//Verdens frieste land dreper sine egne borgere
Illustrasjon av Onkel Sam som setter en sprøyte merket «Death Penalty» i en fastspent pasient, mens skilt viser mot «Democracy», «Human Rights», «Freedom» og «Rule of Law».
USA fremstiller seg som en global forsvarer av frihet og menneskerettigheter, men staten henretter fortsatt mennesker. Illustrasjon: Perspektiv.

Verdens frieste land dreper sine egne borgere

USA elsker å fortelle verden at landet representerer frihet, demokrati og menneskerettigheter. Amerikanske presidenter taler om frihet som om Washington har fått et moralsk mandat til å definere begrepet for resten av menneskeheten. Land bombes i frihetens navn, stater sanksjoneres i demokratiets navn og regjeringer belæres om menneskerettigheter. Men bak denne enorme retorikken finnes en virkelighet som burde få flere til å stille spørsmål ved USAs moralske autoritet. I verdens angivelig frieste land binder staten fortsatt mennesker fast til en båre og dreper dem.

Om forfatteren

Dan-Viggo Bergtun

Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder. Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.

79 artikler

Den mislykkede henrettelsen av Christa Pike i Tennessee gjør paradokset nesten grotesk. Pike var dømt for et grusomt drap. Offeret, 19 år gamle Colleen Slemmer, må aldri glemmes, og ingenting ved kritikken av dødsstraffen skal redusere alvoret i forbrytelsen. Men nettopp når forbrytelsen er på sitt verste, avsløres prinsippene våre. Klarer en rettsstat å si at drap er galt uten selv å drepe?

Tennessee forsøkte å henrette Pike med gift. Staten mislyktes. Dermed oppsto den absurde situasjonen hvor et offentlig system først forsøkte å avslutte livet hennes, mens et annet offentlig system måtte forsøke å redde det. Dette er dødsstraffens moralske sammenbrudd komprimert til noen få timer.

Men problemet er større enn én henrettelse og større enn USA. Hvorfor har ikke menneskeheten for lengst avskaffet dødsstraffen overalt? Norge har gjort det. Europa har i stor grad gjort det. Likevel fortsetter stater å drepe mennesker etter dom. FNs generalforsamling vedtok i desember 2024 en resolusjon om moratorium på dødsstraff med 130 stemmer for, mens 32 land stemte imot. Norge stemte for. USA stemte imot.

Det burde føre til en langt større debatt når landet som stadig snakker høyest om den frie verden, befinner seg på motsatt side av Norge i et så grunnleggende spørsmål.

Men vi bør tørre å gå enda lenger. Hva er hensikten med et moderne straffesystem? Er hensikten hevn, eller er hensikten å beskytte samfunnet, skape rettferdighet og forsøke rehabilitering?

Amerikanerne bruker selv uttrykket «correctional facility». Det høres nesten humant ut. Correction betyr korrigering, forbedring eller rehabilitering. Men hva er det egentlig som skal korrigeres når et menneske dømmes til 150, 300 eller 500 års fengsel? Ingen kan sone 500 år. Hva skal rehabiliteres når dommen allerede forteller den innsatte at døren aldri skal åpnes igjen? Og hvor absurd blir ikke ordet «correction» når den endelige korrigeringen består i å føre den innsatte inn i et henrettelsesrom og drepe vedkommende?

Vi har skapt et språk som pynter på brutaliteten.

Et samfunn må naturligvis kunne beskytte seg mot farlige mennesker. Noen mennesker begår forbrytelser så alvorlige at samfunnet må beskyttes mot dem i svært lang tid, i enkelte tilfeller resten av livet. Men samfunnsvern er noe annet enn hevn. Fengselet må ikke bli en moderne grav hvor mennesker plasseres levende og glemmes.

Derfor bør også Norge løfte debatten videre enn bare dødsstraffen. Hva er en human straff? Hvor lenge skal et menneske straffes? Skal rehabilitering være reell, eller bare et pent ord myndighetene bruker? Skal selv den verste forbryteren beholde en mulighet til å vise forandring, samtidig som hensynet til ofrene og samfunnets sikkerhet ivaretas?

Norge har et særlig ansvar fordi vi faktisk har et annet strafferettslig ideal. Dødsstraffen er avskaffet, og Norge har internasjonalt arbeidet for at flere land skal gjøre det samme. Men da holder det ikke å være prinsipielt imot dødsstraff på papiret.

Norge må tørre å bruke stemmen sin.

Ikke bare når Iran henretter. Ikke bare når Saudi Arabia henretter. Ikke bare når land vi allerede er politisk uenige med bryter prinsipper vi hevder å forsvare. Norge må kunne si det samme til vår viktigste allierte.

USA må avskaffe dødsstraffen NÅ!

Norge bør ta dette opp tydeligere i dialogen med Washington, støtte det internasjonale arbeidet for avskaffelse og arbeide gjennom FN for et globalt moratorium som første skritt mot et universelt forbud. Norge bør samtidig utfordre hele ideen om straffer på flere hundre år. Hva slags rehabilitering er mulig når staten allerede ved domsavsigelsen har bestemt at den dømte aldri skal få en ny sjanse?

Prinsipper er mest verdifulle når de også brukes overfor venner.

Menneskerettigheter kan ikke være geopolitikk. De kan ikke gjelde hardt mot fienden og forsiktig mot allierte. De kan ikke være amerikanske, norske, kinesiske eller iranske. Enten er menneskeverdet universelt, eller så blir menneskerettighetene redusert til politiske slagord som brukes når det passer.

Det er på tide at verden avskaffer dødsstraffen. Det er også på tide å diskutere straffer på flere hundre år og fengselssystemer som snakker om «correction» når rehabilitering i realiteten er gjort umulig.

Og Norge bør være blant landene som sier dette høyest.

Også til USA. Kanskje spesielt til USA.