Er den røde linjen nå passert?

Når store mengder droner sendes mot området rundt en hovedstad med millioner av mennesker, kan vi ikke bare trekke på skuldrene. Moskva er hovedstaden i en atomvåpenmakt. Russland sitter på verdens største atomvåpenarsenal. Samtidig kommer det nå alvorlige atomvarsler knyttet til Kaliningrad. Russland har advart NATO om at dersom den russiske enklaven blir avskåret eller angrepet, kan hele det russiske arsenalet, også atomvåpen, komme på bordet. Putin har selv gjentatt dette. Det er ord verden ikke har råd til å overse.

Samtidig øker den militære aktiviteten rundt Kaliningrad. NATO sier at alliansen er defensiv og at aktivitetene ikke utgjør noen trussel mot russisk territorium. Men sett fra Moskva oppfattes utviklingen annerledes. Det har vært militære øvelser i Østersjøområdet, og vestlige styrker har demonstrert evne til å ramme eller sette ut russisk radar, samband og luftforsvar rundt Kaliningrad dersom en konflikt skulle bryte ut.

Da må vi tørre å spørre: Hvorfor beveger begge sider seg stadig nærmere hverandres mest følsomme områder?

Er det virkelig nødvendig å teste hvor langt Russland kan presses rundt Kaliningrad samtidig som droneangrepene går stadig dypere inn på russisk territorium? Og hvor mange ganger kan man provosere, true og teste hverandre før noen misforstår signalene?

Dette betyr ikke at Russland har rett i alle sine påstander, og det betyr heller ikke at NATO planlegger et angrep på Kaliningrad. NATO avviser nettopp dette. Men i en situasjon hvor den ene siden oppfatter noe som en øvelse og den andre siden oppfatter det som forberedelse til angrep, har vi selve oppskriften på en katastrofal feilberegning. Det er dette som bekymrer meg mest.

En rød linje kommer ikke nødvendigvis med et skilt hvor det står stopp her. Den kan bli oppdaget først etter at noen har passert den. Russland angriper Ukraina. Ukraina svarer mot Russland. Russland svarer igjen. Ukraina ber om kraftigere våpen. Europa diskuterer mer militær støtte. NATO øver nær Russland. Russland flytter våpen og kommer med atomvarsler. Så begynner neste runde.

Hvor lenge tror vi egentlig dette kan fortsette?

Det snakkes nå om atomvåpen på en måte jeg mener burde skremme enhver europeisk politiker. NATO er selv en atomallianse. Russland er en atomvåpenmakt. Frankrike og Storbritannia har atomvåpen. USA har atomvåpen knyttet til forsvaret av Europa. Når begge sider begynner å minne hverandre om hva de har i arsenalet, er vi kommet inn i et farlig landskap.

Jeg er lei av at mennesker som spør hvor dette skal ende, blir møtt som om spørsmålet i seg selv er mistenkelig. Det må være mulig å kritisere Russlands krigføring og samtidig si at også Europa og NATO må tenke nøye gjennom hvor langt denne eskaleringen skal gå.

Hva skjer dersom et angrep mot Moskva en dag dreper hundrevis av mennesker? Hva skjer dersom Kaliningrad blir avskåret under en alvorlig krise? Hva skjer dersom et fly blir skutt ned, et skip senket eller en militær øvelse blir feiltolket som begynnelsen på et virkelig angrep?

Har noen egentlig tenkt denne tanken helt ferdig?

Jeg hører stadig mer om hvordan krigen skal føres, men forbausende lite om hvordan den skal avsluttes. Hvor er Europas store fredsinitiativ? Hvor er diplomatiet? Hvor er statslederne som tør å sette seg ved samme bord som mennesker de er dypt uenige med?

Diplomati betyr ikke at man støtter Russland. Forhandlinger betyr ikke kapitulasjon. Hvis vi bare skulle snakke med våre venner, hadde vi ikke hatt behov for diplomater.

Norge burde forstå dette bedre enn de fleste. Vi var stolte av å bli omtalt som en fredsnasjon. Nå snakker vi stadig mer om våpen, militær opprustning og beredskap, mens ordet fred nesten virker gammeldags.

Som veteran vet jeg at det er lett å snakke om krig når man selv sitter langt unna eksplosjonene. Det vanskelige kommer etterpå. De døde kommer ikke hjem. De sårede skal leve videre. Familiene skal bære tapene. Veteranene skal leve med minnene.

Droneangrep mot Moskva, atomvarsler om Kaliningrad og stadig større militær aktivitet i Østersjøen må sees i sammenheng. Dette er ikke tiden for å finne ut hvem som tør gå nærmest kanten.

Kanskje er den røde linjen ennå ikke passert.

Men fortsetter vi slik, kan en dag noen passere den uten engang å vite at de gjorde det.

Da hjelper det lite å rope fred etterpå.