Dan-Viggo Bergtun
Veteransaker og sikkerhetspolitikk
Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder.
Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.
Krig · Politikk
Bare 21 år senere sto menneskeheten midt i en ny verdenskrig, enda mer brutal, enda mer ødeleggende og enda mer umenneskelig. Hva hadde vi egentlig lært?
Den 11. november markerer vi våpenstillstandsdagen, kjent som Remembrance Day i mange land. Vi minnes soldatene som aldri kom hjem, familiene som mistet sine kjære, og menneskene som bar krigens sår resten av livet. Men denne dagen må handle om langt mer enn kranser, flagg og høytidelige taler. Den må også handle om vår tids politiske ledere og deres farlige manglende evne til å lære av historien.
For vi er i ferd med å gå i den samme fellen igjen.
Før første verdenskrig var Europa preget av militær opprustning, rivaliserende allianser, nasjonalisme, propaganda og en stadig sterkere forestilling om at militær styrke var løsningen på politiske konflikter. Stormaktene forsikret sine befolkninger om at opprustning skulle sikre freden. Da krigen kom, trodde mange at den ville være over på noen måneder.
I stedet ble millioner sendt til skyttergravene for å dø.
Er det virkelig ingen som kjenner igjen utviklingen?
I dagens Europa snakker politiske ledere stadig mer om våpenproduksjon, militær beredskap, fiendebilder og nødvendigheten av å forberede befolkningen på krig. Diplomati omtales nærmest som svakhet, mens militær opprustning fremstilles som ansvarlighet. Vi bruker enorme summer på å forberede oss på det verste, samtidig som den politiske viljen til å forhindre det synes stadig svakere.
Historien lærer oss at sikkerhet ikke kan bygges på våpen alene. Den må også bygges på dialog, gjensidig forståelse, internasjonale avtaler og evnen til å se konsekvensene av egne handlinger.
Som norsk FN-veteran fra Libanon i 1978 har jeg sett hva krig gjør med mennesker. Jeg har opplevd frykten, ødeleggelsene og lidelsene. Jeg har sett hvordan vanlige mennesker blir ofre for beslutninger tatt langt unna slagmarken. Gjennom mange års internasjonalt veteranarbeid har jeg møtt soldater fra tidligere fiendtlige nasjoner. Menn som en gang var villige til å drepe hverandre, men som senere kunne sitte ved samme bord og snakke om fred.
Det er kanskje den viktigste lærdommen av alle: Fiender kan bli venner når våpnene stilner og menneskene begynner å snakke sammen.
Likevel opplever vi i dag at politiske ledere nærmest konkurrerer om å fremstå som de mest kompromissløse. Den som snakker om forhandlinger, risikerer å bli stemplet som naiv. Den som stiller spørsmål ved opprustningen, blir beskyldt for å svekke sikkerheten. Den som forsøker å forstå motpartens interesser, blir mistenkeliggjort.
Dette er en farlig utvikling.
Vi må aldri glemme at krig sjelden begynner med det første skuddet. Den begynner lenge før, gjennom mistenkeliggjøring, demonisering, propaganda, politisk prestisje og en gradvis avvikling av viljen til kompromiss.
Det var slik Europa beveget seg mot katastrofen i 1914. Det var slik fiendebilder og ekstremisme bidro til å bane veien for katastrofen i 1939.
Og det er nettopp derfor vi må våge å stille de ubehagelige spørsmålene i dag.
Har vi virkelig forstått hva en ny storkrig i Europa vil innebære? Forstår våre politikere konsekvensene av moderne våpensystemer, langtrekkende missiler og atomvåpen? Har de tenkt gjennom hva som skjer når en konflikt kommer ut av kontroll, og ingen lenger tør å trekke seg tilbake?
Det er lett å snakke om krig fra en talerstol. Det er langt vanskeligere å stå ved en grav og forklare en mor hvorfor hennes sønn aldri kommer hjem.
For meg er 11. november også en dag for å minnes alle dem som overlevde krigene, men aldri fant tilbake til livet de hadde før. Veteranene som bar minnene i stillhet. Familiene som levde med konsekvensene. Barna som vokste opp uten fedre, og kvinnene som ventet på menn som aldri kom tilbake.
Disse menneskene fortjener mer enn vakre ord.
De fortjener at vi tar historien på alvor.
Når verdens ledere legger ned kranser ved krigsminnesmerkene, burde de samtidig spørre seg selv om deres egen politikk bidrar til å forhindre den neste katastrofen, eller om de er i ferd med å gjenta feilene som førte til de forrige.
Det er et spørsmål også norske politikere må tåle.
Norge har gjennom generasjoner ønsket å fremstå som en fredsnasjon. Men en fredsnasjon kan ikke nøye seg med å støtte militære løsninger og samtidig overlate det diplomatiske initiativet til andre. Fred krever mot, også når samtaler med motstandere er politisk upopulære.
Vi må kunne forsvare vårt land uten å gjøre krig til et uunngåelig fremtidsscenario. Vi må kunne støtte mennesker som rammes av aggresjon, uten å miste troen på diplomati. Og vi må kunne erkjenne at en varig fred sjelden skapes gjennom ydmykelse og hevn.
Den 11. november skal vi senke hodet i respekt for dem som døde. Men når seremoniene er over, må vi løfte blikket og stille et langt viktigere spørsmål:
Hvor mange flere generasjoner skal vi ofre før vi forstår at krig ikke er politikkens seier, men dens mest tragiske nederlag?
De døde fra 1914–1918 kan ikke advare oss. De døde fra 1939–1945 kan ikke protestere. Men historien deres roper fortsatt til oss.
Vi må bare være villige til å lytte.
11. november må aldri bli en dag hvor vi bare minnes dem som døde i går, mens vi forbereder nye generasjoner på å dø i morgen.
Vi skylder de døde å minnes. Vi skylder de levende å forhindre at historien gjentar seg.
