I 2011 ledet jeg en europeisk veterankonferanse i Kyiv i Ukraina. Allerede den gangen tok vi opp et spørsmål som i dag fremstår som mer aktuelt enn noen gang. Var Europa i ferd med å glemme sin egen historie? Hadde vi glemt hva som skjer når stormakter presser sine sikkerhetsinteresser stadig nærmere hverandres grenser?
Jeg understreket den gangen nødvendigheten av å være på vakt mot ytterligere utvidelse av NATO. Ikke fordi jeg ønsket et svakt Europa, men fordi jeg fryktet at en politikk uten tilstrekkelig forståelse for historien kunne skape nye konflikter. Som tidligere FN-soldat og internasjonal veteranleder hadde jeg sett hva krig gjør med mennesker. Jeg mente derfor at Europas sikkerhet måtte bygges gjennom dialog og gjensidig respekt, ikke gjennom stadig nye militære skillelinjer.
Femten år senere må jeg spørre: Hva lærte vi egentlig av historien?
Russland har gjennom århundrene opplevd ødeleggende invasjoner fra vest. Napoleon marsjerte mot Moskva i 1812, og Hitlers hærer angrep Sovjetunionen i 1941. Områdene som i dag utgjør Ukraina, har flere ganger vært slagmark for europeiske stormakter. Millioner av mennesker mistet livet under andre verdenskrig, og minnene lever fortsatt sterkt i russisk samfunn og sikkerhetstenkning.
Dette gir naturligvis ikke noen rett til å invadere Ukraina. Men dersom vi nekter å forstå hvordan historiske erfaringer påvirker russisk sikkerhetspolitikk, gjør vi oss selv ute av stand til å forstå konfliktens bakgrunn.
Etter Sovjetunionens sammenbrudd hadde Europa en historisk mulighet. Warszawapakten var oppløst, den kalde krigen avsluttet og muligheten for en ny europeisk sikkerhetsordning lå åpen. Likevel fortsatte NATO sin utvidelse østover.
Da Europa valgte NATO-utvidelse fremfor en felles sikkerhetsordning
For de østeuropeiske landene handlet medlemskapet om beskyttelse mot russisk dominans. For Russland ble utviklingen oppfattet som en stadig større militær trussel. Det var nettopp denne motsetningen jeg mente vi måtte ta alvorlig under veterankonferansen i Kyiv i 2011.
Allerede i 2008 hadde NATO erklært at Ukraina og Georgia en dag skulle bli medlemmer. Var dette virkelig en klok beslutning? Hadde noen vurdert hvilke langsiktige konsekvenser det kunne få for Europas sikkerhet?
Så kom 2014. Protestene på Majdan, presidentens fall, Russlands annektering av Krim og krigen i Donbas. Ukraina ble sentrum for en stadig farligere konflikt mellom russiske og vestlige sikkerhetsinteresser. Samtidig ble ukrainernes egen rett til å bestemme landets fremtid satt under et voldsomt press.
Minskavtalene skulle skape fred, men mislyktes. Tilliten forsvant, og diplomatiske muligheter gikk tapt. I februar 2022 eskalerte krigen fra 2014 dramatisk da Russland innledet sin omfattende invasjon.
Våren 2022 møttes russiske og ukrainske forhandlere i Istanbul. Det ble diskutert nøytralitet, sikkerhetsgarantier og mulige løsninger. Forhandlingene førte ikke frem. Fortsatt er det uenighet om hvorfor de brøt sammen.
Men hvorfor ble ikke diplomatiske løsninger gitt enda større oppmerksomhet? Hvor mange mennesker kunne vært spart for lidelser dersom forhandlingene hadde lykkes?
I dag snakker europeiske ledere stadig mer om opprustning, våpenproduksjon, militære trusler og nødvendigheten av å forberede befolkningen på krig. Fred blir nevnt, men altfor sjelden diskutert som en konkret politisk prosess.
Jeg finner denne utviklingen dypt bekymringsfull.
Som FN-veteran fra Libanon i 1978 og gjennom mitt internasjonale arbeid med veteraner har jeg møtt mennesker som har betalt den virkelige prisen for politiske feilvurderinger. Krig er ikke et strategispill. Det er ødelagte familier, traumatiserte soldater, døde barn og samfunn som kan bruke generasjoner på å reise seg igjen.
Derfor vender tankene mine tilbake til veterankonferansen i Kyiv i 2011. Vi diskuterte betydningen av å bevare historiens lærdommer. Jeg advarte mot at ytterligere NATO-utvidelse kunne bidra til nye motsetninger. Ikke fordi krig var uunngåelig, men fordi fred krever politisk klokskap og evne til å forstå også motpartens frykt.
Det betyr ikke at Russland kan fratas ansvaret for sine egne handlinger. Men det betyr at Europas ledere også må våge å undersøke sine egne beslutninger.
Norge burde være blant landene som arbeider for en ny europeisk sikkerhetsdialog. Vi burde spørre hvordan vi kan redusere konfrontasjonene fremfor bare å forberede oss på at de skal bli større.
Jeg advarte mot utviklingen i Kyiv i 2011. I dag skulle jeg ønske at bekymringene hadde vist seg grunnløse.
For det mest tragiske med historien er ikke at mennesker gjør feil. Det er at vi fortsetter å gjenta dem, selv når vi kjenner konsekvensene.
Fred skapes ikke ved å glemme historien. Fred skapes ved å lære av den.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.