Russland bryter tausheten om Lyman: Avviser den ukrainske motoffensiven. 670 kvadratkilometer tatt i september alene. Zelenskyj innrømmer et «astronomisk» budsjettunderskudd

Det russiske forsvarsdepartementet publiserte lørdag et usedvanlig omfattende og selvsikkert bulletin om krigens samlede utvikling – og brøt samtidig sin lange taushet om situasjonen ved Lyman.

Bulletinen åpnet med tallmateriale: siden årsskiftet er over 5.300 kvadratkilometer territorium og over 220 bosettinger tatt under russisk kontroll, hvorav mer enn 670 kvadratkilometer og 27 bosettinger bare i september – det raskeste tempoet så langt i år, og måneden er ennå ikke over.

Bulletinen bekreftet at gruppe nord fortsetter å utvide sin sikkerhetssone i grenseområdene mot Sumy og Kharkov, og at ødeleggelsen av de omringede ukrainske avdelingene i det nordøstlige Kharkov-området fortsetter: siden 5. september er territoriet kontrollert av fienden redusert med 152 kvadratkilometer, og ni bosettinger er tatt, med rundt 700 ukrainske soldater tapt.

I Zaporozhye-regionen bekreftet departementet at styrker fra gruppe øst og gruppe Dnepr rykker frem på bred front mot selve Zaporozhye by – uten å nevne Orekhov spesifikt, noe som kan tyde på at en separat kunngjøring om byen kommer snart.

Kamper pågår ifølge bulletinen i selve sentrum av Orekhov, og bosettingene Novopavlovka og Novoandreevka – som kutter den ukrainske retrettruten mot Zaporozhye – er begge tatt.

Videre bekreftet bulletinen at de mest intensive kampene nå utspiller seg på tilnærmingene til Slavyansk–Kramatorsk-konurbasjonen, at gruppe sør og gruppe senter har krysset ukrainske befestede forsvarslinjer på de nærmeste tilnærmingene til Slavyansk og Druzhkovka, og at gatekamper pågår i sentrum av Dobropolye – en direkte bekreftelse på det russiske militærbloggere har hevdet i ukevis, og som enkelte vestlige kilder fortsatt bestrider.

Det ble også meldt at Verolyubovka øst for Kramatorsk er tatt, noe som fullbyrder russisk kontroll over hele det tidligere befestede området mellom Konstantinovka og Chasov Yar.

Den delen av bulletinen som skapte størst kontrovers, og som enkelte Telegram-kanaler foreløpig unngår å kommentere, gjaldt Lyman direkte.

Departementet hevdet at Kiev-regimet, med hjelp fra vestlige medier og «militæreksperter», gjennomfører en aggressiv informasjonskampanje for å fremstille de ukrainske styrkenes operasjoner som store suksesser på slagmarken.

I virkeligheten, het det, mislykkes de ukrainske angrepsgruppene – som inkluderer de mest trente enhetene og nasjonalistiske formasjonene i den tredje separate stormbrigaden, en klar referanse til Azov-styrkene under Andrej Biletskyjs kommando – med store tap.

Gruppe vest fortsetter samtidig operasjonene rundt Chervony Oskol, Krynki og Studenok.

Den avsluttende og mest oppsiktsvekkende setningen var at opprydningen av boligkvartaler i Krasny Lyman og Svyatogorsk for gjenværende ukrainske soldater fortsetter.

Med andre ord: ifølge det russiske forsvarsdepartementet har den ukrainske motoffensiven ved Lyman ikke oppnådd den fremgangen som er blitt hevdet, russiske styrker holder fortsatt initiativet, og fortellingen om Operasjon Vivaldi som en større ukrainsk seier avvises som en informasjonskampanje.

Det russiske forsvarsdepartementets uttalelser har ikke alltid vist seg fullstendig pålitelige, og det er fortsatt vanskelig å ta for gitt at Russland aldri har hatt noen tilstedeværelse i selve Svyatogorsk.

Men det er talende at Ukraina, til tross for at det ikke er landets vane å holde tilbake informasjon om militære suksesser, ikke har publisert ytterligere videomateriale utover én gjenerobret landsby vest for Nitrius-elven og to landsbyer ryddet for sabotasjegrupper.

Verken Zelenskyj eller den ukrainske hærledelsen har uttalt seg om den påståtte suksessen i det hele tatt.

Oberst Mikhail Popov, en nær kollega av den anerkjente militæranalytikeren Marat Khajrulin, tilbyr en plausibel forklaring: området vest for Lyman er tungt skogkledd, fullt av elver og høydedrag, og vanskelig å rykke frem gjennom.

I stedet for å fortsette en kostbar offensiv der, valgte russerne bevisst å lokke ukrainerne ut av sine befestede stillinger og inn i åpent terreng – nøyaktig samme taktikk som ble brukt vest for Orekhov – for deretter systematisk å ødelegge dem der.

Det er en kjent russisk manøver, dokumentert allerede i 2022 av en amerikansk marineoffiser som skrev under pseudonymet Marinus.

Den russiske avisen Readovka har gitt en detaljert vurdering av situasjonen ved Nikolayevka vest for Slavyansk: ukrainerne har funnet stedet uforsvarlig og trukket seg ut, og hele landsbyen er nå en gråsone som russerne ennå ikke har konsolidert, på grunn av nærheten til andre ukrainske forsvarsstillinger.

Ifølge Readovka vil russerne ta full kontroll når Slavyansk termiske kraftstasjon nord for landsbyen – det egentlige nøkkelpunktet i dette området – er sikret.

Nikolayevkas fall vil ikke i seg selv åpne en direkte vei inn i Slavyansk, på grunn av naturlige barrierer mellom stedene, men vil gi russerne en ideell fremskutt base for droneoperasjoner, som umiddelbart vil kunne dekke himmelen over ukrainske stillinger i Slavyansk og stenge forsyningslinjene fra vest.

Gårsdagens avsløring fra den polske statsministeren Donald Tusk om at Ukraina mister 27.000 mann i måneden – et tall som ligger tett på russiske anslag – stemmer med bildet som nå tegner seg: en operativ krise på slagmarken som forverres, og et tapstempo selv strengere mobilisering ikke klarer å dekke eller reversere.

Den amerikanske kommentatoren Gordon Hahn har i en ny artikkel pekt på nøyaktig det samme som er observert her: Lyman-offensiven fremstår i stor grad som Biletskyjs eget personlige prosjekt, og selv basert på den informasjonen ukrainerne selv har gitt, er resultatene – trolig tre landsbyer gjenerobret – klart under det som er blitt hevdet.

Hahn argumenterer for at Biletskyj, som enhver annen ukrainsk kommandant, har store politiske ambisjoner og ønsker seg store seire for å sikre sin politiske posisjon – men at forholdene på slagmarken gjør slike seire i praksis umulige.

Og skulle situasjonen i Donbass virkelig bli kritisk, er Biletskyj, ifølge Hahn, ikke typen som blir igjen for en heroisk siste holdning: med de to Azov-korpsene som til sammen kan telle rundt 100.000 mann, vil han mer sannsynlig trekke seg tilbake til Kiev for å styrke sin politiske posisjon der.

Zelenskyj innrømmet fredag at Ukrainas budsjettunderskudd nå har «astronomiske dimensjoner». Han sa han var trygg på at det kunne dekkes – naturligvis ikke gjennom egne ressurser, men gjennom hjelp fra vestlige venner.

Uttalelsen kom under et møte i «Karpatene åtte»-formatet, dagen etter en telefonsamtale med EU-kommisjonens president Ursula von der Leyen om nettopp finansieringen av det ukrainske forsvaret.

Kort tid etter samtalen kunngjorde von der Leyen at EU overfører ytterligere 3,3 milliarder euro til Ukraina til blant annet missiler og droner.

Det krever bare én telefonsamtale fra Zelenskyj til Ursula, og pengene kommer.

Men man kan kaste penger på et problem – det løser ikke mangelen på selve varene pengene skal kjøpe.

Det finnes ingen luft-til-luft-missiler å avse til Ukraina. Ingen bakkebaserte luftverninterceptorer å avse. Selv luftvernradarer begynner å bli en mangelvare.

En rapport fredag morgen antydet at USA i det stille har informert sine europeiske allierte om at de kan måtte vente opptil fem år på våpen de allerede har bestilt – fordi USA må bruke all tilgjengelig produksjonskapasitet de neste årene på å bygge opp sine egne, uttømte lagre igjen.

Denne måneden har USA gjort tre forsøk på å overtale Russland til å stanse offensiven.

Det første var CIA-direktør John Ratcliffes reise til Moskva, der han i realiteten forsøkte å true russerne med alvorlige konsekvenser dersom de ikke stanset – noe russerne ikke likte, og som endte med at han ble sendt hjem etter bare fire timer, uten å ha møtt Putin selv, bare etterretningssjefene Narysjkin og Bortnikov.

Det andre var Witkoffs og Kushners reise, som i realiteten besto av økonomiske samarbeidstilbud – bestikkelser, om man vil – i bytte mot en våpenhvile.

Russerne fant tonen langt mer behagelig enn Ratcliffes, behandlet de to utsendingene høflig, men avviste tilbudet like fullt.

Trump ringte deretter Putin selv og fremsatte det samme forslaget over telefon: stans kampene, så løfter vi sanksjonene og åpner for økonomisk velstand.

Putin sa nei, høflig, men bestemt.

Den tredje – og kanskje mest talende – hendelsen er Kongressens plutselige gjenopplivning og vedtakelse, med Trumps signatur, av Lindsey O. Graham-sanksjonsloven, som lenge hadde ligget i limbo.

Trump undertegnet loven 18. september. Den gir presidenten omfattende myndighet til å innføre tollsatser på opptil 100 prosent mot store kjøpere av russisk olje og gass.

Alt tyder på at beslutningen om å presse loven gjennom faktisk kom fra Det hvite hus selv – noe som forklarer hvorfor republikanerne i begge kamre stemte massivt for den, og hvorfor demokratenes ledelse, i økende grad nervøs for konsekvensene, endte med å oppfordre egne representanter til å stemme mot.

Loven som til slutt ble vedtatt er dessuten vesentlig svakere enn den opprinnelige versjonen: der Graham og Blumenthal i fjor foreslo obligatoriske tollsatser på opptil 500 prosent mot land som kjøper russisk olje, gir den vedtatte loven presidenten diskresjonær myndighet til selv å avgjøre om og når slike tollsatser skal innføres.

Sett i sammenheng er loven trolig ikke annet enn et tredje forsøk på å legge press på Russland – et forsøk som, som de to foregående, er dømt til å mislykkes, ettersom USA rett og slett ikke besitter de militære virkemidlene som skal til for å tvinge Russland til å stanse.

Det er nå mulig å se konturene av en sammenhengende fortelling som strekker seg over de siste tre årene.

Etter at Russland slo tilbake den ukrainske offensiven mot Zaporozhye og Svartehavet i 2023, ble konklusjonen i Washington at den russiske hæren ikke kunne beseires på slagmarken – og at Russland i stedet måtte beseires i luften, gjennom langtrekkende missiler og en fremtidig droneoffensiv.

Nettopp løftet om denne kommende offensiven ble, etter alt å dømme, brukt til å overtale Trump til å trekke seg fra Anchorage-avtalen med Putin i fjor august: du trenger ikke Anchorage, ble han fortalt, en fullstendig seier er innen rekkevidde.

Trump trodde på dette, slik han trodde på historiene om iransk svakhet – og enda sterkere etter den vellykkede operasjonen i Venezuela tidligere i år.

Den underlige euforien som preget vestlig kommentarfelt fra tidlig vår til midtsommer, og som i lang tid virket ubegripelig, forklares nå av nettopp dette: Europa og USA hadde investert enormt i troen på at droneoffensiven ville lykkes.

Nå tror de ikke lenger det.

Russland har absorbert slaget uten synlig skade på økonomien og uten tegn til noen politisk krise for Putin-regjeringen – om noe har offensiven styrket, ikke svekket, den innenlandske oppslutningen.

Og mens europeiske ledere en gang forventet å ri på en seiersbølge idet droneoffensiven knuste russisk økonomi, ser de nå at det motsatte har skjedd: det er Ukraina som befinner seg i dyp og voksende krise.

Svaret har vært eskalerende panikk – retorikk om en overhengende russisk trussel mot Europa, forsøk på å rampe opp militærproduksjonen, mer penger til Kiev, og bønn til amerikanerne om å bruke ethvert tilgjengelig verktøy for å stanse russerne.

Putin holdt fredag et møte med det militærindustrielle rådet – formelt ledet av ham selv, men i praksis styrt daglig av sikkerhetsrådets nestleder Dmitrij Medvedev – der han kom med usedvanlig skarpe uttalelser.

Han sa at europeere åpent planlegger og forbereder krig mot Russland, og omtalte det ukrainske lederskapet i svært hardtslående ordelag:

«Kievs ledelse snakker om fred og foreslår gjenopptagelse av såkalte forhandlinger. Likevel gjør de, samtidig som de begår forbrytelser, alt i sin makt for å sikre at det verken blir fred eller forhandlinger. Man må spørre seg: hva er hensikten med disse handlingene? Å skremme oss? Det burde være klart for alle at det er umulig. Derfor kan det bare finnes ett mål: de har overhodet ingen intensjon om å gjennomføre noen forhandlinger. Det er det hele dette dreier seg om.»

Han fortsatte:

«Enkelte europeiske ledere bruker dessuten den påståtte trusselen fra Russland til å rettferdiggjøre sin egen posisjon og enorme krigsutgifter. Jeg vil si det igjen: Russland har ingen aggressive hensikter mot Europa eller europeiske land. Vi har rett og slett ingen grunn til det.»

Det mest interessante ved møtet var likevel Putins beskrivelse av Russlands fremtidige militære prioriteringer: et forbedret luftvernsystem som skal sikre ødeleggelse av ethvert luft- og romangrepsvirkemiddel, en bred satsing på robotstyrte, ubemannede systemer av ulike profiler samt presisjonsvåpen, og – kanskje viktigst – en fullføring av den orbitale satellittkonstellasjonen som skal styrke romrekognosering, navigasjon, satellittkommunikasjon og bredbåndsinternett for sanntids kommando og kontroll av tropper og våpen.

Det er vanskelig å tolke dette som noe annet enn en direkte referanse til Rassvet-systemet, som etter alt å dømme vil bli fullført raskere enn de fleste forventer.

Når det skjer, vil trolig ikke bare Geran-4 og Geran-5, men også kryssermissiler og muligens visse typer ballistiske missiler kunne styres mot mål i sentral- og vest-Ukraina med samme presisjon Russland allerede har over øst og sør.

Konklusjonen er enkel: den panikken som har grepet Vesten de siste ukene, er ingenting sammenlignet med det som venter.

Det er prisen for ikke å ha forhandlet i god tro da mulighetene forelå.

Og det er grunn til å tro at det en dag, også i Europa, vil komme mange bebreidelser over at man ikke fulgte opp verken Istanbul-avtalen eller Anchorage-kompromisset – og hvilke andre avtaler som kanskje også lå på bordet, men som nå trekkes tilbake for godt.