NAV har i altfor stor grad utviklet seg fra å være et sikkerhetsnett til å bli en motpart. Mennesker som allerede er syke, utslitte eller økonomisk presset, blir sendt inn i et system av skjemaer, dokumentasjonskrav, frister, venting og standardiserte svar. I stedet for å bli møtt med spørsmålet om hvordan systemet kan hjelpe, opplever mange at de stadig må bevise at de faktisk trenger hjelp.
Når den menneskelige faktoren forsvinner, forsvinner også mye av poenget med velferdsstaten. Et menneske som er alvorlig sykt trenger ikke først og fremst en portal, en kode eller en ny digital innboks. Det trenger et menneske. En fast kontaktperson. Noen som kjenner saken, historien og belastningen. Ikke enda en ukjent saksbehandler som ber om den samme dokumentasjonen på nytt.
Jeg har snakket med mennesker som sier at de har gitt opp NAV. De orker ikke flere søknader, flere klager eller flere avslag. Noen forteller at de heller går ut og panter flasker eller tigger for å skaffe penger til mat enn å gå en ny runde med systemet. Det burde få enhver politiker til å skamme seg.
For hva er egentlig igjen av den norske velferdsstaten hvis mennesker i et av verdens rikeste land opplever at det er enklere å lete etter tomflasker eller tigger enn å få hjelp fra staten de har betalt skatt til hele livet?
Jeg ser også dette blant veteraner jeg har møtt og snakket med gjennom mange år. Noen kommer hjem fra tjeneste med belastninger som ikke alltid synes utenpå. Da burde samfunnet møte dem med kunnskap, respekt og rask hjelp. I stedet opplever enkelte at de må starte en ny kamp hjemme, denne gangen mot systemet, for å bli forstått, trodd og få den helsehjelpen eller oppfølgingen de trenger.
Det er skammelig.
Mennesker som har reist ut i tjeneste for Norge, skal ikke komme hjem og måtte føre en ny krig mot byråkratiet. Når veteraner føler at de må kjempe seg gjennom ventetid, dokumentasjon, avslag og manglende forståelse for å få hjelp, har samfunnet sviktet sitt ansvar. Et land som sender mennesker ut i krevende tjeneste, har også et moralsk ansvar når de kommer hjem.
Vi liker å fortelle oss selv at Norge er et samfunn med små forskjeller, sterke sikkerhetsnett og stor sosial trygghet. Men fine ord betyr lite hvis mennesker faller mellom stolene og opplever at systemet er mer opptatt av å begrense utbetalinger enn å hjelpe dem videre.
Samtidig ser vi hvor raskt politikerne kan finne titalls milliarder når pengene skal brukes utenfor landets grenser. Norge har i 2026 bevilget enorme summer til Ukraina og andre internasjonale formål. Det kan finnes kanskje gode argumenter for mye av denne støtten, men det må fortsatt være lov å stille et helt grunnleggende spørsmål. Hvorfor virker det ofte enklere å bevilge milliarder ut av landet enn å sørge for at våre egne syke, utsatte og veteraner slipper å kjempe for grunnleggende hjelp?
Dette handler ikke om at Norge skal vende resten av verden ryggen. Det handler om prioritering. En stat har et ansvar for sine egne innbyggere. Det ansvaret kan ikke alltid komme etter alle andre hensyn.
Vi kan ikke være verdensmestere i solidaritet utad og samtidig ha mennesker hjemme som føler seg behandlet som mistenkte når de ber om hjelp. Kontroll er nødvendig, og misbruk skal stoppes, men det kan aldri bli slik at hele systemet organiseres rundt mistanke. Da rammer man også dem som faktisk trenger hjelp.
Mange med meg forlanger derfor mer enn en ny NAV-reform med nye navn på avdelinger, flere datasystemer og nye slagord. Vi trenger et nytt menneskelig prinsipp i bunn. Vi trenger faste kontaktpersoner, reell tilgjengelighet, klare vedtak, kortere ventetid, større respekt for medisinske vurderinger, mer skjønn og mindre byråkrati. Først og fremst trenger vi en kultur der utgangspunktet er å hjelpe, ikke å avvise.
Bygg ned NAV-byråkratiet og bygg opp menneskeverdet. Det burde være utgangspunktet for enhver ny reform.
For når mennesker i et rikt land heller panter flasker eller tigger enn å møte NAV igjen, og når veteraner som har tjent Norge må føre en ny kamp for å bli sett og få hjelp, da er det ikke lenger snakk om enkeltsaker.
Da har systemet begynt å miste sin legitimitet.
Og da er det ikke brukerne som må tilpasse seg NAV. Da må NAV bygges om, rundt mennesket som fokus.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.