Det er ikke frihet. Det er maktpolitikk.
Venezuela viser hvor langt Washington er villig til å gå. Nicolás Maduro ble bortført i en amerikansk militæroperasjon. Deretter fulgte amerikansk tyveri av Venezuelas olje. Washington har også søkt all tilgang til landets gull og mineralressurser. Samtidig brukes Kina, Russland, narkotikakarteller og amerikansk sikkerhet som begrunnelser for en stadig mer aggressiv politikk i regionen.
Man behøver kanskje ikke kalle dette tyveri for å forstå hva som foregår. Når en stormakt bruker militær makt mot et annet land og deretter får økende kontroll over verdiene som ligger under bakken, bør resten av verden følge svært nøye med.
Venezuelas olje tilhører venezuelanerne. Venezuelas gull tilhører venezuelanerne. Punktum.
Men Venezuela er bare en del av bildet. Chile har kobber og litium. Brasil har enorme naturressurser og er en sentral makt i BRICS. Kina har blitt en viktig handelspartner for store deler av Latin Amerika. Stadig flere land ønsker flere økonomiske bein å stå på og vil handle både med USA, Kina, Europa og resten av verden.
Det er dette Washington har problemer med å akseptere.
BRICS representerer noe langt større enn en samling land. Samarbeidet er blitt et uttrykk for en verden der Washington ikke lenger alene kan definere spillereglene. Brasil sitter midt i denne utviklingen. Kina er en økonomisk gigant. Russland, India og de øvrige BRICS landene representerer en alternativ maktstruktur som utfordrer forestillingen om at verdens politiske og økonomiske tyngdepunkt for alltid skal ligge i Washington og hos USAs nærmeste allierte.
Latin Amerika bør derfor ikke la seg skremme av amerikansk retorikk om en militærmakt ingen kan utfordre.
Krigen mot Iran har allerede vist hvorfor slik selvskryt må behandles med stor skepsis. Iran er militært og økonomisk langt mindre enn USA, men har likevel påført den amerikanske krigsmaskinen betydelige kostnader. Amerikanske myndigheter oppgir noen få drepte amerikanske soldater og mer enn 800 sårede. Tall som nok er betydelig høyere. Amerikanske baser er blitt rammet. Krigen har kostet titalls milliarder dollar, og Pentagon har måttet forholde seg til press på lagrene av avanserte våpen og luftvernmissiler.
USA ble ikke slått «knock out». Men forestillingen om en nærmest usårbar amerikansk militærmaskin fikk et kraftig møte med virkeligheten.
Det er et viktig poeng.
Verdens dyreste militærvesen er ikke det samme som verdensherredømme. Hangarskip, bombefly og enorme forsvarsbudsjetter gir enorm militær slagkraft, men de gjør ikke USA allmektig. Afghanistan burde ha lært Washington det. Irak burde ha lært Washington det. Iran demonstrerer igjen hvor kostbart det blir når politiske ledere tror teknologisk overlegenhet automatisk betyr politisk seier.
Latin Amerika består heller ikke av forsvarsløse kolonier.
Brasil, Mexico, Colombia og Chile er suverene stater. Flere av dem har allerede markert motstand mot amerikansk maktbruk i Venezuela. De har befolkninger, økonomier, ressurser og internasjonale forbindelser som gjør det umulig å behandle hele kontinentet som en amerikansk bakgård uten enorme politiske og økonomiske konsekvenser.
Washington risikerer dessuten å oppnå det motsatte av det de ønsker.
Jo hardere USA presser land for å holde dem unna Kina, Russland og BRICS, desto mer attraktivt kan det bli å bygge alternative forbindelser. Sanksjoner kan skape nye handelsveier. Trusler kan skape nye allianser. Militær innblanding kan gjøre ønsket om uavhengighet enda sterkere.
Chile kjenner historien. USA arbeidet aktivt mot Salvador Allendes regjering før kuppet i 1973 og støttet senere Pinochet regimet. Hele Latin Amerika bærer historiske erfaringer med amerikanske intervensjoner, kupp, hemmelige operasjoner og økonomisk press.
Derfor er den nye Monroe doktrinen så farlig.
Kina skal ikke eie Latin Amerika. Russland skal ikke eie Latin Amerika. Men den konklusjonen gir heller ikke USA noen rett til å gjøre det.
Det finnes ingen amerikansk gudegitt rett til Venezuelas olje, Venezuelas gull, Chiles litium eller Brasils råvarer.
Det finnes heller ikke noe amerikansk verdensherredømme.
Det finnes en stormakt med enorm militær og økonomisk kapasitet, men også med begrensninger som blir stadig tydeligere når den forsøker å håndheve sin vilje langt utenfor egne grenser.
Latin Amerika har derfor ingen grunn til å knele.
Kontinentets land kan stå sammen om et langt enklere prinsipp: Våre land. Våre ressurser. Våre handelspartnere. Vår fremtid.
Washington bestemmer ikke over Latin Amerika.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.