Rassvet vokser over Ukraina. Kyiv bombes natt etter natt. Ukraina trenger 30.000 nye soldater hver måned. General Ivanaj åpner veien vest for Donbass

Ukrainas utenriksminister Andrii Sjibiha kunngjorde fredag 28. august at Kyiv formelt har bedt Den internasjonale teleunionen om å ekskludere ukrainsk territorium fra de registrerte servicesonene til det russiske satellittsystemet Rassvet. Sjibiha hevdet at den russiske bruken av satellittene over Ukraina er militær og ba samtidig andre vestlige land om å hindre russisk bruk av systemet over egne territorier.

Selve henvendelsen er bemerkelsesverdig fordi ITU ikke er et håndhevingsorgan. Organisasjonen administrerer radiospektrum, satellittbaner og internasjonale telekommunikasjonsstandarder, men den har ingen fysisk kapasitet til å jamme eller slå av et russisk satellittnettverk. Et ITU-vedtak vil derfor ikke i seg selv forhindre russiske styrker i å bruke Rassvet dersom Moskva velger å fortsette.

Det forklarer også hvorfor den ukrainske bekymringen er større enn den diplomatiske klagen skulle tilsi.

Russland hadde ifølge ukrainsk militær etterretning allerede 16 Rassvet-satellitter i drift tidligere i august og planlegger å øke konstellasjonen til 292 satellitter innen utgangen av 2027. Dagens system gir bare periodiske kommunikasjonsvinduer over Ukraina, men en ferdig konstellasjon skal kunne gi en funksjonalitet langt nærmere Starlink.

Det er her Geran-4 og Geran-5 kommer inn i bildet.

De nye jetdrevne dronene representerer noe vesentlig annet enn de opprinnelige Geran-2-systemene som fulgte programmerte flyruter mot forhåndsbestemte koordinater. Opptak fra de siste angrepene mot Kyiv tyder på at nyere varianter kan sende informasjon tilbake under selve flygingen og motta nye instrukser fra operatørene.

Over Kyiv kan forbindelsen opprettholdes gjennom reléstasjoner nærmere den russiske og hviterussiske grensen. Langt vest i Ukraina blir dette vanskeligere. Et fungerende satellittnett fjerner i prinsippet denne geografiske begrensningen.

Ukrainas problem er derfor ikke først og fremst at Rassvet eksisterer i dag. Problemet er hva systemet kan bli.

Ukrainske analyser anslår at Russland trenger rundt 200–300 fungerende satellitter for stabil døgnkontinuerlig dekning. Dersom dette lykkes, kan Russland potensielt opprettholde operatørforbindelse til droner også over Vest-Ukraina.

Lviv ligger da ikke lenger utenfor rekkevidde fordi byen ligger for langt fra en russisk bakkestasjon.

Den ligger bare langt fra fronten.

Det finnes samtidig et viktig forbehold. Den siste satellittutskytingen ser ut til å ha fått tekniske problemer, og flere Rassvet-satellitter har ikke nådd planlagt operasjonshøyde. Det betyr at den russiske utbyggingen ikke går problemfritt. Men ukrainsk etterretning mener likevel at systemet bygges ut raskere enn Kyiv tidligere hadde forventet.

Det forklarer hastverket.

Russlands angrep mot Kyiv har i løpet av den siste uken fått en helt annen karakter enn de store, sporadiske dronebølgene tidligere i krigen.

Russiske droneangrep mot Kyiv og områdene rundt hovedstaden gikk mandag inn i sitt femte sammenhengende døgn, med nær kontinuerlige flyalarmer og nye angrep mot lagerbygninger, boliger og kommersielle anlegg. Zelenskyj oppga at Russland hadde sendt rundt 1.500 droner mot Ukraina i løpet av fire døgn, hvorav mer enn halvparten skal ha vært jetdrevne.

Det er ikke nødvendigvis antallet i én enkelt angrepsbølge som er avgjørende.

Tidligere kunne Russland sende flere hundre langsommere Geran-2 mot Ukraina i én massiv operasjon og deretter la flere døgn gå før neste bølge. Nå holdes presset oppe natt etter natt med raskere droner som er vanskeligere å bekjempe med de mobile maskingeværgruppene Ukraina har brukt med betydelig suksess mot eldre Shahed/Geran-varianter.

Forskjellen blir særlig merkbar for menneskene som bemanner luftforsvaret. Luftvernpersonell, mobile grupper, radaroperatører og beredskapstjenester får stadig mindre tid til å hvile mellom alarmene. Et luftforsvar kan teknisk sett ha ammunisjon tilgjengelig og samtidig bli mindre effektivt dersom menneskene som betjener det gradvis utmattes.

Og Russland angriper ikke tilfeldig.

Lagerbygninger, distribusjonssentre, postterminaler, fabrikker, transportsystemer og andre knutepunkter har vært blant de hyppigste målene.

Konsekvensene begynner nå å bli synlige i butikkene.

Ukrainas viselandbruksminister Taras Vysotskyj opplyste 28. august at rundt 90 prosent av landets moderne distribusjons- og lagerinfrastruktur for matvarer var blitt ødelagt eller skadet. Angrepene har blant annet rammet supermarkedkjeder, Nova Poshtas enorme sorteringsanlegg og andre sentrale logistikkbedrifter.

Det innebærer ikke at Ukraina har gått tom for mat. Landet produserer fremdeles enorme mengder landbruksvarer.

Problemet er å få dem fra produsent til butikk.

AP rapporterer nå om tomme hyller i deler av Kyiv etter de gjentatte angrepene mot matlagre og logistikk. Knappheten har foreløpig vært periodisk og gjelder særlig ferskvarer, melk, sukker og enkelte andre produkter, men mekanismen bak er viktigere enn hvert enkelt produkt som mangler.

Et nasjonalt distribusjonsnett fungerer som et sirkulasjonssystem. Et lager utenfor Kyiv kan forsyne butikker hundrevis av kilometer unna. En sorteringsterminal kan håndtere varer som aldri skal selges i Kyiv. Når slike knutepunkter ødelegges, trenger derfor ikke Russland å bombe en butikk i Lviv for at forsyningene i Lviv skal påvirkes.

Dette gjør den russiske luftkampanjen langt mer økonomisk enn det første bildet av eksploderende lagerbygninger antyder.

Et missil eller en drone kan ødelegge et bygg.

Tapet av byggets funksjon kan påvirke millioner av mennesker.

Søndag kom så den russiske kunngjøringen Ukraina har fryktet før vinteren.

Det russiske forsvarsdepartementet opplyste 30. august at de væpnede styrkene hadde fått instruks om å forberede «massive angrep» mot Ukrainas energianlegg. Moskva fremstiller dette som gjengjeldelse for den ukrainske kampanjen mot russiske raffinerier og annen energi- og sivil infrastruktur.

Ordlyden er interessant: i henhold til mottatte instruksjoner.

Departementet sier ikke offentlig hvem instruksen kom fra, og det kan derfor ikke uten videre fastslås at Putin personlig har formulert den operative ordren. Men beslutningen om en så omfattende strategisk kampanje tas åpenbart på et nivå langt over en lokal russisk militærkommando.

Russland har allerede truffet deler av Ukrainas energi- og transportsystem. 31. august opplyste det russiske forsvarsdepartementet at styrkene hadde angrepet energi- og transportinfrastruktur, drivstofflagre, ammunisjonslagre og logistikkfasiliteter i 142 områder.

Dette skjer samtidig som Ukrainas energisystem går inn i den vanskeligste delen av året.

Den kritiske sårbarheten ligger ikke bare i selve kraftverkene, men i transformatorer, høyspentlinjer, gasskompressorer, varmeverk og koblingsanlegg som bringer strømmen fra produksjonen til byene. Store transformatorer tar lang tid å produsere, og mye av det ukrainske systemet ble bygget etter sovjetiske standarder som gjør direkte erstatning med vestlig materiell komplisert.

Den russiske varslingen betyr derfor at kampen om vinteren i praksis allerede er i gang, før temperaturen har begynt å falle.

På bakken er utviklingen rundt Dobropillja og Kramatorsk vanskeligere å dokumentere i sanntid, men den operative retningen blir stadig tydeligere.

General Andrej Ivanaj har fått kommandoen over gruppe Senter og har bakgrunn fra kommando over store regulære russiske formasjoner. Ifølge den russiske krigsreporteren Marat Khajrulin innebærer strukturen at Ivanaj samtidig får en koordinerende rolle over avdelinger fra andre russiske styrkegrupper som opererer inn mot den sentrale Donbass-fronten.

Det avgjørende ved offensiven er ikke nødvendigvis Dobropillja i seg selv.

Det er hva som ligger vest for byen.

Russiske styrker forsøker å utvide området mellom Dobropillja og Druzjkivka og på den måten skaffe seg operativ plass bak de tyngste ukrainske befestningene rundt Kramatorsk og Slavjansk. Dersom gjennombruddet blir bredt nok, trenger Russland ikke nødvendigvis å storme de to byene frontalt.

Det er et gammelt militært problem: En befestet by er vanskelig å ta, men betydelig vanskeligere å forsvare når veiene og jernbanen bak den forsvinner.

Khajrulin trekker derfor frem Lozova som et mulig langsiktig mål. Dette er analyse, ikke en offentlig kjent ordre fra den russiske generalstaben. Men geografien forklarer tankegangen. Lozova er et viktig jernbaneknutepunkt lenger vest og inngår i transportsystemet som forsyner ukrainske styrker i øst.

Dersom russiske avdelinger en dag når dit, vil Ukraina stå overfor et langt større problem enn tapet av én by.

Hele den gjenværende forsvarsgeometrien i Donbass vil være endret.

Samtidig kom en uvanlig åpen uttalelse om Ukrainas mannskapssituasjon.

Kyrylo Budanov sa 28. august at Ukraina ikke kan mobilisere færre enn 30.000 mennesker hver måned dersom hæren skal «opprettholde det vi har».

Det er 360.000 mennesker i året.

Kyiv Post gjengir Budanovs uttalelse på samme måte: minst 30.000 nye personer per måned kreves for å holde dagens situasjon ved fronten.

Her må man skille mellom det Budanov faktisk sa og hva som kan utledes av det.

Han sa ikke at Ukraina har 1.000 drepte soldater om dagen.

Men dersom 30.000 mennesker må tilføres hver måned bare for å opprettholde den eksisterende styrken, tilsvarer det en brutto avgang fra den tilgjengelige styrken på omtrent tusen mennesker per døgn. Denne avgangen består av langt mer enn falne: alvorlig sårede, medisinsk uegnede, desertører, savnede, demobiliserte og andre som av ulike årsaker ikke lenger kan fylle stillingene sine.

Det gjør likevel 30.000-tallet bemerkelsesverdig.

For det forteller hvor mange mennesker Ukraina må finne – måned etter måned – før landet i det hele tatt kan begynne å snakke om en netto utvidelse av hæren.

Samtidig er rekrutteringssituasjonen i Russland omstridt. Vestlige tjenestemenn hevder at Russland fortsatt rekrutterer rundt 1.000 soldater daglig, men de samme kildene hevder samtidig at russiske tap nå ligger omtrent 6.000 mann per måned høyere enn rekrutteringen. Det finnes derfor ikke grunnlag for å fremstille den russiske mannskapssituasjonen som problemfri.

Forskjellen ligger først og fremst i at Moskva foreløpig fortsatt baserer hoveddelen av tilførselen på kontraktssoldater og økonomiske incentiver, mens Kyiv offentlig erkjenner behovet for tvangsmobilisering i en størrelsesorden på minst 30.000 mennesker hver måned.

Det er også derfor fronten rundt Sumy må sees i sammenheng med Donbass.

Hver ny russisk angrepsakse tvinger Ukraina til å velge hvor de begrensede reservene skal stå. En brigade flyttet nordover kan ikke samtidig forsvare Kramatorsk. En bataljon sendt til et lokalt motangrep ved Kharkiv finnes ikke lenger som reserve dersom fronten bryter sammen et annet sted.

Russland trenger derfor ikke nødvendigvis ett enormt gjennombrudd for å skape en strategisk krise.

Det kan være nok å tvinge Ukraina til å forsvare for mange steder samtidig.

Det var lenge Ukrainas fordel. Den russiske invasjonsstyrken i 2022 forsøkte å operere over et enormt område med for få soldater og måtte til slutt trekke seg ut av hele Nord-Ukraina og senere fra høyrebredden av Kherson.

Fire og et halvt år senere er personellregnestykket langt mindre gunstig for Kyiv.

Budanovs uttalelse gjør det vanskelig å late som noe annet.

Mens kampene intensiveres, befinner Vladimir Putin seg i Bisjkek sammen med lederne for noen av verdens største land.

Putin, Xi Jinping og Narendra Modi deltar på årets toppmøte i Shanghai Cooperation Organisation i Kirgisistan. Irans president Masoud Pezeshkian og en rekke sentralasiatiske statsledere deltar også.

Møtet illustrerer samtidig et problem som har fulgt vestlig Russland-politikk siden 2022: Russland ble i stor grad skåret av fra Europa, men ikke fra Asia.

Det strategiske energiresultatet av dette skiftet kan bli Power of Siberia 2. Dersom Russland og Kina til slutt blir enige om pris, finansiering og kommersielle betingelser for den planlagte rørledningen, får Moskva en ny langsiktig kanal for enorme gassvolumer som tidligere var orientert mot Europa.

Det betyr ikke at Europa uten videre kan erstattes. Infrastruktur, avstander og kinesisk forhandlingsmakt gjør det nye forholdet langt mindre gunstig for Russland enn det gamle europeiske markedet på sitt høydepunkt.

Men retningen er vanskelig å misforstå.

Samtidig har de diplomatiske forsøkene rundt Ukraina ikke produsert noen synlig endring på slagmarken.

Vestlige utsendinger reiser. Tyrkia forsøker igjen å få i gang samtaler. Andre land tilbyr seg som mellommenn. Kyiv snakker med Washington. Moskva tar imot enkelte delegasjoner.

Mens dette foregår, går dronene over Kyiv.

Rassvet-konstellasjonen utvides.

Russland varsler massive angrep mot energisystemet.

Fronten beveger seg vestover i Donbass.

Og Ukrainas presidentsjef sier at landet må finne minst 30.000 nye mennesker hver eneste måned for å opprettholde det det allerede har.

Det er slik august 2026 avsluttes: ikke med konturene av en våpenhvile, men med begge sider i ferd med å forberede neste fase av krigen.