Dobropillja er i ferd med å bli fullstendig omringet. Ukraina har et budsjettunderskudd på 36 milliarder dollar. Europa er på vei inn i en finanskrise den ikke erkjenner

Natt til 22. august gjennomførte russiske styrker enda et angrep mot Kyiv – denne gangen av noe mindre omfang enn de to foregående nettene, noe som antyder at det massive angrepssyklusen nå er i ferd med å avsluttes. Blant de bekreftede treffene var et jernbaneanlegg i Kyiv der lokomotiver var lagret – nok et ledd i Russlands systematiske kampanje mot Ukrainas jernbaneflåte. Russerne er særlig fokusert på å ødelegge lokomotiver fordi de vet at Ukraina bruker et bredere sporvidde enn Europa, noe som gjør vestlige erstatningslokomotiver ubrukelige uten kostbar og tidkrevende ombygging. Angrepene mot Donau-havnene Ismajil og Reni fortsetter – en rute som nå ser ut til å brukes for militær forsyning via Romania og Moldova siden Svartehavshavnene er stengt.

Den russiske avisen Radovka, som konsekvent har vist seg å ha pålitelige kilder innen det russiske militæret, publiserte fredag en grundig analyse av situasjonen rundt Dobropillja. Den bekrefter russisk kontroll over et bredt belte av slagghauger, kullminer og industrianlegg øst for byen – høydedrag som gir russerne direkte observasjon ned i Dobropillja uten bruk av droner. Sør for byen er det 76. luftbårne gardedivisjon som presser inn fra to retninger.

Det avgjørende momentet er nå landsbyen Dobropillja – en liten bebyggelse sørvest for selve byen Dobropillja, og som til tross for identisk navn er et separat sted. Radovka beskrev den som den siste ukrainske lynchpinen i forsvaret sør for byen og antydet at fallet av denne landsbyen ville åpne for en innringing av hele Dobropillja by fra vest og nord. Fredag kveld begynte rapporter å komme om at nettopp denne landsbyen har falt. Den russiske forsvarsministeriet har per dette tidsskrift ennå ikke formelt bekreftet fallet – men rapportene kommer fra for mange uavhengige, pålitelige kilder til å kunne avvises.

Dersom Dobropillja-landsbyen er i russiske hender, er innringningen av Dobropillja by i ferd med å bli fullbyrdet fra vest. Kombinert med russiske fremrykninger fra øst og nord er det ukrainske forsvaret i Dobropillja i en knipertang uten åpne fluktkorridorer. Det er det samme mønsteret vi så i Celidov i høst 2024 – innringing fra øst, utflanking vest, kollaps. Hele den vestlige flanken av Slavjansk-Kramatorsk-konurbasjonen er nå i fare.

Rapporter fra Suriak og andre vestlig-orienterte ukrainske kartleggere – kjent for å bruke konservative, dokumenterbare standarder – bekrefter nå det som inntil nylig bare ble hevdet av russiske militærkilder: russiske styrker befinner seg i Nikolajivka, som er en østlig forstad til Slavjansk. Og russiske styrker er i ferd med å konsolidere sine posisjoner på territoriet rundt Slavjansk termiske kraftstasjon.

Det er to svært alvorlige utviklinger som skjer simultant. Nikolajivka kontrollerer de østlige tilfartsveiene inn til Slavjansk. Slavjansk termiske kraftstasjon er selve hjertepumpen i energiforsyningen til Slavjansk og Kramatorsk. Begge er nå under russisk press – og nå er det ikke lenger bare russiske militærkilder som sier det. Det er vestlig-orienterte ukrainske analysekanaler.

TASS rapporterte fredag, på grunnlag av ukrainske finansministeriums egne data, at Ukraina i 2026 planla å motta 49 milliarder dollar i internasjonal finansiell støtte fra EU, IMF og Verdensbanken. Per dato har vestlige partnere levert under 13 milliarder dollar, noe som etterlater et udekket hullere på over 36 milliarder dollar. TASS er et russisk nyhetsbyrå med åpenbare interesser – men det støtter seg her på tilgjengelige ukrainske budsjettdata.

Det som er bemerkelsesverdig er ikke dette hullet alene. Det er erkjennelsen av hva det betyr. Ukrainas tidligere utenriksminister Dmytro Kuleba – en hardliner og nasjonalist uten noen som helst tilbøyelighet til å gi Russland rett i noe – uttalte 18. august at Kyiv har nådd «taket» for internasjonal støtte og ikke vil motta mer enn det som allerede er forpliktet. Han advarte om at Kyiv «må være ekstremt forsiktig» med hva det kan forvente seg utenfra.

Ukrainas militærutgifter i 2026 er beregnet til rekordnivåer på over 98 milliarder dollar – mer enn dobbelt av landets totale statsbudsjett. Ukrainas totale statsutgifter i 2026 nærmer seg landets samlede BNP. Det er en situasjon som i moderne fredstid knapt er dokumentert i noen nasjons historie. Og det er en situasjon som er avhengig av at en kontinuerlig strøm av vestlig finansiering holder seg oppe – i en periode der denne strømmen begynner å svikne.

Storbritannia under sin nye statsminister Andy Burnham og finansminister John Healey har ifølge informerte kilder trimmet tilbake finansielle overføringer til Ukraina fra de høye nivåene under Starmer-regjeringen. Det er skjedd uten noen offentlig kunngjøring. Og det er sannsynligvis i ferd med å gjenta seg i andre europeiske land.

En krig kan ikke finansieres med penger som ikke eksisterer. Ukraina kan ikke hente inn skatteinntekter fra en økonomi som er i fritt fall. Det kan ikke selge obligasjoner i internasjonale kapitalmarkeder, fordi dets kredittverdighet er nær null. Det kan ikke eksportere korn, stål eller raffinerte oljeprodukter, fordi havnene er stengt og raffinaderiet er ødelagt. Og det kan ikke redusere militærutgiftene, fordi det er i en eksistensiell krig langs en 1.200 kilometer lang frontlinje.

Et land i denne situasjonen har historisk sett to utveier: ekstern finansiering eller inflasjon. Weimar-Tysklands hyperinflasjon i 1920-tallenes begynnelse oppsto på nøyaktig samme grunnlag: en stat som ikke lenger klarte å finansiere sine forpliktelser gjennom egne inntekter eller ekstern gjeld, og som begynte å trykke penger. Prosessen var langsom i begynnelsen, og deretter – i løpet av uker – ble den uhåndterbar. Ukraina har unngått dette scenariet gjentatte ganger siden 2014 fordi vestlig finansiering hvert gang kom inn i tide. Spørsmålet er om den vil gjøre det også denne gangen.

Det tyske økonomiministeriet publiserte fredag en uttalelse som sier at «en gassmangel denne vinteren ikke forventes» – og begrunner dette med at gass kan leveres via rørledninger fra Norge og LNG-terminaler. Uttalelsen innrømmer at lagrene er «svært lave», men hevder at «høye priser ennå ikke er en forsyningskrise». Det er den klassiske markedsteoretiske feiltakelsen: høye priser er definitorisk et symptom på at tilbudet er lavt i forhold til etterspørselen. Å si at høye priser ikke er en forsyningskrise er det samme som å si at feberen ikke er et tegn på sykdom.

Europas gasslagre er på rundt 57 prosent – langt under normalt nivå for årstiden og dramatisk lavere enn fjorårets 64,4 prosent på samme tidspunkt. LNG fra USA går i stigende grad til Asia, der kjøperne tilbyr høyere priser. Qatar-LNG er fraværende siden Hormuzstredet er effektivt stengt. Og det tyske økonomiministeriet forteller befolkningen at alt er under kontroll. Det er den samme retorikken vi hørte om russisk gass i 2021 – og vi vet alle hva som skjedde i 2022.

USAs offentlige gjeld oversteg nylig 40 billioner dollar, og obligasjonsrentene begynner å stige i et mønster som bekymrer den internasjonale finansielle analytikerkretsen. Den umiddelbare årsaken er enkel: USAs regjering er nødt til å låne for å betale renteforpliktelsene på eksisterende gjeld – noe som skaper en selvforsterkende gjeldsspiral. De samlede rentebetalingene overstiger allerede det oppblåste militærbudsjettet.

Det er i denne konteksten at den strukturelle svakheten i den vestlige støtten til Ukraina fremstår i sitt klareste lys. Europa og USA er i ferd med å gå inn i høsten med svake gasslagre, høye energipriser, stigende statsgjeld, stigende obligasjonsrenter og en ukrainsk krise som krever stadig mer penger. Bismarck sa en gang at Gud har en særlig omsorg for tullinger, drankere og USA. Det er fremdeles mulig at en ny finanskrise unngås. Men det er ikke lenger sannsynlig.