Natt til 8. september gjennomførte russiske styrker et omfattende kombinert angrep med Oniks-missiler, ballistiske Iskander-M/S-400/KN-23-systemer, 32 KH-101-kryssermissiler og 166 angrepsdroner mot Ukraina, med Kyiv- og Odessa-regionene som hovedmål.

Russisk forsvarsdepartement oppga en lang liste over mål: anlegg knyttet til produksjon og lagring av droner og kryssermissiler, militære logistikknutepunkter og lageranlegg i Kyiv og Kyiv-regionen. Blant dem var et anlegg der Russland hevder stridshoder til Flamingo-missilet og FP-2-droner ble produsert, et anlegg for komponenter til Hornet-droner, et UkrSpecSystems-kompleks, Warbirds of Ukraine-anlegget i Bila Tserkva, der TRX-droner med oppgitt rekkevidde på 450 kilometer skal ha blitt utviklet og testet, samt logistikksentre i Sjkarivka og Bila Tserkva.

Russland oppga også Vasylkiv luftbase, et drivstoffdepot i Boryspil og et SBU-anlegg for elektronisk etterretning i Markhalevka som mål.

I Odessa-regionen ble et monteringsverksted og lager for droner, et tankskip med drivstoff og smøremidler til det ukrainske militæret og Dnestrovskaja-transformatorstasjonen, som forsyner ukrainske havner, ifølge det russiske forsvarsdepartementet truffet.

Ukraina hevder å ha skutt ned 31 av 32 KH-101/Iskander-K-kryssermissiler, to ballistiske eller antiskipsmissiler og 142 droner. Det høye avskjæringstallet gjelder altså først og fremst kryssermissilene; Zelenskyj har samtidig understreket at ballistiske missiler fortsatt er spesielt vanskelige å stanse.

Geran-droner har nå operert over Kyiv i en nærmest kontinuerlig karusell over flere angrepsperioder, noe som sliter ut luftvernmannskapene og øker forbruket av luft-til-luft-missiler til de gjenværende jagerflyene.

Kremls talsperson Dmitrij Peskov uttalte denne uken at den russiske hæren er «nær, svært nær» seier.

Bloomberg har samtidig meldt, med henvisning til kilder nær Kreml, at Moskva har hardnet kravene fordi den russiske ledelsen mener den militære situasjonen beveger seg i Russlands favør. Putins posisjon om territorielle spørsmål er dermed blitt fastere, ikke mykere, rundt møtene med Witkoff og Kushner.

Etter at Witkoff og Kushner returnerte fra sine besøk i Moskva og Kyiv uten konkrete resultater, er Zelenskyj tilbake til sitt gamle standardkrav: flere Patriot-interceptorer.

Han håper å møte Trump senere i september og gjøre luftvern til et av hovedtemaene.

Problemet er ikke bare hvor mange Patriot-systemer Ukraina har.

Det er hvor mange interceptorer som faktisk finnes tilgjengelig.

Ukraina er nå i ferd med å kontrahere rundt 1.000 Patriot-missiler gjennom allierte og EU-finansiering, men hoveddelen av disse vil først bli levert over flere år.

Med USA samtidig bundet opp i Persiabukta-konflikten og med betydelige behov i Asia, er det lite som tyder på at et møte med Trump vil gi Ukraina de mengdene landet ber om på kort sikt.

Elbridge Colby, USAs viseforsvarsminister for politikk, uttalte under et besøk til NATO-hovedkvarteret i Brussel at Europa – «et åpenbart svært velstående kontinent» – nå må ta hovedansvaret for sitt eget konvensjonelle forsvar og en ledende rolle i støtten til Ukraina.

Pentagon gjennomgår samtidig den amerikanske militære tilstedeværelsen i Europa med sikte på flere mulige alternativer for reduksjoner og omplasseringer.

Budskapet, som ikke er nytt, men som gjentas med økende tyngde, er tydelig: Washington prioriterer i økende grad den vestlige halvkule og den første øykjeden i Stillehavsregionen, samtidig som Europa forventes å bære en større del av den finansielle og militære byrden for Ukraina.

Colby formulerte det selv slik: Europa forblir en viktig amerikansk interesse, men USA prioriterer samtidig den vestlige halvkule og den første øykjeden utenfor Kina.

Det er et budskap som møter liten begeistring i NATO-kretser, men som i praksis reflekterer den samlede amerikanske utenrikspolitiske omprioriteringen etter mer enn seks måneder med parallell konflikt med Iran.

Den britiske journalisten og uttalte Russland-kritikeren Owen Matthews har publisert en analyse med den talende konklusjonen:

«Ukraine is losing the war.»

Matthews’ poeng er ikke at Putin har endret sine krigsmål, men at Kyiv går tom for penger, menn og luftvern samtidig.

Ukrainas statsminister Serhij Koretskyj har ifølge Matthews opplyst at Kyiv allerede har brukt mesteparten av årets forsvarsmidler og står overfor et budsjetthull på rundt 26 milliarder euro – omtrent 30 milliarder dollar – til tross for EUs lån på 90 milliarder euro.

Matthews beskriver dette lånet som et «high-water mark» for hva EU realistisk er i stand til å reise. Det er hans vurdering, ikke et formelt økonomisk tak satt av unionen.

Parallellen til den amerikanske borgerkrigens Konføderasjon, som gikk tom for ressurser og endte i valutakollaps, er ikke uten grunnlag: uten en avslutning på krigen peker alle piler mot en ukrainsk finanskrise av alvorlig karakter.

Alternative für Deutschland vant søndag delstatsvalget i Sachsen-Anhalt med 43,8 prosent av stemmene – opp fra 23,7 prosent i 2021 og partiets sterkeste resultat i noe tysk delstatsvalg noensinne.

AfD fikk 39 av 83 seter og endte tre seter unna absolutt flertall, mens CDU falt til 17,2 prosent.

Resultatet er blitt fremstilt i mye av europeisk presse som et illevarslende tilbakefall til 1930-tallet – en sammenligning som er vanskelig å ta alvorlig gitt at dagens politiske og økonomiske forhold ikke ligner mellomkrigstiden.

Det som derimot fortjener oppmerksomhet, er at fremveksten av slike partier over hele Europa skjer parallelt med krigens økonomiske kostnader – energikriser, brutte handelsforbindelser, svak vekst og stagnerende levestandard.

I Sachsen-Anhalt viser analyser samtidig at AfDs fremgang også drives av migrasjonsspørsmålet, økonomisk usikkerhet, avfolking og en dyp misnøye med de etablerte partiene.

Så lenge krigen fortsetter uten en politisk løsning, er det vanskelig å se at den politiske misnøyen som partier som AfD lever av, vil reversere seg selv.