Dan-Viggo Bergtun
Veteransaker og sikkerhetspolitikk
Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder.
Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.
Krig · Politikk
Jeg mener vi står overfor en av de mest alvorlige utfordringene mot folkestyret i moderne norsk historie. Ikke fordi noen har avskaffet Stortinget, men fordi den reelle politiske handlefriheten gradvis kan bli mindre mens demokratiets ytre fasade består.
Og midt i denne utviklingen finner vi Agenda 2030.
I 2015 sluttet Norge seg til FNs Agenda 2030 med 17 bærekraftsmål og 169 delmål. Målene handler blant annet om fattigdom, miljø, helse, utdanning og økonomisk utvikling. Mange av intensjonene er gode. Men det er ikke intensjonene jeg angriper. Det er hvordan slike omfattende internasjonale programmer kan brukes til å legitimere politiske beslutninger uten tilstrekkelig demokratisk debatt.
Agenda 2030 er ikke juridisk bindende, og FN har ikke fått myndighet til å styre Norge gjennom programmet. Likevel har norske regjeringer gjort målene til en sentral del av nasjonal politikkutforming. Det fremgår av regjeringens egne dokumenter.
Det er nettopp her problemet begynner. Når en internasjonal politisk agenda blir styrende for nasjonale prioriteringer, må velgerne kunne kreve full åpenhet om hvilke konsekvenser den får.
Hvem er så de norske globalistene?
Børge Brende er kanskje det tydeligste norske eksempelet på en politiker med en fremtredende posisjon i internasjonale elitenettverk. Den tidligere Høyre-statsråden ledet World Economic Forum fra 2017 til februar 2026. Forumet samler noen av verdens mektigste finansfolk, konsernledere og politikere.
Erna Solberg har vært en sterk forkjemper for internasjonalt samarbeid og FNs bærekraftsmål. Jonas Gahr Støre representerer en tilsvarende tradisjon, med stor vekt på multilaterale institusjoner og internasjonale forpliktelser.
Jens Stoltenberg har gjennom sin tid som statsminister og NATOs generalsekretær vært en av Norges mest internasjonalt orienterte politikere.
Disse menneskene er ikke dokumentert som agenter for noen hemmelig global organisasjon. Men de representerer politiske miljøer som har arbeidet for sterk internasjonal integrasjon. Nettopp derfor må deres politiske prioriteringer kunne granskes kritisk.
For hvem tjener egentlig på denne utviklingen?
Store finansinstitusjoner, internasjonale selskaper og politiske elitenettverk har betydelige muligheter til å påvirke beslutningstakere. World Economic Forum er et tydelig eksempel på en møteplass der økonomisk og politisk makt samles.
Mens vanlige nordmenn bekymrer seg for renter, matpriser, strømregninger og fremtiden til sine barn, diskuterer internasjonale toppledere hvordan verdens økonomi og samfunn skal omformes.
Avstanden mellom disse to virkelighetene er blitt altfor stor.
Vi har også EØS-avtalen, som gjør at Norge innfører omfattende regelverk fra EU. Samtidig opplever mange at våre politikere skyver ansvaret over på Brussel når upopulære beslutninger skal forklares.
Det er et demokratisk paradoks. Vi velger politikere for å styre landet, men får stadig høre at de ikke har noe valg.
Jeg mener vi har vært altfor godtroende. Vi har gitt politikerne tillit til å forvalte demokratiet, ikke til gradvis å gjøre nasjonal selvbestemmelse til et spørsmål om internasjonal tilpasning.
Norge skal samarbeide med andre land. Vi skal bekjempe fattigdom, beskytte miljøet og arbeide for fred. Men dette krever ikke at vi gir internasjonale maktmiljøer større innflytelse enn våre egne borgere.
Innen 2030 bør vi derfor kreve en grundig demokratisk gjennomgang av alle politiske forpliktelser knyttet til Agenda 2030, EØS og andre internasjonale styringsprosesser. Vi trenger full åpenhet om lobbyvirksomhet, økonomiske forbindelser og politikernes internasjonale verv.
Det er på tide å slutte å behandle internasjonale toppmøter som om de representerer en høyere form for demokrati.
Et demokrati ødelegges ikke nødvendigvis gjennom et statskupp. Det kan også uthules bit for bit, mens folket fortsatt tror at det er de som bestemmer.
Og den dagen vi oppdager at våre folkevalgte har overlatt for mye makt til andre, kan det være langt vanskeligere å få den tilbake.
Vi ga politikerne vår tillit for å beskytte demokratiet. Ikke for å gjøre det overflødig.
