Migrantstormen mot Ceuta kom ikke ut av et politisk vakuum

Ceuta ligger på den nordafrikanske kysten, men er en del av Spania og EU. Sammen med Melilla utgjør byen en av EUs få landgrenser mot Afrika. Marokko har lenge gjort krav på begge områdene, mens Spania betrakter dem som integrerte deler av spansk territorium.

I uken før masseankomsten hadde rundt 1.500 migranter allerede kommet sjøveien. Ceutas regjeringspresident Juan Jesús Vivas beskrev situasjonen som en nasjonal krise og advarte om at mottaksapparatet for mindreårige var kraftig overbelastet. Reuters beskrev hvordan rundt 300 mennesker ankom daglig før den store grensekryssingen.

Mange av migrantene fortalte senere at de var blitt påvirket av virale videoer og påstander om at de kunne krysse grensen og deretter reise videre til det spanske fastlandet. Virkeligheten de møtte, var en annen.

Reuters intervjuet migranter som beskrev sult, utmattelse, fiendtlighet og Ceuta som et slags fengsel. De hadde egne og høyst reelle grunner til å forsøke å komme seg til Europa. At mennesker handler ut fra fattigdom og håp, utelukker likevel ikke at deres bevegelse kan utnyttes politisk av andre.

Associated Press har undersøkt flere av påstandene som oppsto etter masseankomsten. Nyhetsbyrået fant ikke bevis for at USA, Israel eller Marokko hadde organisert hendelsen, men pekte på sosiale medier, smuglernettverk, økonomisk ulikhet og feilaktige forestillinger om spansk lovgivning som sentrale forklaringer. AP omtalte teorien om en amerikansk-israelsk operasjon som udokumentert.

Det er derfor nødvendig å skille mellom to spørsmål:

Det første er om USA eller Israel planla migrantstrømmen. Det finnes det ikke bevis for.

Det andre er om migrasjon kan brukes som pressmiddel i konflikten mellom Spania og Marokko. Det finnes det en dokumentert historikk for.

I mai 2021 tok rundt 8.000 mennesker seg inn i Ceuta i løpet av to døgn etter at marokkanske myndigheter tilsynelatende reduserte grensekontrollen.

Krisen oppsto etter at Spania hadde gitt medisinsk behandling til Brahim Ghali, lederen for Polisario-fronten, som kjemper for et uavhengig Vest-Sahara. Marokko reagerte kraftig på at Ghali fikk komme til Spania.

Reuters rapporterte at Marokko så ut til å ha løsnet grensekontrollen som gjengjeldelse for Spanias mottak av Ghali. Nyhetsbyrået beskrev det som en handling som bredt ble tolket som politisk press mot Madrid.

Da Marokko igjen skjerpet kontrollen, falt antallet grensekryssinger raskt. El País beskrev hvordan gjeninnføringen av marokkansk grensekontroll nærmest umiddelbart bremset strømmen.

Europaparlamentarikere anklaget senere Marokko for å bruke migrasjon til politisk utpressing. I et skriftlig spørsmål til EU-kommisjonen ble det hevdet at Marokko brukte grensekontroll og migrasjon til å legge press på både Spania og EU.

Historien fra 2021 beviser ikke at det samme skjedde i juli 2026. Men den viser at migrasjonskontrollen rundt Ceuta tidligere har blitt påvirket av diplomatiske konflikter.

Det mest oppsiktsvekkende elementet i den politiske forhistorien er en artikkel av Michael Rubin, seniorforsker ved den amerikanske tenketanken American Enterprise Institute.

I artikkelen «Morocco Should Send a New Green March into Ceuta and Melilla» argumenterte Rubin for at Marokko burde gjenta strategien fra Den grønne marsjen i 1975, da en stor sivil folkemengde ble sendt inn i Vest-Sahara for å presse Spania ut av territoriet.

Rubin foreslo uttrykkelig at marokkanere skulle samles, sende bulldosere mot grensen og deretter gå ubevæpnet inn i Ceuta og Melilla for å heise det marokkanske flagget.

Han beskrev de to spanske byene som illegitime koloniale brohoder og hevdet at verken Spania eller NATO ville ha et godt grunnlag for å reagere militært mot en ubevæpnet massebevegelse.

Artikkelen er ekte, og formuleringene i videoklippet stammer i stor grad direkte fra denne teksten.

Forslaget beskriver likevel ikke nøyaktig det som skjedde i juli. Migrantene kom ikke som en organisert nasjonal marsj under marokkanske flagg, og det er ikke dokumentert at de fulgte Rubins oppfordring.

Likheten ligger i metoden: En stor, hovedsakelig ubevæpnet menneskemengde skulle overvelde grensen og skape en situasjon som Spania vanskelig kunne håndtere uten betydelig politisk og humanitær risiko.

American Enterprise Institute er en privat tenketank, ikke en del av den amerikanske regjeringen. Rubin uttalte seg ikke på vegne av Trump-administrasjonen. Artikkelen dokumenterer derfor at ideen ble fremmet i et innflytelsesrikt amerikansk politisk miljø – ikke at den ble vedtatt eller gjennomført av amerikanske myndigheter.

Rubins utspill ble fulgt av en mer formell utvikling i Representantenes hus.

En rapport fra en amerikansk kongresskomité omtalte Ceuta og Melilla som spanskadministrerte byer «lokalisert på marokkansk territorium» og viste til Marokkos langvarige krav på områdene.

Rapporten uttrykte også støtte til utenriksministerens arbeid for å fremme diplomatiske samtaler mellom Marokko og Spania om Ceuta og Melillas fremtidige status.

Ordlyden er gjengitt i Morocco World News’ omtale av komitérapporten.

Dette betyr ikke at den amerikanske Kongressen formelt anerkjente byene som marokkanske. Komitérapporter er heller ikke det samme som vedtatt amerikansk utenrikspolitikk. Men formuleringen representerte et klart avvik fra den mer forsiktige amerikanske praksisen med å unngå å ta direkte stilling til suverenitetsspørsmålet.

Den republikanske kongressrepresentanten Mario Díaz-Balart ble samtidig sitert på at Ceuta og Melilla geografisk ligger i Marokko, og at deres fremtid burde diskuteres mellom allierte. Díaz-Balart er en sentral republikaner fra Florida og politisk nær utenriksminister Marco Rubio.

Det må likevel understrekes at videoklippets formulering om at Díaz-Balart personlig «skrev en rapport», er for unøyaktig. Det sikreste er å skrive at den aktuelle formuleringen inngikk i en komitérapport fra Representantenes hus, og at Díaz-Balart var en sentral aktør i det politiske miljøet rundt saken.

Utviklingen fant sted samtidig som forholdet mellom Madrid og Washington var blitt kraftig forverret.

Da USA og Israel startet militære operasjoner mot Iran i februar 2026, nektet den spanske regjeringen amerikanske styrker å bruke de felles basene Rota og Morón til offensive angrep.

Reuters rapporterte 2. mars at 15 amerikanske fly forlot Spania etter at regjeringen nektet å la basene brukes i angrep mot Iran.

Statsminister Pedro Sánchez forsvarte avgjørelsen med henvisning til folkeretten. President Donald Trump svarte med trusler om å begrense eller stanse handel med Spania. Reuters beskrev konflikten som et tegn på at Spania ikke ville opptre som en amerikansk vasall.

Senere gikk Spania enda lenger og stengte luftrommet for amerikanske fly som deltok i operasjonene mot Iran. Reuters rapporterte om beslutningen 30. mars, mens El País beskrev hvordan både basene og spansk luftrom ble stengt for fly knyttet til krigen.

Det oppsto dermed en alvorlig konflikt mellom Trump-administrasjonen og en NATO-alliert som nektet å stille territorium, baser og luftrom til rådighet.

Marokko befinner seg samtidig i en helt annen posisjon overfor Washington og Israel. Landet sluttet seg til Abraham-avtalene i 2020, normaliserte forbindelsene med Israel og mottok amerikansk anerkjennelse av Marokkos krav på Vest-Sahara.

For Washington og Jerusalem er Marokko en viktig regional samarbeidspartner. For Spania er Marokko både en nabo, en handelspartner og en sentral portvokter langs Europas sørlige grense.

Denne kombinasjonen gir Rabat et betydelig pressmiddel: evnen til å skjerpe eller svekke kontrollen med migrasjon mot Ceuta og Melilla.

Videoklippet hevder at migrantkrisen ble planlagt av Trump-administrasjonen og Israel for å straffe Spania etter landets motstand mot krigen mot Iran. Den påstanden er ikke dokumentert.

Det finnes ingen offentlig ordre, operasjonsplan, kommunikasjon eller annen dokumentasjon som viser at Washington eller Jerusalem ba Marokko slippe migrantene gjennom.

Det som kan dokumenteres, er mer avgrenset:

Michael Rubin ved American Enterprise Institute oppfordret offentlig Marokko til å gjennomføre en ubevæpnet massemarsj inn i Ceuta og Melilla.

En amerikansk kongresskomité tok i bruk formuleringer som lå nærmere Marokkos territorielle syn enn Spanias.

Republikanske politikere nær Marco Rubios miljø støttet en forhandling om byenes fremtidige status.

Spania var samtidig i en alvorlig konflikt med Trump-administrasjonen og Israel om krigen mot Iran.

Kort tid senere oppsto den største masseankomsten til Ceuta i nyere tid.

Disse punktene dokumenterer en politisk sammenheng og et mulig motiv. De dokumenterer ikke årsakssammenheng.

Den viktigste lærdommen fra Ceuta er hvor enkelt sårbare mennesker kan omdannes til et utenrikspolitisk pressmiddel.

For migrantene handlet ferden om arbeid, økonomisk trygghet og håpet om å nå Europa. For stater kan den samme bevegelsen brukes til å destabilisere en motstander, fremtvinge forhandlinger eller demonstrere hvor avhengig Europa er av samarbeid med landene langs Middelhavets sørkyst.

Det er heller ikke nødvendig å organisere hver enkelt migrant direkte. Et rykte om at grensen er åpen, redusert kontroll, passivitet fra grensemyndighetene eller manglende inngrep mot en voksende folkemengde kan være tilstrekkelig til å utløse en massebevegelse.

Om dette skjedde i Ceuta i juli 2026, er fortsatt uavklart.

De best dokumenterte forklaringene er økonomisk desperasjon, virale videoer, feilinformasjon om spansk lovgivning og aktivitet fra smuglernettverk. Påstanden om at Trump-administrasjonen og Israel sto bak, må foreløpig behandles som en politisk hypotese.

Men den amerikanske debatten om å overføre Ceuta og Melilla til Marokko er reell. Rubins oppfordring er reell. Kongresskomiteens språkbruk er reell. Konflikten mellom Madrid og Washington er reell. Og Marokkos tidligere bruk av grenseregimet som diplomatisk pressmiddel er godt dokumentert.

Spørsmålet er derfor ikke om migrantene selv deltok i en amerikansk-israelsk plan. Det finnes det ingen holdepunkter for.

Det relevante spørsmålet er om menneskelig desperasjon enda en gang ble utnyttet i en større kamp om territorium, suverenitet og politisk lydighet.