Russland bygget opp denne kampanjen i fire år – nå er de endelig klare, og det er grunnen til at de ikke lenger haster med å forhandle

Energiangrepet: Et nøkkelpunkt endelig truffet for alvor

Natt til onsdag gjennomførte Russland et stort kombinert angrep med Geran-droner, Iskander-M ballistiske missiler og Zirkon-hypersoniske missiler mot Kiev.

Ukraina oppgir som vanlig ikke totalantallet avfyrte missiler, bare at noen få skal være skutt ned – en påstand uten uavhengig bekreftelse.

Det er verdt å minne om at verken russiske eller ukrainske tall om missilbruk har vært til å stole fullt på siden luftkampanjen startet i 2022, og at Patriot-systemet, ifølge erfaringer fra Midtøsten mot iranske ballistiske missiler, har en svak rekord nettopp mot denne våpenkategorien.

Russisk forsvarsdepartement oppga at angrepet traff et sentralt datasenter i Kiev, samt fire energianlegg i Kiev-regionen: Kievskaja-understasjonen nær Nalivajkovka, Kiev-vannkraftverket, Tripolskaja termiske kraftverk og et energilager i Gorenitsji – samtlige beskrevet som forsyning til ukrainsk forsvarsindustri og militære installasjoner.

Ukrainske myndigheter bekreftet strømbrudd i Kiev og flere andre regioner, deriblant helt øst til Donbass.

Det interessante er understasjonen ved Nalivajkovka – trolig den største i Ukraina, og selve knutepunktet der kraft fra kjernekraftverkene i Vest-Ukraina, fra kraftverkene rundt Kiev og fra importert EU-strøm samles og fordeles videre østover til resten av landet, Donbass inkludert.

Den er, billedlig talt, hengselet mellom den vestlige og østlige halvdelen av det ukrainske kraftnettet.

Anlegget er angrepet før, men da bare med de svakere, propelldrevne Geran-2-dronene – aldri nok til å sette det varig ut av spill.

Det gir grunn til en teori: at de tidligere, tilsynelatende halvhjertede angrepene i realiteten var rekognosering – ikke for å ødelegge, men for å kartlegge hvordan ukrainerne reparerer anlegget, hvor reservedelene kommer fra, og hvilke lager og team som håndterer arbeidet.

Det ville forklare hvorfor energilageret i Gorenitsji ble truffet samme natt – muligens nettopp stedet der slikt reparasjonsmateriell oppbevares.

Det er dessuten en global mangel på transformatorer, selve komponenten elektriske understasjoner bygges rundt – en krise Financial Times omtalte for noen måneder siden, som også rammer USA og gjør landet stadig mer avhengig av kinesisk produksjon, i en periode der selv kinesiske leveranser blir vanskeligere å skaffe.

Understasjonen er dessuten bygget etter sovjetisk standard, noe som gjør vestlig erstatningsutstyr enda vanskeligere å tilpasse – et problem man har sett gjentatte ganger i forsøk på å kombinere sovjetisk og vestlig militærteknologi gjennom hele krigen, med blandede og ofte dårlige resultater.

Å improvisere en løsning i hast på et anlegg som stadig er under angrep, er ikke bare vanskelig – det kan være direkte farlig.

Hvorfor Kiev – og hvorfor ikke for å felle regjeringen

Mønsteret de siste ukene er konsistent: internett- og mobilnett, jernbanen ut av byen, bensinstasjoner, lagre og industrianlegg, og nå kraftforsyningen – alt konsentrert spesifikt om Kiev.

En rekke vestlige kommentatorer, deriblant The Economist, tolker dette som et forsøk på å skape en hard vinter og dermed politisk uro mot Zelenskij.

Det er trolig feil.

Russland har neppe illusjoner om at befolkningens ubehag alene vil felle en regjering som fortsatt har full kontroll over sikkerhetsapparatet, og som i en by med dype røtter i Maidan-revolusjonen neppe vil se en befolkning som slutter seg til protester midt under et russisk angrep utenfra.

Å utløse en slik krise ville uansett bare tjene russerne, noe de utvilsomt forstår.

Formålet er trolig todelt: militært, for å svekke forsvarsindustrien og lamme kommandokjeden når internett og kommunikasjon bryter sammen; og strategisk, for å presse Vesten ut av Kiev – ambassader, rådgivere, teknikere – og presse den ukrainske regjeringen selv til å flytte vestover, isolert fra både befolkningen og Vesten, mens byen tømmes og etter hvert blir moden for erobring, slik andre ukrainske byer er blitt.

At russerne har en så presis liste over nøyaktig hvilke anlegg som forsyner hvilke militære formål, tyder på et godt utbygd nettverk av menneskelige kilder inne i selve byen.

En fireårig plan som nå endelig er klar

Mye vestlig kommentarfelt forklarer den russiske eskaleringen som en direkte reaksjon på konkrete ukrainske handlinger – droneoffensiven i sommer, det mislykkede Anchorage-toppmøtet, droneangrepet mot Putins Valdaj-residens i fjor som russerne anser som et attentatforsøk.

Alt dette har utvilsomt herdet den russiske retorikken.

Men det er en annen, mer grunnleggende forklaring: å bygge opp industriell kapasitet, utvikle droner, produsere missiler, skyte opp satellittsystemer og kartlegge et helt lands energi- og logistikknettverk tar år, ikke måneder.

Det arbeidet startet trolig allerede høsten 2022 – de første, tilsynelatende svake russiske angrepene den gangen var sannsynligvis rekognosering, ikke reelle forsøk på ødeleggelse, nøyaktig som med understasjonen nå.

Det avgjørende poenget er dette: Russland er først nå kommet dit de trenger å være for å gjennomføre denne typen omfattende offensiv.

Og nettopp derfor er de langt mindre interessert i forhandlinger i dag enn for ett eller to år siden – insentivet til å godta mindre enn det optimale er mindre nå, fordi seier på slagmarken er innen rekkevidde på en måte det ikke var selv ved Trumps innsettelse.

Putin har riktignok antydet at videre samtaler med amerikanerne og ukrainerne kan komme i oktober, etter Dumavalget – men det er trolig formalitet uten substans.

Russerne tror ikke lenger de vil oppnå noe gjennom forhandlinger; de går gjennom bevegelsene fordi det ikke skader, men hensikten er å fortsette krigen.

Fronten: Dobropolje i ferd med å kollapse – før selv Belozerskoje er sikret

Russisk forsvarsdepartement melder at den 51. armé fortsetter offensiven i nordøstre, sentrale og sørlige deler av Dobropolje, med 164 bygninger «befridd» i løpet av siste døgn og rundt 35 ukrainske soldater nøytralisert.

Med et anslag på rundt tusen ukrainske soldater fanget i byen, tyder et tall så høyt som 164 bygninger på én dag på et forsvar i rask oppløsning – det er lenge siden det kom rapporter om ukrainske forsøk på å bryte gjennom ringen for å redde den innesperrede styrken.

Det som gjør situasjonen enda mer alvorlig for Ukraina: russiske styrker presser nå samtidig nordover mot den ukrainske forsyningsbasen Belozerskoje, enda før selve kampen om Dobropolje er avgjort – med rekognoseringsgrupper allerede meldt inne i selve byen.

Ukrainerne står dermed overfor et umulig valg: forsvare Belozerskoje, som er selve ankerpunktet i forsvarslinjen nord for Dobropolje, eller konsentrere seg om å redde styrken som allerede er fanget.

Det mest sannsynlige utfallet er at den ukrainske kommandoen ikke klarer å ta det valget i tide, og mister begge steder i løpet av de kommende ukene – noe som ville åpne veien videre nordover for russerne, og kutte Slavjansk og Kramatorsk fra vest.

Azovs Liman-offensiv: Et tredje mindre, ikke mer, overbevisende forsøk på bevis

Striden om dokumentasjon fortsetter.

Azov-general Andrej Biletskij hevder gjenerobring av fire landsbyer vest for Zjerebets-elven – godt nord for selve Liman.

Det russiske forsvarsdepartementet publiserte motvideoer fra de samme stedene; i minst to av dem er påstandene om forfalskning svake, mens i et tredje tilfelle later ukrainsk motbevis til å være mer overbevisende.

Ukraina har siden publisert egne videoer fra tre av de fire landsbyene – men ikke fra den fjerde og viktigste, lenger øst.

Konklusjonen er at Ukraina trolig har etablert en viss tilstedeværelse i tre mindre landsbyer langt nord for Liman – et resultat som uansett faller svært langt under de opprinnelige, store påstandene om Operasjon Vivaldi tidlig i september.

Det er dessuten tegn på at Biletskij nå omdirigerer fremstøtet sørover, mot et annet område lenger sør som faktisk forsvares av en annen russisk styrkegruppe – uten at det heller her kommer rapporter om ukrainsk fremgang av betydning.

Ingen av disse stedene kan måle seg i strategisk vekt med Dobropolje, Belozerskoje eller området sør for Kramatorsk, der russiske styrker nå fortsetter stormingen.

Mønsteret ligner tidligere, isolerte Biletskij-offensiver: store ressurser i menn og materiell kastet inn for å bygge hans egen politiske profil, med liten innvirkning på selve krigens gang.

Om to til tre uker begynner rasputitsa – høstens gjørmeperiode – som trolig vil stanse hele fremstøtet uansett utfall innen den tid.

Orekhov: Enda en landsby lukker fluktruten

Russisk forsvarsdepartement melder om erobringen av Jegorovka nordøst for Orekhov, like sørvest for Omelnik på hovedforsyningsveien inn til byen – en vei som trolig allerede er ubrukelig for ukrainerne.

Selve Jegorovka er ikke viktig.

Plasseringen er det.

Med russisk kontroll over flere slike punkter nordvest for byen kan droner snart stenge jordene nord for Orekhov fullstendig som eneste gjenværende fluktrute.

Om to til tre uker vil disse jordene uansett bli nesten ufremkommelig gjørme – et mareritt for enhver ukrainsk styrke som da måtte forsøke å unnslippe, jaktet av russiske FPV-droner med nattoptikk og varmesøkende kameraer.

Russlands økonomi: Stabil vekst, rekordinntekter fra olje

Etter det nylig avholdte Dumavalget bekrefter russiske tall en økonomi i fortsatt, om enn langsom, vekst, mens effekten av tidligere høye renter gradvis fases ut.

Budsjettunderskuddet holder seg lite, rundt 2,4 prosent av BNP.

Bloomberg melder at russisk råoljeeksport øker både i volum og verdi, og at Russland i uken frem til 27. september mottok sin største ukentlige oljeinntekt siden 2022 – drevet av krisen i Midtøsten.

Signaler fra Putin tyder på at overskuddet nå primært kanaliseres til det nasjonale velferdsfondet for fremtidig beredskap, snarere enn til å dekke løpende underskudd via utenlandsk gjeld.

Tokajev ydmyker Merz i Berlin

Under et statsbesøk i Berlin denne uken kalte Kasakhstans president Kassym-Jomart Tokajev, ved siden av forbundskansler Merz, Putin for en «fremragende statsmann» og den «mest akseptable politiske skikkelsen for Europa og hele verden» – en uttalelse som tydelig kom som et sjokk for vertskapet.

At selv Kasakhstan, under økende press for å distansere seg fra Russland etter at EU kuttet egen energiimport, demonstrativt viser hvor høyt landet verdsetter forholdet til Moskva, er et talende signal om hvor begrenset den vestlige sanksjonslinjens gjennomslagskraft egentlig er.

Europa: To ulike kriser med samme rot

I Tyskland fortsetter Merz’ politiske problemer.

I Frankrike styrker Marine Le Pen sin stilling foran presidentvalget neste år, samtidig som et forsøk på å svekke hennes nestkommanderende, Jordan Bardella, gjennom gamle, bestridte uttalelser, bærer preg av desperasjon fra et politisk etablissement som merker at situasjonen glipper unna kontrollen.

Bardella avviser selv påstandene og har gått til injuriesøksmål mot Mediapart.

Skulle Le Pen vinne, vil det neppe bety en radikal kursendring over natten – men det vil uansett forsterke følelsen av at Europa er i oppløsning, nettopp fordi det europeiske etablissementet ikke stoler på henne slik det stolte på Macron eller Hollande.