Er Russland virkelig så svakt som enkelte vestlige eksperter hevder? Eller undervurderes en stormakt med betydelige militære, økonomiske og strategiske ressurser?
Russland fremstilles ofte som både svakt og farlig. Landet beskrives som på vei mot nederlag, samtidig som trusselen fra Russland brukes til å begrunne stadig større militærutgifter. Enten Russland er sterkt eller svakt, blir konklusjonen ofte den samme: Vi må ruste opp.
Men hvem tjener på denne fortellingen?
Når eksperter gjør frykten troverdig
Den norske statsviteren Glenn Diesen beskriver i «Russophobia: Propaganda in International Politics» hvordan politiske fortellinger får troverdighet gjennom eksperter, tenketanker og institusjoner som fremstår som uavhengige.
Når en våpenprodusent anbefaler flere missiler, ser vi en selger. Når en sikkerhetsekspert anbefaler det samme, ser vi en autoritet.
Våpenindustrien trenger ikke å kjøpe bestemte meninger. Den kan støtte konferanser, seminarer og forskningsmiljøer som allerede fremmer et verdensbilde preget av militær rivalisering og opprustning. Man trenger ikke å styre hva ekspertene sier. Det kan være nok å finansiere arenaene der de blir hørt.
Dermed blir det viktig å spørre hvem som finansierer sikkerhetsdebatten, og hvilke interesser som får størst gjennomslag.
Polen – en historisk mulighet eller en historisk byrde?
Den polske geopolitikeren Jacek Bartosiak, grunnleggeren av Strategy&Future, beskrev i 2022 svekkelsen av Russlands imperiale prosjekt som en historisk mulighet for Polen.
I denne fortellingen blir krigen i Ukraina også en anledning til å endre maktbalansen i Europa. Polen får en rolle som går lenger enn å forsvare sitt eget territorium. Samtidig fremheves det stadig oftere at Polen og Norge er nære allierte med felles sikkerhetsinteresser.
Men hva slags fremtid forberedes disse landene på?
Polakkene har et historisk slagord: «Za wolność naszą i waszą» – «For vår og deres frihet». Slagordet uttrykker en lang tradisjon for polsk deltakelse i andre folks frihetskamper. Men i dagens geopolitiske situasjon reiser det også et ubehagelig spørsmål:
Når Bartosiak snakker om Polens historiske mulighet, er dette en mulighet for det polske samfunnet – eller en invitasjon til å påta seg en ny historisk byrde i Vestens konflikt med Russland?
Er Polen i ferd med å bli forberedt på enda en rolle som Europas frontlinjestat, klar til å kjempe «for vår og deres frihet»? Og hvilken rolle skal Norge spille i denne utviklingen?
Norge – fra lavspenning til opprustning
Norge har lenge kombinert NATO-medlemskap med en politikk for lavspenning i nordområdene. Nå preges sikkerhetsdebatten i økende grad av avskrekking, militær beredskap og omfattende våpenanskaffelser.
Samtidig har Norge en betydelig forsvarsindustri. Opprustning betyr også arbeidsplasser, eksportinntekter og milliardkontrakter.
Hvem finansierer sikkerhetskonferansene? Hvem støtter ekspertmiljøene? Hvilke selskaper og organisasjoner får størst innflytelse på hvordan trusler og løsninger blir presentert?
Når debatten først og fremst handler om hvordan vi skal forberede oss på krig, hvem snakker da om hvordan krigen kan unngås?
Frykt er også et marked
Allerede i 1961 advarte USAs president Dwight Eisenhower mot makten til det militærindustrielle komplekset. I dag må vi også rette oppmerksomheten mot tenketanker, eksperter og medier som former vår forståelse av sikkerhet.
Den mest effektive påvirkningen trenger ikke å bygge på løgner. Det kan være nok å gjenta én fortelling så ofte at andre perspektiver forsvinner fra debatten.
For våpenindustrien kan opprustning bety store inntekter. For vanlige mennesker betyr den også økonomiske kostnader, økende spenning og risikoen for krig.
Derfor bør nordmenn og polakker stille et spørsmål som sjelden får nok plass i sikkerhetsdebatten:
HVEM HAR INTERESSE AV AT VI STADIG FORBEREDER OSS PÅ KRIG – OG HVEM SKAL KJEMPE NÅR DEN KOMMER?
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.