//Krigen mot Norden kan begynne med mørke
Infografikk som viser hvordan en moderne krig mot Norden kan ramme samfunnskritisk infrastruktur gjennom missiler, droner, cyberangrep, sabotasje, satellittangrep og elektronisk krigføring.
En moderne krig mot Norden kan begynne med mørke: ikke nødvendigvis med soldater på bakken, men med angrep som lammer strøm, kommunikasjon, transport, vannforsyning og samfunnskritisk infrastruktur.

Krigen mot Norden kan begynne med mørke

Krigen kommer ikke nødvendigvis til Norden med soldater. Den kommer ikke først som en dramatisk invasjon med stridsvogner over grensen, flagg i gatene og fremmede tropper på torget. Den kan komme som et lys som slukner. Som et mobilnett som faller sammen. Som betalingssystemer som stanser. Som sykehus som mister kapasitet. Som havner, flyplasser, broer, jernbane og strømnett som blir satt ut av spill i løpet av noen timer.

Om forfatteren

Dan-Viggo Bergtun

Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder. Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.

35 artikler

Det er dette alvoret de nordiske regjeringene ikke snakker tydelig nok om.

Vi lever i samfunn som er teknologisk avanserte, men derfor også ekstremt sårbare. Alt henger sammen med alt. Strømmen styrer vannet. Vannet styrer helsen. Internett styrer betalingen. Betalingen styrer maten. Transporten styrer forsyningene. Kommunikasjonen styrer beredskapen. Når ett ledd ryker, følger det neste etter.

En moderne krig trenger ikke starte med okkupasjon. Den kan starte med nøytralisering.

Nøytralisering betyr at landet ikke må erobres. Det må bare lammes. Et missil mot en transformatorstasjon. En drone mot et drivstofflager. Et cyberangrep mot kraftforsyningen. Sabotasje mot undersjøiske kabler. Angrep mot havner som kan ta imot militært materiell. Presisjonsvåpen mot flyplasser som er gjort klare for allierte styrker. Kaos i luftrommet. Stans i togtrafikken. Tomme bensinstasjoner. Butikker uten betalingsterminaler. Sykehus i krisemodus. Kommuner uten kommunikasjon.

Da er krigen her.

Ikke som et bilde fra historiebøkene. Ikke som en fjern nyhetssending. Men som kulde i huset, mørke i gatene, stillhet i telefonen og redsel i øynene til mennesker som trodde at dette aldri kunne skje her.

Norden er i ferd med å bli en militær frontlinje. Dette skjer ikke over natten, men steg for steg. Flere øvelser. Flere baser. Flere avtaler. Flere våpenlagre. Mer amerikansk tilstedeværelse. Mer etterretning. Mer militær infrastruktur. Mer av Norden gjøres relevant i en mulig krig mellom NATO og Russland.

Det blir kalt trygghet.

Men trygghet for hvem?

For USA er Norden et strategisk område. For Russland kan Norden bli et militært problem. For oss er Norden hjemmet vårt. Det er her barna våre bor. Det er her de eldre trenger varme. Det er her sykehusene må fungere. Det er her folk må kunne kjøpe mat, ringe etter hjelp, reise til arbeid og stole på at samfunnet ikke bryter sammen.

Når Norden gjøres til en fremskutt plattform i stormaktenes konflikt, øker også faren for at Norden blir et mål. Ikke nødvendigvis for okkupasjon, men for ødeleggelse av funksjon. Det er nok å gjøre oss ute av stand til å støtte en større krig. Det er nok å kutte forbindelser, forsinke styrker, skape panikk og bryte ned tilliten til myndighetene.

Dette er den brutale logikken i moderne krig.

Det handler ikke om heltemot. Det handler om systemkollaps.

Politikerne snakker om avskrekking som om ordet i seg selv beskytter oss. Men avskrekking kan også bli en farlig illusjon dersom den gjør oss blinde for konsekvensene. Jo flere militære mål som plasseres i våre nærområder, desto flere mål finnes det også på fiendens kart. Jo tettere vi knyttes til amerikanske krigsplaner, desto vanskeligere blir det å hevde at Norden står utenfor selve konfliktens kjerne.

Dette betyr ikke at Norden ikke skal ha forsvar. Et land uten forsvar er sårbart. Men et land uten klokskap er farlig. Et land som lar andre stormakter definere dets sikkerhet, kan våkne opp og oppdage at det ikke lenger forsvarer seg selv, men fungerer som terreng i andres krigsplaner.

Det er der faren ligger.

Vi må slutte å late som om amerikanske interesser alltid er nordiske interesser. USA kan trekke seg tilbake over Atlanteren. Norden kan ikke flytte seg. Russland ligger der det ligger. Geografien forsvinner ikke fordi politikere holder taler om samhold. Kartet endrer seg ikke fordi vi liker ordene frihet, demokrati og sikkerhet.

Dersom krigen kommer, blir det ikke de store ordene som rammes først. Det blir infrastrukturen. Det blir transformatorene, kablene, havnene, datasystemene, drivstofflagrene og transportårene. Deretter rammes menneskene.

Først slukner lyset. Så forsvinner kontakten. Så kommer frykten. Så kommer sinnet.

Så kommer spørsmålet alle burde ha stilt tidligere: Hvorfor lot vi Norden bli en slagmark for stormakter?

Det spørsmålet må stilles nå. Ikke etter at missilene er avfyrt. Ikke etter at dronene har truffet. Ikke etter at strømnettet ligger nede og regjeringene ber folk om ro mens samfunnet vakler.

Norden trenger ikke mer blind lydighet. Norden trenger mer selvstendighet. Vi trenger en sikkerhetspolitikk som beskytter folk, ikke bare militære doktriner. Vi trenger beredskap for sivilsamfunnet, ikke bare nye våpenkjøp. Vi trenger diplomati, avspenning og politisk mot, ikke en stadig dypere marsj inn i stormaktenes konflikt.

Krigen mot Norden kan begynne uten én eneste fremmed soldat på nordisk jord.

Den kan begynne med mørke.

Og når mørket først kommer, er det for sent å spørre hvorfor ingen advarte oss.