Dan-Viggo Bergtun
Veteransaker og sikkerhetspolitikk
Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder.
Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.
Krig · Politikk
Dette kan være noe av det viktigste Støre foretar seg som norsk statsminister. Men bare dersom ordene blir fulgt av handling.
I mitt direkteintervju med RT International 29. oktober ga jeg tydelig uttrykk for min støtte til dette initiativet. Jeg fremhevet betydningen av at Norge og Finland, to land med grenser mot Russland, nå viser vilje til å gjenopprette politiske samtaler. Det er et signal Europa desperat trenger.
For hva har egentlig Europas politiske ledere oppnådd gjennom flere år med stadig hardere retorikk, militær opprustning og diplomatiske dører som nærmest er blitt spikret igjen?
Vi har fått et Europa hvor krigsfrykten har erstattet politisk klokskap. Hvor stadig større militærbudsjetter presenteres som eneste vei til trygghet, og hvor politikere som snakker om forhandlinger, risikerer å bli stemplet som naive eller russiskvennlige.
Det er et alvorlig sykdomstegn ved europeisk politikk når det å snakke med en motstander blir betraktet som mer kontroversielt enn å diskutere nye våpensystemer.
Og nå kommer det samtidig signaler fra Washington om at europeiske allierte bør moderere retorikken overfor Russland. Det gjør situasjonen enda mer interessant. Har amerikanerne begynt å forstå noe som europeiske ledere fremdeles nekter å innse? At Russland ikke forsvinner fra kartet, uansett hvor mange sanksjoner, trusler og militære milliardpakker Europa vedtar?
Russland er en del av Europa, geografisk, historisk og sikkerhetspolitisk. Det kommer landet til å være også etter at dagens politiske ledere har forlatt sine kontorer.
Derfor blir jeg oppgitt når jeg hører den stadig mer konfronterende retorikken fra enkelte europeiske regjeringssjefer, ikke minst Danmarks statsminister Mette Frederiksen. Hun har gjort militær støtte til Ukraina og en hard linje overfor Russland til sentrale deler av sin sikkerhetspolitikk. Men hvor er den tilsvarende innsatsen for å skape politiske åpninger?
Det er fullt mulig å støtte Ukrainas rett til selvstendighet, fordømme Russlands invasjon i 2022 og samtidig kreve at europeiske ledere gjør langt mer for å få slutt på krigen. Disse standpunktene utelukker ikke hverandre.
En politikk som bare forklarer hvorfor krigen må fortsette, men ikke hvordan den skal avsluttes, er ikke tilstrekkelig.
Her kan Støre faktisk vise vei.
Norge har historiske erfaringer som burde gjøre oss bedre rustet enn mange andre til å forstå verdien av naboskap og dialog. Vi har samarbeidet med Russland om fiskeriforvaltning, grensespørsmål, redningstjeneste og sikkerhet i nord. Vi har klart å opprettholde praktiske forbindelser også gjennom vanskelige politiske perioder.
Skal vi virkelig kaste bort denne erfaringen fordi enkelte europeiske politikere mener at samtaler med Moskva er politisk uakseptable?
Jeg har gjennom min tjeneste som FN-soldat og mitt internasjonale veteranarbeid sett hva krig gjør med mennesker. Jeg har sett ødeleggelsene, lidelsene og de menneskelige konsekvensene som fortsetter lenge etter at politikerne har sluttet å holde sine krigstaler.
Når våpen snakker, slutter folk å tenke.
Derfor mener jeg at Støres initiativ fortjener mer enn en høflig anerkjennelse. Det fortjener støtte fra alle som ønsker en politisk vei ut av den farlige situasjonen Europa befinner seg i.
Men min hyllest kommer med et alvorlig forbehold.
Støre må ikke gjøre dette til enda en diplomatisk forestilling hvor Norge får noen positive overskrifter, før vi vender tilbake til den samme politikken med opprustning, konfrontasjon og stadig mer fiendtlig retorikk.
Vi har sett nok av norske fredsinitiativer som har gitt politisk prestisje, men altfor få varige resultater. Norge trenger ikke flere fotografier av alvorlige statsledere rundt et møtebord. Vi trenger resultater.
Dersom Støre virkelig ønsker å bidra til fred, må han være villig til å holde samtalene åpne også når presset fra andre europeiske hovedsteder øker. Han må kunne forsvare dialogen uten å måtte be om unnskyldning for den. Og han må vise at Norge fortsatt har en selvstendig diplomatisk stemme.
Det betyr ikke at Norge skal akseptere russiske krav ukritisk. Det betyr at vi skal bidra til forhandlinger hvor også Ukrainas sikkerhet og suverenitet ivaretas.
Jeg håper Alexander Stubb og Jonas Gahr Støre nå kan være med på å bryte den politiske fastlåstheten som har preget Europa. Kanskje kan dette bli begynnelsen på en bredere dialog mellom Europa og Russland, der diplomati igjen får en plass ved siden av militær avskrekking.
Så ja, Jonas Gahr Støre, denne gangen fortjener du ros. Kanskje til og med en hyllest.
Men ikke tro at én telefonsamtale er nok til å gjenreise Norge som fredsnasjon.
Det er nå du må vise om dette var et øyeblikk av politisk mot, eller begynnelsen på en ny kurs.
Fred skaper fred. Men bare dersom noen har mot til å velge den.
