ukrainsk nøytralitet ha forhindret krigen. Dette var ikke et marginalt syn før 2022. Realister som John Mearsheimer, tidligere USA-ambassadør Jack Matlock, George Kennan og til og med Henry Kissinger advarte i ulike former mot å presse Ukraina inn i den vestlige militære strukturen. Ikke fordi de nødvendigvis sympatiserte med Russland, men fordi de forsto at Russland ville oppfatte dette som en eksistensiell trussel.
Det var nettopp dette realismen forsøkte å advare mot: Ikke hva vi synes Russland burde føle, men hva Russland faktisk kom til å reagere på.
Den vestlige offentligheten har lenge forvekslet moral med strategi. Man antar at dersom man selv har gode intensjoner, må egne handlinger også få gode konsekvenser. Men internasjonal politikk fungerer ikke slik. Hvis den andre parten oppfatter dine handlinger som en trussel, hjelper det lite at du beskriver dem som demokrati, frihet eller europeiske verdier.
Dette er kanskje den mest alvorlige svakheten i dagens norske sikkerhetspolitiske samtale. Den er nesten fullstendig ute av stand til å se verden fra andre staters perspektiv.
NATO-utvidelse beskrives som fredelig, fordi NATO selv hevder å være en forsvarsallianse. Vestlige våpenleveranser beskrives som stabiliserende, fordi de sendes til «riktig side». Sanksjoner beskrives som moralsk nødvendige, selv når de rammer sivilbefolkninger og skyver verden inn i nye økonomiske blokker. Når Russland, Kina eller Iran reagerer på det de selv oppfatter som strategisk innringing, blir reaksjonen fremstilt som irrasjonell aggresjon, ikke som et forutsigbart resultat av maktpolitikk.
Dermed er vi tilbake i den klassiske vestlige blindsonen: Vi tror våre egne maktmidler er nøytrale, mens andres maktmidler er ekspansjonistiske.
Lottaz går lenger. Han mener at Europa nå er i ferd med å avskaffe selve ideen om en fungerende relasjon til Russland. Hva er planen for Finland, Sverige, Norge og resten av Europa? Evig fiendskap? To, tre, fire hundre år med avskrekking? Ingen handel, ingen åpne grenser, ingen diplomatiske normalforhold, ingen praktisk sameksistens?
Det høres ut som sikkerhetspolitikk. I virkeligheten er det en oppskrift på permanent krise.
For hva er egentlig endemålet? Skal Russland beseires militært? Skal Moskva okkuperes? Skal et atomvåpenland på elleve tidssoner tvinges til kapitulasjon uten at det tar i bruk de mest ekstreme midlene staten besitter? Dette er spørsmål som burde stilles hver gang norske politikere gjentar at Ukraina skal støttes «så lenge det trengs». Så lenge det trengs for hva?
Hvis svaret er russisk kapitulasjon, er politikken ikke bare urealistisk. Den er suicidal.
Se intervjuet
I intervjuet utdyper Pascal Lottaz hvorfor nøytralitet historisk har vært en overlevelsesstrategi for små og mellomstore stater, hvorfor Ukrainas nøytralitet kunne ha vært et alternativ til krig, og hvorfor Finlands og Sveriges NATO-medlemskap etter hans syn ikke nødvendigvis gjør Norden tryggere.
Propagandaen som kaller seg virkelighet
Et av de mest interessante poengene i samtalen handler ikke bare om diplomati, men om medienes rolle. Lottaz beskriver dagens vestlige informasjonsrom som et propagandasystem som har lykkes nettopp fordi det ikke ser ut som propaganda.
I Sovjetunionen, sier han, visste folk som regel at de leste propaganda. I dagens Europa tror mange at de er informerte fordi de følger de etablerte mediene. Problemet er at de ofte ikke får et bredere bilde, men en virkelighetsramme som gjentas så konsekvent at den oppleves som objektiv.
Dette er en presis beskrivelse av det norske ordskiftet om Ukraina, Russland og NATO.
Norske medier har ikke bare rapportert om krigen. De har i stor grad fungert som forvaltere av en bestemt tolkning av den. Russland handler. Ukraina reagerer. NATO forsvarer. Vesten hjelper. De som utfordrer denne fortellingen, møtes ikke med motargumenter, men med mistanke.
Man skal ikke forklare Russlands sikkerhetstenkning, for det er å «forstå Putin». Man skal ikke stille spørsmål ved NATO-utvidelsen, for det er å «gjenta Kremls narrativ». Man skal ikke snakke om Minsk-avtalene, kuppet i 2014, Donbass eller vestlig innblanding, for da flyttes fokus bort fra «den uprovoserte aggresjonen».
Slik blir offentligheten ikke et rom for analyse, men en lojalitetstest.
Dette forklarer også hvorfor nøytralitet har blitt et nesten mistenkelig begrep. I en moden politisk kultur ville nøytralitet vært et naturlig strategisk alternativ å diskutere. I dagens Norge blir det raskt tolket som et tegn på moralsk svikt. Men det er ikke moralsk overlegenhet som ligger bak denne avvisningen. Det er blokkmentalitet.
Norge har i flere tiår dyrket selvbildet som fredsnasjon, samtidig som vi stadig dypere har integrert oss i USAs og NATOs militære struktur. Vi snakker om folkerett, men deltok i bombingen av Libya. Vi snakker om suverenitet, men aksepterer at amerikanske baser og amerikanske prioriteringer får stadig større plass i norsk sikkerhetspolitikk. Vi snakker om demokrati, men behandler grunnleggende utenrikspolitisk uenighet som en trussel mot demokratiet.
Det er her Lottaz’ perspektiv blir særlig relevant for Norge. For nøytralitet handler ikke bare om Ukraina, Sveits eller Østerrike. Det handler om hvorvidt små stater fortsatt skal ha rett til å tenke selv.
Hvis all sikkerhet skal defineres gjennom NATO, finnes det i praksis ikke lenger noen selvstendig norsk sikkerhetstenkning. Da finnes det bare allianselojalitet, pakket inn i moralske fraser.
Europas farligste illusjon
Den største faren nå er ikke bare krigen i Ukraina. Det er at Europa har mistet evnen til å forestille seg en annen fremtid enn konfrontasjon.
Lottaz peker på at den europeiske diskusjonen i realiteten ikke handler om fred, men om hvilken form for russisk nederlag man kan akseptere. Det eneste fredsscenarioet som får plass i den offisielle samtalen, er et der Russland gir opp. Men dersom Russland ikke er på vei til å gi opp – dersom Russland tvert imot mener at det fører en eksistensiell krig og er villig til å fullføre den – da er hele den europeiske strategien bygget på en fantasi.
Og fantasier er farlige når de styrer atomvåpenpolitikk.
Det er mulig å mislike Russland. Det er mulig å fordømme invasjonen av Ukraina. Det er mulig å mene at Ukrainas lidelser er reelle og tragiske. Men ingen av disse posisjonene fritar oss fra å tenke strategisk. En politikk som kun bygger på moralsk indignasjon, uten et realistisk bilde av maktforhold, ender ofte med å forlenge nettopp den lidelsen den hevder å ville stanse.
Dette er nøytralitetens brutale styrke: Den tvinger oss til å spørre hva som faktisk kan fungere, ikke bare hva som høres riktig ut.
For Norge burde dette være et ubehagelig, men nødvendig spørsmål: Hva tjener egentlig norsk sikkerhet? Å være en bro mellom parter, eller å bli enda en planke i en stadig mer militarisert vestlig frontlinje? Å bevare handlingsrom, eller å avgi det til en allianse som i økende grad drives av amerikanske prioriteringer? Å bidra til forhandlinger, eller å applaudere en krig som ikke kan vinnes uten en katastrofal eskalering?
Nøytralitet er ikke alltid mulig. Men fraværet av nøytralitet gjør krig langt mer sannsynlig.
Det er denne erkjennelsen som nå er i ferd med å forsvinne fra Europa. Og det er nettopp derfor den må tas tilbake.
For små stater er ikke det viktigste spørsmålet hvem de elsker mest. Det viktigste spørsmålet er hvordan de overlever når stormaktene mister forstanden.
Kilder: Intervju med Pascal Lottaz. Kyoto University beskriver Lottaz som førsteamanuensis med «Neutrality in International Relations» som forskningstema. Neutrality Studies Institute beskriver prosjektet som et internasjonalt forskningsprosjekt om nøytralitet og ikke-allianse i internasjonale relasjoner, grunnlagt og ledet av Lottaz ved Kyoto University.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.