«Jeg tror unge menn og kvinner er villige til å ofre livet igjen.» Det sa Norges statsminister Jonas Gahr Støre under 80-årsmarkeringen av D-dagen i Normandie i juni 2024, ifølge Dagens Næringsliv. Ordene falt under en minnemarkering for dem som kjempet mot nazismen. Likevel reiser de et spørsmål som fortjener større oppmerksomhet: Hvordan kan en statsminister vite hva dagens unge er villige til å dø for?
Når makteliten snakker om ofre
Støre kommer fra en velstående norsk industri- og finansfamilie. Hans farfar hadde ledende roller i både bankvesenet og Norsk Sprængstofindustri. I Polen uttalte daværende statsminister Mateusz Morawiecki i 2020 at alle polakker burde være villige til å ofre livet for fedrelandet. Før sin politiske karriere var han toppsjef i Bank Zachodni WBK.
Tysklands forbundskansler Friedrich Merz var tidligere styreleder i BlackRock Deutschland. Som kansler har han tatt til orde for omfattende militær opprustning og understreket at også unge mennesker må bidra til landets sikkerhet. Frankrikes president Emmanuel Macron arbeidet tidligere som investeringsbankmann hos Rothschild & Cie. I 2025 snakket han om soldater som var klare til å gjøre det ultimate offeret for nasjonen. Senere samme år erklærte han at det finnes en generasjon som er klar til å reise seg for fedrelandet.
Disse uttalelsene er ikke identiske. Noen handler direkte om å ofre livet, andre om militær beredskap og samfunnets forpliktelser. Men de illustrerer en utvikling der Europas politiske ledere i økende grad snakker om militære ofre og forberedelser til krig. Samtidig har flere av dem bakgrunn fra finansverdenen eller samfunnets økonomiske maktmiljøer. Det gjør det relevant å undersøke forholdet mellom politisk makt, finanskapital og militær opprustning.
Opprustningens økonomiske interesser
For Europas opprustning handler også om enorme pengestrømmer. Når forsvarsbudsjettene vokser, inngås milliardkontrakter, og offentlige midler kanaliseres til våpenprodusenter og deres leverandører. Banker, investeringsfond og andre finansinstitusjoner spiller en rolle i finansieringen av denne industrien. Det er derfor nødvendig å undersøke hvem som påvirker prioriteringene, hvem som får kontraktene, og hvilke økonomiske interesser som får innflytelse over beslutningene. Slike spørsmål bør være like naturlige i sikkerhetsdebatten som diskusjoner om nye våpensystemer.
Når krigsberedskap blir normalen
Samtidig er krigsberedskap i ferd med å bli en stadig mer selvfølgelig del av Europas politiske hverdag. Vi diskuterer flere våpen, flere soldater og større militære budsjetter, mens diplomatiets muligheter får langt mindre oppmerksomhet. Når militær opprustning fremstilles som den viktigste veien til trygghet, risikerer vi også å undervurdere hvordan den kan forsterke frykt og mistillit mellom stater. Slik kan forberedelsene på en mulig krig gradvis forme forestillingen om at krigen er uunngåelig.
Hvem er egentlig villige til å dø?
Men hvor villige er egentlig innbyggerne til å betale den høyeste prisen? I en undersøkelse gjennomført av IBRiS for det polske nyhetsbyrået PAP i april 2025 svarte 14 prosent av de voksne respondentene at de var villige til å ofre sitt eget liv for å forsvare Polen. Ytterligere 2,3 prosent oppga at de var villige til å ofre både sitt eget liv og livet til sine nærmeste. Tallene sier ikke hva Europas unge samlet sett mener, men de minner oss om forskjellen mellom politiske lederes uttalelser og befolkningens egne erklærte holdninger.
Prisen for krig – og verdien av fred
Vi kan telle kampfly, missiler og soldater. Vi kan måle forsvarsbudsjetter og verdien av militære kontrakter. Langt vanskeligere er det å måle verdien av en krig som aldri brøt ut, eller av diplomatiske initiativer som forhindret en konflikt. Likevel er det nettopp slike resultater vi burde forvente at våre politiske ledere arbeider for.
Da Jonas Gahr Støre uttrykte tro på at unge menn og kvinner igjen var villige til å ofre livet, snakket han om en generasjon som selv må leve med konsekvensene av dagens politiske beslutninger. Europas ledere kan vedta større forsvarsbudsjetter, inngå milliardkontrakter og holde taler om nødvendige ofre. Men det er ikke nødvendigvis de som tar beslutningene, som må betale den høyeste prisen.
Før Europas ledere forteller den yngre generasjonen hva den må være villig til å dø for, burde de svare på ett spørsmål: Hva har dere gjort for at den skal få leve i fred?
