Cuba ber verden stå imot USAs blokade. Norge har allerede tatt stilling i 33 år

Ifølge ambassadens uttalelse har ni måneder med skjerpede energirestriksjoner bidratt til en situasjon der det ikke lenger først og fremst handler om hvor lenge strømmen er borte, men om hvor få timer den faktisk er tilgjengelig.

Ambassaden redegjør for begrenset tilgang til matvarer og nødvendighetsartikler, høye priser, transportproblemer, vanskeligheter med vannforsyningen og alvorlige konsekvenser for helsevesenet og utdanningssystemet.

Den viser til kubanske beregninger om økonomiske tap på mer enn åtte milliarder dollar det siste året, tilsvarende over 20 millioner dollar daglig. Videre opplyser ambassaden at mer enn 7 000 containere med allerede betalte varer står fast i forskjellige havner, fordi rederier og andre utenlandske selskaper har avbrutt sine forbindelser med Cuba av frykt for amerikanske sanksjoner.

Opplysningene kommer fra kubanske myndigheter. Konsekvensene av sanksjonspolitikken har også fått oppmerksomhet fra FN-eksperter.

I februar 2026 fordømte FN-utnevnte menneskerettighetseksperter en amerikansk presidentordre fra 29. januar som åpnet for straffetoll mot land som leverer olje til Cuba. Ekspertene beskrev tiltaket som en alvorlig krenkelse av folkeretten og pekte særlig på virkningen det kunne få for tredjeland som ønsket å opprettholde lovlige handelsforbindelser med Cuba.

I mai advarte FN-eksperter igjen om at drivstoffrestriksjonene truet grunnleggende rettigheter og nødvendige samfunnsfunksjoner. En rapport fra FNs spesialrapportør om ensidige tvangstiltak, offentliggjort i juli, behandler de bredere virkningene av sanksjonene for blant annet helse, matforsyning og offentlige tjenester.

Dermed dreier konflikten seg ikke bare om USAs beslutning om å begrense sin egen handel med Cuba. Den handler også om Washingtons mulighet til å påvirke andre lands handel gjennom trusler om økonomiske sanksjoner.

Det er nettopp denne ekstraterritoriale virkningen FN gjentatte ganger har rettet oppmerksomheten mot.

Da FNs generalforsamling første gang vedtok en resolusjon mot blokaden, 24. november 1992, var resultatet langt mindre entydig enn det senere skulle bli. Resolusjon 47/19 fikk 59 stemmer for, tre mot og 71 avholdende.

Norge avsto.

Året etter endret Norge standpunkt og stemte for resolusjonen. Siden 1993 har Norge fortsatt å stemme for kravet om å avslutte blokaden, uavhengig av om landet har vært styrt av Arbeiderpartiet, Høyre eller ulike koalisjonsregjeringer.

Dette er en bemerkelsesverdig kontinuitet i norsk utenrikspolitikk. Gjennom mer enn tre tiår har Norge støttet en FN-resolusjon som retter kritikk mot et av de mest langvarige utenrikspolitiske virkemidlene til landets viktigste sikkerhetspolitiske allierte.

I 1995 støttet 117 land resolusjonen. I 1998 var tallet steget til 157. Motstanden var på dette tidspunktet i praksis konsentrert rundt USA og Israel.

Etter hvert utviklet avstemningen seg til en nærmest årlig demonstrasjon av hvor isolert Washington sto i spørsmålet.

I 2023 stemte 187 land for å avslutte blokaden. Bare USA og Israel stemte imot, mens Ukraina avsto.

I 2025 var oppslutningen lavere. 165 land stemte for, sju stemte imot og tolv avsto. Blant motstanderne var USA, Israel, Argentina, Ungarn, Nord-Makedonia, Paraguay og Ukraina.

Norge stemte fortsatt for.

Det betyr at norske myndigheter gjennom skiftende internasjonale kriser, amerikanske administrasjoner og sikkerhetspolitiske omveltninger har opprettholdt et standpunkt som setter folkerettslige og handelspolitiske prinsipper foran ønsket om enighet med Washington.

Også i år finnes det et tydelig uttrykk for Norges posisjon.

Da EU holdt sitt innlegg i FNs generalforsamling 7. juli 2026, sluttet Norge seg til uttalelsen sammen med flere andre europeiske land.

EU anerkjente de negative humanitære konsekvensene av USAs økonomiske, kommersielle og finansielle blokade og understreket betydningen av FN-pakten.

Norge har dermed ikke bare en historisk stemmegivning å vise til. Landet har også i 2026 sluttet seg til en internasjonal uttalelse som uttrykker bekymring for blokadens virkninger.

Likevel er det forskjell på å stemme for en ikke-bindende resolusjon og å bidra til at politikken faktisk endres.

Resolusjonene i generalforsamlingen pålegger ikke USA å oppheve blokaden. De uttrykker medlemslandenes politiske og folkerettslige vurderinger, men endrer ikke amerikansk lovgivning. Det forklarer hvorfor den samme konflikten har vendt tilbake til FN år etter år, til tross for et overveldende internasjonalt flertall.

Spørsmålet blir derfor ikke bare hvordan Norge stemmer, men hva norske myndigheter mener at støtten til resolusjonen bør innebære i praksis.

Spørsmålet om Norges rolle er allerede reist i Stortinget.

Den 23. oktober stilte Rødts Bjørnar Moxnes et skriftlig spørsmål til utenriksministeren.

Han ber regjeringen bekrefte at Norge igjen vil støtte resolusjonen, men spør også hva regjeringen foretar seg for å følge opp FN-utnevnte menneskerettighetseksperters advarsler om en fremprovosert humanitær krise.

Moxnes viser dessuten til et amerikansk regjeringsdokument fra 1960 som beskrev hvordan økonomisk press kunne brukes til å fremkalle knapphet og desperasjon i den kubanske befolkningen.

Spørsmålet knytter dermed dagens sanksjonspolitikk til dens historiske opprinnelse og reiser et prinsipielt spørsmål om økonomiske tvangstiltak mot en sivilbefolkning.

Det er også her Cubas ambassade legger tyngden i sin uttalelse. Den beskriver ikke avstemningen som en symbolsk diplomatisk seier, men som et spørsmål om staters rett til å bestemme over sin egen fremtid uten økonomisk tvang fra en stormakt.

Ambassaden karakteriserer politikken som folkemorderisk og sammenligner lidelsene på Cuba med situasjonen for palestinerne i Gaza og andre okkuperte områder. Det er ambassadens karakteristikker, ikke rettslige konklusjoner fastslått av en internasjonal domstol.

Det sentrale i uttalelsen er likevel utvetydig: Cuba mener at blokaden har gått fra å være et redskap for økonomisk press til å bli en direkte trussel mot grunnleggende samfunnsfunksjoner og menneskeliv.

Norge har siden 1993 stått på samme side i denne saken. Det har vært mulig å opprettholde et tett sikkerhetspolitisk samarbeid med USA og samtidig stemme mot amerikansk sanksjonspolitikk overfor Cuba.

Årets avstemning finner imidlertid sted under andre omstendigheter enn tidligere. Nye energirestriksjoner har skjerpet konflikten, FN-eksperter har advart mot alvorlige humanitære konsekvenser, og Cuba har rapportert om amerikansk press for å påvirke selve avstemningen.

For Norge handler det derfor om mer enn å gjenta en stemme som allerede er avgitt over tretti ganger.

Dersom norske myndigheter mener at økonomisk tvang med virkninger for tredjeland og sivile samfunnsfunksjoner strider mot prinsippene de forsvarer i FN, er det også rimelig å spørre hvordan disse prinsippene skal følges opp utenfor generalforsamlingens møtesal.

Norge har gjennom sin stemmegivning gjort det klart hvor landet står.

Nå er spørsmålet hva dette standpunktet betyr når den humanitære situasjonen på Cuba forverres, og den samme resolusjonen nok en gang legges frem for en verden som i flere tiår har bedt USA om å avslutte blokaden.