FN ble opprettet i 1945 etter en verdenskrig som kostet titalls millioner mennesker livet. Målet var å forhindre at menneskeheten igjen skulle oppleve en slik katastrofe. Krig skulle erstattes av diplomati, forhandlinger og internasjonalt samarbeid. Verdens nasjoner skulle møtes rundt forhandlingsbordet, ikke på slagmarken.
81 år senere ser vi en verden preget av kriger, militær opprustning, stormaktsrivalisering og økende mistillit mellom nasjoner. Ukraina, Midtøsten og en rekke andre konfliktområder viser hvor vanskelig det er for FN å oppfylle sitt viktigste fredsoppdrag. Resolusjoner vedtas, fordømmelser fremføres og generalsekretæren ber om våpenhvile. Likevel fortsetter krigene.
Hva hjelper det med en verdensorganisasjon for fred dersom de mektigste medlemslandene selv kan blokkere arbeidet for å skape den?
Problemet ligger i stor grad i FNs sikkerhetsråd. USA, Russland, Kina, Frankrike og Storbritannia har permanent medlemskap og vetorett. Dette er en maktstruktur fra 1945, etablert av seierherrene etter andre verdenskrig. Verden har forandret seg dramatisk siden den gang, men disse fem landene har beholdt sine særrettigheter.
Ett enkelt land kan blokkere bindende vedtak selv om de øvrige medlemmene ønsker handling. Dermed blir verdenssamfunnets muligheter til å gripe inn i alvorlige konflikter ofte avhengige av stormaktenes egne strategiske interesser.
Folkeretten skal i prinsippet gjelde alle. Likevel ser vi hvordan land fordømmer motstandernes handlinger samtidig som de forsvarer eller bagatelliserer tilsvarende handlinger fra egne allierte. Denne dobbeltmoralen undergraver tilliten til hele det internasjonale systemet.
Men det ville være en alvorlig feil å redusere FN til bare krig, fred og Sikkerhetsrådet.
FN-systemet arbeider med langt mer enn internasjonal sikkerhet. Gjennom Verdens helseorganisasjon (WHO), UNICEF, FNs høykommissær for flyktninger (UNHCR), Verdens matvareprogram (WFP), UNESCO og en rekke andre organisasjoner utføres et omfattende arbeid innen helse, utdanning, fattigdomsbekjempelse, menneskerettigheter, matvaresikkerhet, klima, miljø og humanitær bistand.
Dette arbeidet får ofte langt mindre oppmerksomhet enn de politiske konfliktene i Sikkerhetsrådet. Likevel har det avgjørende betydning for millioner av mennesker. Barn får vaksiner og skolegang, flyktninger får beskyttelse, sultende mennesker får mat, og samfunn får hjelp til å bygge opp helsetjenester og grunnleggende institusjoner.
FN er også en viktig arena for internasjonale avtaler, utviklingsmål og samarbeid om utfordringer som ingen enkeltstat kan løse alene.
Det er nettopp dette som gjør spørsmålet om organisasjonens fremtid så alvorlig. Mens stormaktene kan lamme Sikkerhetsrådet, fortsetter store deler av FN-systemet å utføre livsviktige oppgaver. Vi må derfor skille mellom den politiske handlingslammelsen i sikkerhetsspørsmål og organisasjonens omfattende arbeid for menneskehetens velferd.
Gjennom mange års internasjonalt veteranarbeid har jeg sett hvor vanskelig det er å bygge varig fred, og hvor raskt politiske beslutninger kan ødelegge tillit som har tatt generasjoner å skape. Erfaringene fra Libanon og andre konfliktområder har lært meg at det sjelden er de politiske lederne som betaler den høyeste prisen for krig. Det er soldatene, familiene, barna og sivilbefolkningen.
Etter krigene kommer dessuten en utfordring som ofte blir glemt: Å bygge menneskene opp igjen. Ødelagte bygninger kan erstattes, men traumene, tapene og de psykiske skadene kan følge mennesker gjennom resten av livet. Her har også FN-systemet en viktig rolle.
Likevel må vi spørre hvorfor FN ikke oftere står sentralt når de store fredsforhandlingene gjennomføres. Hvorfor overlates så mange avgjørende samtaler til Washington, Moskva, Beijing, Brussel eller mindre grupper av utvalgte stater?
Når stormaktene selv bestemmer hvem som skal forhandle, hvilke betingelser som skal gjelde, og hvilke interesser som skal beskyttes, risikerer vi at fred blir et spørsmål om geopolitisk maktfordeling fremfor menneskelig sikkerhet.
FN trenger derfor omfattende reformer. Sikkerhetsrådet må bli mer representativt, vetoretten må begrenses, og Generalforsamlingens rolle bør styrkes. Samtidig må de humanitære organisasjonene sikres finansiering og nødvendig uavhengighet fra stormaktenes politiske konflikter.
Også Norge bør stille seg et grunnleggende spørsmål: Er vi fortsatt en selvstendig forkjemper for fred og internasjonalt samarbeid gjennom FN, eller har vår utenrikspolitikk blitt så tett knyttet til militære allianser at fredsdiplomatiet stadig oftere kommer i annen rekke?
Vi kan ikke feire FN-dagen med høytidelige taler om fred og samtidig overse at verdens viktigste internasjonale samarbeidsorganisasjon har alvorlige strukturelle problemer.
FN ble ikke opprettet for å være et sekretariat for stormaktene. Organisasjonen ble opprettet for å beskytte kommende generasjoner mot krigens lidelser og fremme internasjonalt samarbeid til beste for menneskeheten.
Derfor bør vi på FN-dagen 24. oktober stille et spørsmål som går langt utover dagens konflikter:
Skal FN utvikles til en sterkere og mer uavhengig verdensorganisasjon, eller skal fem stormakter fortsatt kunne blokkere viktige beslutninger om internasjonal fred og sikkerhet?
FN har ikke utspilt sin rolle. Men organisasjonen risikerer å miste sin politiske betydning dersom reformene uteblir.
Verden trenger fortsatt FN – ikke bare for å forhindre krig, men for å bekjempe fattigdom, sykdom, sult, urettferdighet og menneskelig nød.
Det verden derimot ikke trenger, er en verdensorganisasjon hvor stormaktenes interesser alltid får forrang fremfor menneskenes behov.
FN-dagen burde derfor ikke bare være en feiring av det som ble skapt i 1945. Den burde være en kraftig påminnelse om alt verdenssamfunnet fortsatt ikke har klart å oppnå.
Gratulerer med FN-dagen 2026.
