Europas nederlag er større enn det ser ut

Argumentet hviler på noen få overbevisninger, sagt rett ut og åpne for innvendinger. Krig er sammenbruddet av orden og en katastrofe i enhver forstand. Juristene i Nürnberg kalte den den ultimate forbrytelsen fordi den muliggjør alle de andre store internasjonale forbrytelsene. Derav følger at en statsmanns første plikt er å bevare freden.

Freden sikres best gjennom omhyggelig håndtering av forholdet mellom stormaktene, og den håndteringen fungerer bare når den bygger på gjensidig respekt. En stormakt som prøver å maksimere sin makt på bekostning av de andre, er en fare for alle. Små og nøytrale stater har en avgjørende stabiliserende rolle, men systemet destabiliseres når én makt stiller alle småstatene opp mot sine rivaler, eller når småstatene lar seg stille opp.

Det er også en advarsel om småstater med ubetinget støtte fra en stormakt. Når en liten stat tror at en beskytter vil bære dens mest ytterliggående ambisjoner, tar stormannsgalskapen over, og resultatene har gang på gang vært katastrofale. Eksemplene er Serbia med støtte fra Russland før første verdenskrig, Hellas med støtte fra Storbritannia på 1960-tallet og Israel med støtte fra USA i dag. Ukraina er trolig et nytt tilfelle.

Betegnelsen «stormakt» kom i bruk på 1800-tallet, og den betydde europeiske stormakter. Deres fremvekst fra 1400-tallet og utover skapte et internasjonalt system med hard konkurranse sentrert om Europa. Fordi disse maktene også hadde kolonier i Amerika, Afrika og Asia, hadde konfliktene deres en tendens til å spre seg over hele kloden. Det er derfor krigene tidlig på 1900-tallet kalles verdenskriger. Første verdenskrig begynte i Europa. Selv den andre, der makter som Japan gjorde seg gjeldende, ble utvidet til en global krig etter å ha startet der.

Bak hver store europeiske krise har det også ligget en indre sosial krise: religiøs konflikt i trettiårskrigen, revolusjon i napoleonstiden og fremveksten av arbeiderbevegelsen og sosialistiske bevegelser før verdenskrigene. Engelskspråklig forskning håndterer dette dårlig, fordi den har en tendens til å behandle diplomatisk historie som atskilt fra innenrikshistorie.

Så sent som i 1961 virket vestlig overherredømme fortsatt nesten uutfordret. Den kalde krigen var for europeere, amerikanere og russere en konflikt som først og fremst dreide seg om Europa. Tidens tankesett fanges av BBCs serie Civilisation fra 1969, som behandlet europeisk kultur som hele sivilisasjonen. Datidens anmeldelser hadde ingen innvendinger mot det.

Russland var sentralt i dette systemet. Siden 1700-tallet hadde landet sett på seg selv som en europeisk stormakt, og dette endret seg ikke i 1917. I det russiske selvbildet var sosialismen en del av den europeiske hovedstrømmen, og derfor slo den så sterkt rot der. Andre verdenskrig ble forstått som en krig for å befri Europa så vel som for å forsvare Russland. Stalins tale til Den røde armé 7. november 1941, med tyskerne ved Moskvas porter, fortalte soldatene at deres plikt var å befri Europa. Et sovjetisk TV-drama fra 1970-tallet, der en sovjetisk spion og en katolsk prest bekjemper fascismen sammen, bar det samme budskapet ut til et bredt publikum.

Det fantes alltid en motstrøm, uttrykt på 1800-tallet av Dostojevskij, som mente at Russland ikke var fullt ut europeisk. Den ble aldri det dominerende synet, i stor grad på grunn av suksessen til Peter den stores prosjekt. På Katarina den stores tid hadde Russland St. Petersburg, vestlig klesdrakt og en aktiv rolle i europeiske anliggender.

Systemet som virket så stabilt på 1960-tallet, har siden brutt sammen, av flere grunner.

Den første er tapet av vestlig økonomisk og teknologisk overlegenhet. Kina, en stormakt uten europeisk bakgrunn, har nå omtrent tre ganger så stor industrikapasitet som USA og leder innen en rekke teknologier. India utvikler egne ambisjoner, og Iran spiller en viktig rolle. For første gang spilles det internasjonale spillet ikke hovedsakelig mellom europeiske makter.

Den andre er finanskrisen i 2008. Det vestlige finanssystemet virket nær kollaps, og landet som bidro til å stabilisere det gjennom en massiv reflasjon, var Kina. For vestlige regjeringer og opinioner var dette et sjokk, fordi det viste at initiativet var i ferd med å gå over til noen andre.

Den tredje er reaksjonen. Etter 2008 forsøkte USA å konsolidere alliansesystemet sitt og trekke Russland inn i sin leir, og la et voldsomt press gjennom Ukraina. Russland så den påfølgende eksplosjonen i Ukraina verken som et russisk landran eller som en enkel stedfortrederkrig. Det så en vestlig koalisjon som samlet seg mot landet, en oppfatning som ble forsterket av drone- og missilangrep inne i Russland.

Konsekvensen er en dyptgripende endring i den russiske selvforståelsen. Et land som mente det hadde bidratt til å befri Europa på 1940-tallet, og som igjen vendte seg mot Europa på 1990-tallet, føler seg nå avvist. De som har deltatt på konferanser i Russland nylig, beskriver en stemning av svik og sinne, med en fiendtlighet mot Vesten som er urovekkende i seg selv, og med enkelte deltakere som tar til orde for en langt mer autoritær kurs innenlands, et syn som trolig ikke er utbredt.

Kreml kaller nå Russland en sivilisasjonsstat snarere enn en europeisk nasjonalstat, og bruker dette språket i sin omgang med Kina og India. En tidligere europeisk stormakt er i praksis i ferd med å løsrive seg fra Europa og vender blikket utover, mot strategiske partnerskap med Kina og India og mot den bredere asiatiske verden. Dette skiftet ser ut til å være irreversibelt. Selv Putin, som en gang regnet Chirac, Schröder og Berlusconi blant sine nærmeste partnere, omtaler nå Europa i hardere ordelag.

Dette har forsterket uroen i Washington, der noen hadde håpet å trekke Russland inn i et vestligledet system, og det bidrar til å forklare den krigerske retorikken i taler som Marco Rubios, som fremstiller kampen som Vesten mot resten. Det finnes også uenighet i USA, blant annet blant militære offiserer og på den kristne høyresiden, som mener at Amerika gjorde en feil ved i det hele tatt å bli en europeisk stormakt, og som er utslitt av overstrekk.

I tidligere konflikter betydde Europas rekkevidde at alle andre ble trukket inn. Ukraina er annerledes. Når europeiske ledere oppfordrer regjeringer i Asia, Afrika og Latin-Amerika til å innføre sanksjoner mot Russland, får de til svar at dette er en konflikt mellom Vesten og Russland som ikke har noe med dem å gjøre. Disse regjeringene er villige til å handle og holde gode forbindelser, men ikke villige til å ta side.

Konklusjonen er at Europa for første gang i moderne historie er i ferd med å bli en marginal region: velstående, kanskje økonomisk presset, men ikke lenger stedet der de avgjørende beslutningene tas.

Flere skarpe spørsmål setter argumentet på prøve.

Doktrinen om hybridkrig. Amerikanske militærdoktriner fra det siste tiåret hadde allerede beskrevet Russland og Kina som aktører som ikke opererer innenfor vestlige fornuftsrammer, og en fersk militær forskningsrapport beskriver Europa som en buffersone for utmattelseskrig som nå bør overta stedfortrederrollen mot Russland. Dette er en jakt på konflikt snarere enn fred, og Minsk-avtalen kunne ha vært veien til en løsning.

Forlot Russland Europa, eller ble det presset ut? Begge deler. Deler av Europa har alltid ment at Russland, på grunn av sin størrelse, sin form for kristendom og sitt språk, ikke hører hjemme. Russland så tradisjonelt forbi dette, slik det gjorde selv da Nazi-Tyskland hevdet å forsvare Europa mot det. Den viljen er nå borte.

Språket om fremvekst. En innvending går ut på at det å beskrive Kina som plutselig fremvoksende, og i det hele tatt å fokusere på stormakter, gjenspeiler en vestlig tenkemåte. Svaret er at dette er en beskrivelse av et europeisk system og en europeisk reaksjon, der fremveksten av en makt utenfor systemet oppleves som virkelig sjokkerende. Europeerne var vantro da Kina utnevnte en fredsutsending for Ukraina.

Putin som modererende kraft. Putin kommer fra et miljø som så Russland som en del av Europa, og han har vært en dempende kraft, men selv han høres nå sintere og mer sviktet ut. Som én deltaker sa det: Hvis Russland ikke lenger ser seg selv som europeisk, er Europa dødt.

USAs politikk. Hvorfor retter USA seg mot Russland samtidig som landet ser Kina som hovedrivalen? Flere forklaringer konkurrerer: et syn om at Russland er svakere og ikke bør havne på linje med Kina, byråkratisk treghet fra den kalde krigen og instinktene til en eldre generasjon i Kongressen. Amerikansk politikk er vanskelig å tolke fordi landet påtar seg for mye på for mange steder.

Sanksjoner. Russland var nervøst for sanksjoner før 2022 fordi økonomien er liten sammenlignet med det samlede Vesten. Deretter oppdaget landet at det kunne leve med dem, og det hadde sitt eget interbank-betalingssystem klart før det ble kastet ut av SWIFT. Russerne er ikke lenger redde for Vesten, særlig etter å ha sett vestlige luftvernlagre tømmes og Iran holde stand.

Er Russland virkelig en sivilisasjonsstat? Ett syn er at Russland alltid har vært en etterligner av vestlig modernitet, sammenlignbar med Det osmanske riket og Persia, og at det aldri vil vende tilbake til Europa, men at det også sliter med å opptre som en sivilisasjon mens det fortsatt bruker språket om westfalsk suverenitet. Denne spenningen går gjennom russisk tenkning og gir gjenklang av den gamle striden mellom vestvennere og deres konservative kritikere.

Det som ser ut som en regional krig, er den synlige kanten av et historisk skifte. Det europeiske systemet som organiserte verdenspolitikken i århundrer, har mistet sitt økonomiske forsprang, sin evne til å trekke andre inn i sine konflikter, og nå en av sine eldste stormakter. Om Europas ledere har forstått dette, er høyst tvilsomt.

Redaksjonens merknad

Denne artikkelen er en redigert bearbeidelse av et foredrag Alexander Mercouris holdt på Kyoto University Symposium 2026, Geopolitics in the Time of Monsters, publisert av Neutrality Studies 19. oktober 2026.

Det opprinnelige muntlige foredraget og den påfølgende diskusjonen med publikum er omarbeidet til skriftlig form for klarhet og lesbarhet. Bearbeidelsen søker å bevare substansen, de historiske argumentene og konklusjonene i det opprinnelige foredraget.

Analysen og meningene som uttrykkes, er Alexander Mercouris’ egne. Redaksjonell bearbeidelse ved Perspektiv.

Opprinnelig foredrag: Se på YouTube

Opprinnelig produksjon: Neutrality Studies