Dette er ikke lenger et fantasifoster. Norges Bank skrev så sent som 1. september 2026 at Oljefondet kan være mer utsatt for geopolitisk risiko enn sammenlignbare private investorer. Banken viser til risiko for at fondets verdier i ekstreme situasjoner kan fryses eller konfiskeres. Ekspertrådet for Oljefondet har også pekt på økt beskatning, regulatoriske inngrep og i ytterste konsekvens konfiskering. Det er våre egne finansielle myndigheter som diskuterer denne risikoen. Da må vi også tørre å diskutere hva denne sårbarheten gjør med norsk politikk.
Oljefondet er ikke en pengebinge under bakken på norsk territorium. Fondet er investert internasjonalt i aksjer, obligasjoner, eiendom og infrastruktur. Norges Bank opplyser selv at fondet eier rundt 1,5 prosent av verdens børsnoterte selskaper. Finansministeren har samtidig påpekt at Norges finansielle formue nå er omtrent fem ganger større enn verdien av petroleumsressursene vi fortsatt har i bakken. Norge er ikke lenger først og fremst bare en oljenasjon. Vi er blitt en enorm investornasjon som er avhengig av at det internasjonale finanssystemet fungerer, og at andre lands myndigheter respekterer våre verdier.
Dette skaper makt. Og det skaper press. Press behøver ikke være at en amerikansk president ringer statsministeren og sier: Gjør som vi sier, ellers tar vi Oljefondet. Slik fungerer sjelden internasjonal makt. Press ligger også i avhengighet. Det ligger i vissheten om hva en konflikt kan koste. Det ligger i markedsadgang, lover, finansielle infrastrukturer, sikkerhetssamarbeid og politiske forbindelser. Norges Bank sier selv at fondets forvaltning er avhengig av velfungerende markeder, forutsigbare juridiske rammer og finansielle infrastrukturer utenfor vår egen kontroll.
Dette er elefanten i rommet. Hvor fritt kan Norge egentlig stå når nasjonalformuen vår er avhengig av systemer andre kontrollerer?
Norge har samtidig sluttet stadig tettere opp om den vestlige linjen i krigen fra 2014 som eskalerte i 2022. Allerede i februar 2022 besluttet regjeringen å fryse Oljefondets russiske investeringer og trekke fondet ut av Russland. Regjeringen beskrev beslutningen som et kraftig signal og viste til Norges støtte til internasjonale sanksjoner. Siden har Norge sluttet opp om en lang rekke sanksjoner og brukt enorme summer på militær og sivil støtte til Ukraina.
Kanskje norske regjeringer helt frivillig har ment at hvert eneste av disse valgene har vært riktige. Men vi må også kunne stille det motsatte spørsmålet. Hvorfor hører vi så sjelden et tydelig norsk nei? Hvorfor virker avstanden mellom norsk utenrikspolitikk og kursen fra Washington og Brussel ofte så liten? Og når våre egne myndigheter samtidig erkjenner at geopolitisk konflikt kan true Oljefondet, må Stortinget kreve innsyn i om denne risikoen inngår i Norges utenrikspolitiske vurderinger.
Har norske statsministre eller utenriksministre fått advarsler om økonomiske konsekvenser dersom Norge velger en annen kurs? Har amerikanske eller europeiske myndigheter tatt opp Oljefondets posisjon i politiske samtaler? Har regjeringen vurdert hvordan en alvorlig konflikt med USA eller EU kunne påvirke fondet? Har slike vurderinger påvirket Norges politikk overfor Russland, Kina, Ukraina, BRICS eller Midtøsten?
Vi vet ikke. Det er nettopp problemet.
Men vi vet at risikoen eksisterer. Norges Bank har i sine analyser vist hvordan alvorlige geopolitiske omveltninger i stresscenarioer kan gi svært store verdifall for fondet. Når en så stor del av nasjonalformuen befinner seg utenfor norsk jurisdiksjon, kan vi ikke late som om økonomisk avhengighet og politisk handlefrihet er to helt forskjellige verdener.
Oljefondet skulle gjøre Norge friere. Men en enorm formue plassert i andre staters markeder kan også gjøre oss sårbare. Når politikerne vet at en alvorlig konflikt med våre viktigste økonomiske partnere potensielt kan ramme verdier tilsvarende mange norske statsbudsjetter, eksisterer det et strukturelt press selv uten at noen trenger å uttale en direkte trussel.
Det er dette Norge må våge opp til. Jeg hevder ikke at det finnes et hemmelig dokument hvor Washington eller Brussel har truet med å beslaglegge Oljefondet. Jeg hevder noe mer grunnleggende: Norge har plassert seg i en økonomisk situasjon der våre egne myndigheter erkjenner at geopolitikken i ytterste konsekvens kan ramme nasjonalformuen. Da eksisterer også et strukturelt press på norsk handlefrihet.
Spørsmålet er hvor sterkt dette presset allerede påvirker politikken.
Oljefondet skal være det norske folkets økonomiske sikkerhet. Det må aldri bli lenken som binder norsk utenrikspolitikk til Washington eller Brussel. Derfor bør regjeringen legge kortene på bordet. Har hensynet til Oljefondet noen gang påvirket en norsk utenrikspolitisk beslutning? Har Norge noen gang fått signaler om hvilke økonomiske konsekvenser det kan få dersom vi går vår egen vei? Og tør Norge egentlig si nei når våre mektigste allierte sier ja?
Hvis svaret på det siste spørsmålet i praksis er nei, har vi et langt større problem enn størrelsen på Oljefondet.
Da handler det om hvor mye norsk selvstendighet 22 000 milliarder kroner egentlig har kjøpt oss.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.