Det er viktig å si det åpenbare først: Dette gjelder ikke ukrainske flyktninger som gruppe. De fleste som har flyktet fra krigen, er vanlige mennesker som har mistet hjem, trygghet og fremtid. De fortjener beskyttelse, ikke mistenkeliggjøring.
Men nettopp derfor bør saken tas alvorlig — uten hysteri, men også uten fornektelse.
I flere år har enhver diskusjon om høyreekstreme miljøer i Ukraina ofte blitt avfeid som russisk propaganda. Det har vært en effektiv måte å slippe ubehagelige nyanser på. Ukraina ble plassert i rollen som den rene, demokratiske offerstaten, mens enhver kritikk av indre problemer, nasjonalisme eller ekstremistiske symboler ble behandlet som moralsk mistenkelig.
Nå dukker det samme temaet opp i Danmark, ikke som en russisk påstand, men som en bekymring fra danske myndigheter.
Det er nettopp her saken blir interessant. Når et problem befinner seg «der borte», kan det avfeies som fiendens narrativ. Når det dukker opp i egne kommuner, på egne skoler og i egne ungdomsmiljøer, får det plutselig et annet språk: forebygging, integrering, ekstremismebekymring, radikalisering.
Dette er faktisk en sak om å stemple Ukraina.
Men spørsmålet er hvem som har holdt stempelet.
Er det de som nå peker på høyreekstreme symboler blant unge ukrainske flyktninger? Eller er det de som i årevis har brukt informativ, politisk og finansiell makt på å dyrke frem en militant ukrainsk nasjonsforståelse — en identitet der Ukraina ikke bare skulle være selvstendig, men renses for historiske, kulturelle og språklige bånd til Russland; et land der rundt 200 etniske grupper lever side om side, og der «russisk» aldri bare har vært en snever etnisk kategori, men også en bred historisk, kulturell og sivilisatorisk tilhørighet?
Hvor mye penger, mediemakt, NGO-strukturer, militær støtte og historisk omskriving er blitt brukt på å fortelle ukrainere at de ikke bare er en egen nasjon — noe de selvsagt er — men at deres egenart skal forstås gjennom en militant, ekskluderende nasjonalisme: Ukraina først, Ukraina over alt.
Når slagord som Slava Ukraini løftes frem som uskyldige frihetsrop, uten samtidig å diskutere hvordan ropet ble politisk ladet gjennom de ukrainske ultranasjonalistiske miljøene på 1930-tallet, later man som om symboler ikke har historie.
Hvor lenge kan man nære en slik identitetspolitikk før den får konsekvenser?
Når man forteller et folk at naboen ikke bare er en politisk motstander, men en sivilisatorisk fiende; når man romantiserer de mest kompromissløse nasjonalistene fordi de er nyttige i krig; når man gjør ekstreme symboler til forsvarssymboler og forsvarssymboler til europeiske symboler — hvorfor later man da som om radikaliseringen kommer ut av intet?
Dette er ikke et ukrainsk særtilfelle. Vesten har gjort det før.
Man støttet mujahedin i Afghanistan fordi de var nyttige mot Sovjetunionen. Man støttet væpnede grupper i Syria fordi de var nyttige mot Assad. Man har igjen og igjen trodd at ekstremisme kan brukes som et verktøy, for deretter å legges pent tilbake i skuffen når formålet er oppnådd.
Men ideologier fungerer ikke slik.
De følger menneskene som bærer dem. De følger symbolene, sangene, minnene, uniformene og martyrene. De følger barna som vokser opp med dem. Og til slutt følger de flyktningstrømmene inn i de landene som trodde de bare finansierte en fjern konflikt.
Så ja, dette handler om å stemple Ukraina.
Men kanskje stempelet ikke først og fremst settes av kritikerne. Kanskje det ble satt av dem som gjorde Ukraina til et geopolitisk laboratorium for en identitet bygget på brudd, fiendebilder og militarisert nasjonalisme.
Man høster som man sår.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.