Det holder ikke lenger med beklagelser, forsikringer om dårlig dømmekraft og løfter om at saken skal gjennomgås. Dersom personer i eller rundt det norske maktapparatet har misbrukt offentlige stillinger, mottatt utilbørlige fordeler, skjult økonomiske forbindelser eller latt private nettverk påvirke norske interesser, må det etterforskes fullt ut. Dersom straffbare forhold bevises, må de ansvarlige straffes på samme måte som andre mennesker ville blitt straffet.
Ingen tidligere statsminister, utenriksminister, ambassadør eller fredsdiplomat skal stå over loven.
Senterpartiet gikk ut av regjeringen 4. februar 2025. Siden den dagen har Arbeiderpartiet alene kontrollert alle departementene, selv om partiet ikke har flertall på Stortinget. Statsministeren, utenriksministeren, finansministeren, justisministeren, forsvarsministeren og resten av regjeringen tilhører det samme partiet. Dette er parlamentarisk lovlig, men det gjør behovet for uavhengig kontroll og total åpenhet enda større.
Arbeiderpartiets makt stopper heller ikke ved regjeringens kontorer. Gjennom flere tiår har de samme politiske miljøene vært representert i departementene, diplomatiet, internasjonale organisasjoner, styrer, kommisjoner, forskningsmiljøer og statlige toppstillinger. De samme navnene dukker opp igjen og igjen. Folk går fra politikken til diplomatiet, fra diplomatiet til organisasjoner som mottar offentlige penger, og derfra videre til nye verv og prestisjefylte posisjoner.
Når slike nettverk fungerer godt, kalles det gjerne erfaring og tillit. Når de beskytter hverandre, fordeler fordeler eller stenger offentligheten ute, begynner det å ligne et system som først og fremst tjener maktens egne.
Jeg har selv reist mye rundt i verden og møtt politikere, diplomater, veteranledere og vanlige mennesker fra mange forskjellige samfunn. Flere har sagt til meg at Norge kanskje har en form for korrupsjon som er vanskeligere å oppdage enn den åpne korrupsjonen vi gjerne forbinder med penger under bordet. De peker på tette bekjentskapsnettverk, politiske vennskap, gjensidige tjenester og en maktkultur der de riktige forbindelsene kan være viktigere enn åpen konkurranse og dokumenterte kvalifikasjoner.
Det som tidligere ble omtalt som politiske hestehandler og «partiboka i orden», presenteres i dag ofte med penere ord som nettverksbygging, tillit, erfaring og kjennskap til systemet. Men når de samme menneskene stadig går igjen i regjering, diplomati, styrer, organisasjoner, offentlige utvalg og godt betalte toppstillinger, må det være lov å stille spørsmålet: Har Norge utviklet en form for politisk korrupsjon som ikke nødvendigvis består av kontanter i en konvolutt, men av lojalitet, tjenester, posisjoner og taushet?
Denne formen kan være enda vanskeligere å bekjempe enn tradisjonell korrupsjon. Den etterlater ikke alltid en tydelig kvittering eller en bankoverføring. Den lever i lukkede rom, i gamle forbindelser og i forventningen om at en tjeneste skal gjengjeldes senere. Den kan være fullt synlig, men likevel så normalisert at ingen lenger reagerer. Det er nettopp derfor Norge trenger en bredere debatt om politisk korrupsjon, kameraderi, habilitet og maktmisbruk. Et system blir ikke nødvendigvis rent bare fordi forbindelsene mellom penger, politikk og posisjoner er vanskelige å bevise.
Så kom Epstein-dokumentene.
Økokrim åpnet 5. februar 2026 etterforskning mot tidligere Ap-statsminister, utenriksminister og partileder Thorbjørn Jagland på mistanke om grov korrupsjon. Fire dager senere bekreftet Økokrim at tidligere ambassadør Mona Juul var siktet for grov korrupsjon, mens hennes ektemann, tidligere Ap-statsråd Terje Rød-Larsen, var siktet for medvirkning til grov korrupsjon. Det ble også gjennomført ransakinger etter rettslige beslutninger. De siktede har krav på å bli betraktet som uskyldige inntil det motsatte eventuelt er bevist, men dette er ikke lenger bare en mediedebatt om dårlig dømmekraft. Det er straffesaker om mulig grov korrupsjon.
Da er det oppsiktsvekkende hvor lenge den politiske kommunikasjonen har vært preget av forsiktige uttrykk og institusjonell avstand.
Utenriksminister Espen Barth Eide sa at Mona Juuls kontakt med Epstein viste «alvorlig svikt i dømmekraften», og at hennes avgang som ambassadør var riktig og nødvendig. Men alvorlig svikt i dømmekraften er ikke en tilstrekkelig politisk forklaring når Økokrim samtidig etterforsker mulig grov korrupsjon.
Det nytter ikke bare å beklage.
Det nytter ikke å late som om saken er ryddet opp fordi en ambassadør går av. En avgang er ikke en etterforskning. En beklagelse er ikke en redegjørelse. En kartlegging internt i Utenriksdepartementet er ikke en erstatning for uavhengig gransking og mulig strafferettslig ansvar.
Espen Barth Eide må svare på hva Utenriksdepartementet visste, når departementet fikk vite det, hvilke varsler som kom, hvordan de ble fulgt opp, og hvorfor forbindelsene ikke fikk følger tidligere. Han må forklare hvordan personer med så omfattende internasjonale nettverk ble sikkerhetsvurdert, kontrollert og fulgt opp. Han må også redegjøre for hvordan offentlige penger ble kontrollert når de gikk til organisasjoner ledet av personer som senere viste seg å ha forbindelser til Epstein.
Dette er ikke nødvendigvis Barth Eides personlige feil. Han kan ikke automatisk holdes ansvarlig for alt som skjedde før han ble utenriksminister. Men han er ansvarlig for hvordan departementet møter saken nå. Dersom han velger hemmelighold, forsinkelser eller forsiktige formuleringer fremfor full åpenhet, blir han politisk ansvarlig for håndteringen.
Det samme gjelder Støre.
Støre sier nå at regjeringen vil legge godt til rette for granskingskommisjonens undersøkelser, og at fakta må frem på bordet. Stortinget har vedtatt en uavhengig kommisjon med et bredt mandat og en egen lov som skal sikre den nødvendige informasjonstilgangen. Det er riktig og nødvendig, men kommisjonen skal ikke bli en politisk parkeringsplass der ansvaret skyves ut i tid til offentligheten har glemt saken.
Norge har vært gjennom denne typen prosesser før. Først kommer avsløringene. Deretter kommer beklagelsene. Så kommer en kartlegging, en høring, en kommisjon og en rapport. Når rapporten til slutt leveres, har personene gått videre, mediene har mistet interessen og ansvaret er fordelt så bredt at ingen lenger holdes personlig ansvarlig.
Det må ikke skje denne gangen.
Kommisjonen må få se alt som er relevant: dokumenter, e-poster, økonomiske overføringer, møtereferater, sikkerhetsvurderinger, reiser, representasjon, tildelinger og kontakter mellom norske myndighetspersoner og Epsteins nettverk. Ingen dokumenter må holdes tilbake bare fordi de er pinlige for Arbeiderpartiet, Utenriksdepartementet eller tidligere norske toppolitikere.
Stortinget har selv slått fast at kommisjonen skal undersøke forbindelser mellom Epstein-nettverket og nåværende eller tidligere politikere, embetsmenn, statsansatte og mottakere av offentlige tilskudd. Mandatet omfatter også forhold knyttet til norske myndigheter og prosessen frem mot Oslo-avtalen. Alvoret kan derfor ikke reduseres til noen private middager og uheldige bekjentskaper.
Spørsmålet er om tilgangen til norske maktpersoner ga Epstein eller personer rundt ham innflytelse, informasjon, legitimitet eller økonomiske fordeler. Spørsmålet er om norske beslutninger ble påvirket. Spørsmålet er om offentlige midler ble misbrukt. Spørsmålet er om noen unnlot å varsle fordi de ansvarlige tilhørte den riktige kretsen.
Og dersom svaret på noen av disse spørsmålene er ja, må konsekvensene bli alvorlige.
Vanlige mennesker risikerer tap av arbeid, omdømme og frihet dersom de mistenkes og senere dømmes for økonomisk kriminalitet. Da kan ikke tidligere medlemmer av makteliten nøye seg med å trekke seg tilbake til pensjonisttilværelsen mens advokater, kommunikasjonsrådgivere og tidligere partifeller ber offentligheten vente.
Rettssikkerheten gjelder alle. Det gjør også straffeloven.
Problemet er ikke at alle i Arbeiderpartiet er korrupte. Problemet er at partiets historiske maktnettverk er blitt så tett sammenvevd med staten at Arbeiderpartiet altfor ofte ser ut til å forvalte både makten og systemene som skal kontrollere den. Da oppstår mistanken om at de mektige først og fremst blir beskyttet, mens offentligheten får moralske foredrag og stadig nye løfter om åpenhet.
Norge er ikke Arbeiderpartiets private eiendom. Utenriksdepartementet er ikke et lukket arkiv for gamle partifeller. Ambassadørstillinger er ikke belønninger. Internasjonale organisasjoner er ikke private møteplasser finansiert av norske skattebetalere.
Støre og Barth Eide må derfor legge alle relevante opplysninger frem, uten politisk filtrering og uten hensyn til Arbeiderpartiets omdømme. De må sørge for at kommisjonen og politiet får arbeide uten hindringer. De må stille embetsverk og tidligere politiske ledere til ansvar for eventuelle forsømmelser.
Og dersom det avdekkes korrupsjon, medvirkning, økonomisk utroskap eller andre lovbrudd, skal reaksjonen ikke være enda en beklagelse.
Da skal saken til domstolene.
Det er der skyld og straff avgjøres i en rettsstat, ikke på Arbeiderpartiets bakrom.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.