Men kanskje er dette nettopp øyeblikket da Europa må gjøre det motsatte. Kanskje USAs tilbaketrekning ikke bare er en trussel, men en historisk mulighet. En mulighet til å frigjøre Europa fra den amerikanske krigsdoktrinen som altfor lenge har bygget på den brutale forestillingen om at mer krig skal skape mer fred.
Nei, Stoltenberg. Mer våpen skaper ikke fred.
Det skaper mer frykt, mer avstand, mer hat og flere døde. Det skaper nye fronter, nye fiendebilder og nye generasjoner som vokser opp med krigen som normaltilstand. Å påstå at stadig mer våpen er veien til fred, er ikke sikkerhetspolitikk. Det er galskap satt i system.
Vi har hørt løgnen før. Man må ruste opp for å skape fred. Man må sende flere våpen for å forkorte krigen. Man må true mer for å bli tryggere. Man må stenge alle diplomatiske kanaler for å presse fram en løsning. Men hvor har dette ført oss? Til et Europa som er mer redd, mer splittet og mer militarisert enn på flere tiår. Til et kontinent hvor diplomati nesten behandles som forræderi, mens våpenprodusenter, sikkerhetspolitikere og krigskommentatorer får definere virkeligheten.
Dette er krigshissernes doktrine: For å få fred, trengs mer krig. Den doktrinen må bort.
Europa må nå mobilisere til fred. Ikke som en pyntelig festtale, men som en kraftfull politisk hovedstrategi. Fred krever arbeid. Fred krever mot. Fred krever diplomater, avtaler, åpne kontaktlinjer, tillitsskapende tiltak, våpenhvileforsøk og vilje til å snakke også med dem man misliker. Det er lett å rope på mer våpen fra trygge kontorer. Det vanskelige er å bygge en vei ut av ødeleggelsen.
For fred skapes ikke når nasjoner slutter å forstå hverandres motiver. Fred skapes ikke når hele folk reduseres til fiendebilder. Fred skapes ikke når frykt får erstatte fornuft, og propaganda får erstatte samtale. Når man mister evnen til å se også motpartens frykt, interesser og historiske erfaringer, mister man samtidig evnen til å bygge varig sikkerhet.
Europa er i ferd med å havne nettopp der. Vi reagerer som et skremt kontinent som bare kjenner én refleks: mer våpen, mer mistenksomhet og mer konfrontasjon. Men dersom sikkerhet bare forstås som militær makt, mister vi selve grunnlaget for fred. Da blir krigen en selvoppfyllende profeti.
USA har i lang tid hatt en dominerende rolle i Europas sikkerhetspolitikk. Det har gjort Europa avhengig, lydig og stadig mer ute av stand til å tenke selv. Når Washington peker på fienden, følger Europa etter. Når Washington krever sanksjoner, betaler europeiske borgere regningen. Når Washington driver geopolitisk maktspill, blir europeisk jord frontlinje.
Det må ta slutt.
Europa kan ikke fortsette å være en militær utpost for amerikanske strategier. Det er ikke amerikanske byer som først rammes dersom konflikten mellom Russland og NATO eskalerer. Det er europeiske byer. Det er europeisk energiforsyning, jernbane, havner, kabler, flyplasser og sivile samfunn. Det er våre barn og barnebarn som skal leve med konsekvensene av den politikken som nå føres.
Derfor trenger Europa en ny kurs. Ikke kapitulasjon. Ikke underkastelse. Ikke blind tro på Russland. Men en europeisk fredslinje som tar utgangspunkt i at Russland er vår nabo, ikke et land som kan fjernes fra kartet. Europa kan ikke leve i evig fiendskap med sin største nabo uten selv å bli ødelagt innenfra.
Og her bør Norge tre fram.
Norge bør være en foregangsnasjon for dette fredsarbeidet. Ikke som et haleheng til Washington. Ikke som en lydig mikrofon for NATOs hardeste stemmer. Ikke som en liten stat som roper krig for å virke stor. Norge bør igjen bli et land som samler, forhandler og bygger broer. Et land som våger å si det som burde være åpenbart: Nei, mer våpen skaper ikke fred. Mer våpen gjør krigen dypere, dyrere og farligere.
Fredsarbeid er ikke svakhet. Det er det høyeste uttrykket for politisk ansvar.
Vi har historien til det. Vi har geografien til det. Vi har naboskapet til det. Vi har erfaringene fra nordområdene, hvor stabilitet aldri bare har handlet om våpen, men også om balanse, kontakt og forutsigbarhet. Vi har veteraner, diplomater, fredsorganisasjoner og mennesker som vet at krig ikke er teori. Krig er ødelagte liv, knuste familier og generasjoner som bærer traumer videre.
Likevel oppfører norske ledere seg i dag som om den eneste veien til trygghet er å løpe enda tettere etter krigshisserne i NATO og Washington. Det er ikke klokskap. Det er farlig lydighet. Når Norge burde løfte fredens språk, gjentar vi krigens språk. Når Norge burde kreve forhandlinger, sender vi stadig nye signaler om opprustning. Når Norge burde være en brobygger, lar vi oss gjøre til frontlinje.
Dette er et svik mot den norske fredstradisjonen.
Vi må våge å spørre: Hvem tjener på at krigen fortsetter? Hvem tjener på at frykten holdes varm? Hvem tjener på at europeiske land tømmer velferdskasser for å kjøpe våpen? Det er sjelden vanlige mennesker. Det er sjelden soldatene ved fronten. Det er sjelden familiene som mister sine sønner. Det er våpenindustrien, maktpolitikerne og de ideologiske krigshisserne som alltid finner nye grunner til at freden må utsettes.
Europa må slutte å la disse kreftene styre språket. Når noen ber om forhandlinger, kalles de svake. Når noen advarer mot eskalering, kalles de naive. Når noen spør om fred, mistenkeliggjøres de. Slik dør demokratiet langsomt. Ikke med ett kupp, men med et politisk klima der bare én mening er lov: mer krig.
Når USA trekker seg gradvis tilbake, må Europa ikke fylle tomrommet med en enda hardere europeisk krigspolitikk. Da har vi bare byttet amerikansk styring med europeisk selvskading. Vi må i stedet bruke øyeblikket til å si: Nå mobiliserer vi til fred.
Norge må ta initiativ til fredskonferanser. Norge må kreve åpne diplomatiske kanaler. Norge må arbeide for våpenhvile, samtaler og en europeisk sikkerhetsordning som ikke bygger på evig fiendskap. Norge må våge å snakke med Russland, ikke fordi vi godtar alt Russland gjør, men fordi fred aldri bygges med taushet.
Krigshissernes tid må være over. Europa trenger ikke flere doktriner som lover fred gjennom mer krig. Europa trenger en fredsdoktrine som setter menneskeliv, diplomati og sikkerhet foran våpenindustriens og stormaktenes interesser.
Hvis USA trekker seg tilbake, må Europa endelig reise seg. Og Norge bør gå først. Ikke for å marsjere videre mot krig, men for å vise Europa veien tilbake til fred.
Nei, Stoltenberg. Mer våpen skaper ikke fred.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.