//Artikkel 5 – NATOs største bløff?
Satirisk illustrasjon av NATOs artikkel 5 som en stor presseplakat, mens Norge står alene under en ødelagt NATO-paraply i et krigsherjet landskap.
Artikkel 5 fremstilles som NATOs ubrytelige garanti. Men når løftet faktisk skal prøves, er det fortsatt hvert medlemsland som avgjør hva det vil gjøre.

Artikkel 5 – NATOs største bløff?

NATO gjentar artikkel 5 som en trosbekjennelse. Ett angrep på én er et angrep på alle. Setningen er blitt brukt så mange ganger at den nesten ikke lenger blir gransket. Den blir bare akseptert.

Om forfatteren

Dan-Viggo Bergtun

Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder. Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.

42 artikler

Men kanskje er det nettopp derfor vi må stille spørsmålet: Er artikkel 5 en reell garanti, eller er den blitt NATOs største PR-stunt?

For nordmenn flest er artikkel 5 solgt inn som en slags automatisk redningspakke. Dersom Norge angripes, kommer NATO. Dersom Finnmark rammes, kommer amerikanerne. Dersom missiler treffer norsk infrastruktur, står alliansen samlet.

Men slik fungerer ikke artikkel 5.

Den betyr ikke automatisk krig. Den betyr ikke automatisk militær hjelp. Den betyr at hvert medlemsland selv vurderer hvilke tiltak det mener er nødvendige. Det kan være soldater. Det kan være våpen. Det kan være logistikk. Men det kan også være møter, fordømmelser, erklæringer og politisk teater.

Likevel bruker NATO artikkel 5 som et salgsargument for stadig mer opprustning. Hver gang befolkningen skal skremmes til å godta nye baser, nye våpen, nye milliardpakker og tettere binding til amerikansk krigsstrategi, løftes artikkel 5 fram som trygghetens hellige tekst.

Men hva er trygghet verdt dersom den først virker når stormaktene finner det politisk passende?

Norge har i dag gjort seg mer avhengig av NATO enn noen gang. Vi gir fra oss handlefrihet, åpner områder for alliert bruk, knytter oss tettere til USA og deltar i en stadig mer aggressiv retorikk mot Russland. Samtidig får folket høre at dette er ufarlig, fordi NATO beskytter oss.

Men hva om det motsatte er sant?

Hva om artikkel 5 ikke først og fremst beskytter Norge, men får Norge til å ta større risiko? Hva om små land lokkes til å stille seg nærmere frontlinjen fordi de tror stormaktenes soldater automatisk vil komme når det brenner?

Dette er den farlige illusjonen.

For stormakter handler aldri først og fremst av idealisme. De handler ut fra egne interesser. USA vil ikke ofre New York for Kirkenes dersom de ikke mener det tjener amerikanske interesser. Tyskland vil ikke automatisk risikere Berlin for norsk symbolpolitikk. Frankrike, Storbritannia og Italia vil vurdere situasjonen slik alle stater gjør når alvor kommer: Hva koster dette oss?

Det er brutalt, men sant.

Artikkel 5 er bare brukt én gang, etter 11. september 2001. Da var det USA som ble angrepet. Da stilte alliansen opp. Men når mindre land presses, trues, rammes av cyberangrep, sabotasje eller grenseepisoder, blir alt straks mer uklart. Da kommer juristene. Da kommer pressemeldingene. Da kommer de diplomatiske formuleringene.

Og da oppdager man at den hellige garantien har fotnoter.

Norske politikere vil helst ikke snakke om dette. Det passer dårlig med fortellingen om at NATO er vår livsforsikring. Det passer dårlig med en politikk der Støre og andre har bundet Norge stadig tettere til en krigsallianse som i økende grad styres fra Washington.

For dersom artikkel 5 ikke er en absolutt garanti, men en politisk vurdering, da har Norge bygget sikkerhetspolitikken sin på en farlig misforståelse.

Et lite land må aldri overlate sin dømmekraft til andres stormaktsspill. Vi trenger et forsvar for Norge, ikke bare en rolle i NATOs strategiske kart. Vi trenger diplomati, selvstendig analyse og politisk mot. Vi trenger ledere som våger å spørre hva som faktisk tjener norske interesser, ikke bare hva som gir applaus i Brussel og Washington.

Det mest alvorlige er at artikkel 5 brukes til å dempe folkelig motstand. Den får opprustning til å høres trygt ut. Den får baser til å høres naturlig ut. Den får krigsretorikk til å høres ansvarlig ut. Den får norske borgere til å tro at risikoen er mindre enn den faktisk er.

Men når krigen først kommer, hjelper ikke slagord. Da hjelper ikke pressekonferanser. Da hjelper ikke at Rutte, Støre eller andre har sagt at alliansen står samlet.

Da teller bare én ting: Hva gjør de faktisk?

Og svaret er ikke gitt.

Artikkel 5 er derfor ikke den ubrytelige garantien folket er blitt fortalt. Den er et politisk løfte, pakket inn som sikkerhet. Den er NATOs sterkeste reklameplakat. Den fungerer best så lenge den ikke må prøves.

Norge bør ikke basere sin fremtid på reklameplakater.

Vi trenger mindre blind NATO-lojalitet og mer norsk klokskap. Mindre fryktpropaganda og mer fredspolitikk. Mindre tro på at andre skal redde oss, og mer ansvar for å holde Norge utenfor krig.

For den dagen artikkel 5 virkelig testes, kan det vise seg at NATOs største løfte også var NATOs største bløff.