Orehiv brytes opp innenfra. Dobropillja under kraftig press. Flamingo-missilene møter samme problem som droneoffensiven

Det viktigste som har skjedd ved fronten det siste døgnet er utviklingen rundt Orehiv i Zaporizjzja-regionen.

Ifølge den russiske militærorienterte publikasjonen Readovka har russiske styrker nå etablert et betydelig fotfeste inne i selve byen. Enkelte rapporter setter den russiskkontrollerte delen til omkring 20 prosent, men dette er foreløpig ikke uavhengig bekreftet.

Det interessante er måten gjennombruddet skal ha skjedd på.

Den ukrainske kommandoen skal ha antatt at Russland først ville forsøke å kutte forsyningsveiene inn til Orehiv før et direkte angrep på byen. Store deler av de tilgjengelige ukrainske styrkene ble derfor plassert langs kommunikasjons- og forsyningslinjene, mens selve garnisonen i byen ble relativt liten.

Russland gjorde det motsatte av det Ukraina ventet.

Russiske styrker tok Novodanylivka sør for Orehiv og brukte landsbyen som utgangspunkt for et direkte fremstøt inn i byen. Dersom denne fremstillingen stemmer, har Ukraina dermed havnet i akkurat den typen dilemma som har preget flere av de siste kampene: styrkene som skal beskytte forsyningslinjene trengs plutselig inne i byen, men flyttes de dit, risikerer selve forsyningslinjene å falle.

Russland presser samtidig mot Orehiv fra vest og, viktigere, fra øst. Det betyr at en ukrainsk omgruppering inn i byen kan åpne flankene og i verste fall gjøre et forsøk på å redde garnisonen til starten på en omringning av langt større styrker.

Dette er nå det sentrale spørsmålet ved Orehiv: Skal Ukraina forsterke byen, eller redde styrkene rundt den?

Det militært mest konservative alternativet ville være å trekke styrkene nordover mens det fremdeles finnes åpne veier og etablere en ny forsvarslinje nærmere Zaporizjzja. Readovka mener imidlertid at Kyiv sannsynligvis vil velge det motsatte: holde byen, beholde styrkene på forsyningsveiene og sende ytterligere reserver sørover.

Det er en strategi vi har sett tidligere. Problemet er at dersom byen allerede er penetrert og forsyningslinjene samtidig er under press, kan ytterligere forsterkninger ende opp med å øke tapene uten å endre utfallet.

Orehiv er ingen storby, men dens militære betydning har gjennom hele krigen vært langt større enn folketallet skulle tilsi.

Byen var hovedutgangspunktet for Ukrainas offensiv sommeren 2023. Planen den gangen var å rykke sørover gjennom Robotyne, bryte gjennom Surovikin-linjen, ta Tokmak og deretter nå Azovhavet.

Hensikten var å kutte den russiske landkorridoren til Krim.

Det skjedde aldri.

Ukraina kom gjennom Robotyne-området, men klarte aldri å bryte gjennom det russiske forsvarssystemet i operasjonell dybde. Orehiv fortsatte likevel å fungere som Ukrainas viktigste befestede utgangspunkt i denne delen av Zaporizjzja-fronten.

Dersom byen nå faller, er situasjonen dermed nærmest speilvendt fra 2023.

For tre år siden skulle Ukraina bruke Orehiv som springbrett sørover mot Tokmak og Azovhavet. Nå kan Russland bruke området som springbrett nordover mot selve Zaporizjzja.

Det er derfor utviklingen her har større betydning enn enda en nål på kartet.

Samtidig fortsetter russiske styrker offensiven ved Dobropillja.

Også der eksisterer rapporter om russisk tilstedeværelse inne i byen eller dens umiddelbare utkant, og anslag på rundt 20 prosent russisk kontroll går igjen i enkelte rapporter. Tallene må fortsatt behandles forsiktig, men utviklingen passer inn i et bredere bilde der fronten nord og nordvest for Pokrovsk beveger seg raskere enn tidligere.

Dobropillja er viktig fordi byen ligger bak og nord for den tidligere hovedfronten ved Pokrovsk. Et russisk gjennombrudd her endrer derfor ikke bare frontlinjen – det truer geometrien i hele det ukrainske forsvarssystemet videre østover.

Sammen med russisk fremgang ved Andriivka øker presset mot den befestede bykjeden som strekker seg gjennom Kostjantynivka, Druzhkivka, Kramatorsk og Slovjansk.

Vurderingen er at Dobropillja faktisk kan falle før Orehiv. Det skyldes ikke nødvendigvis at kampene der er kommet lenger, men at den ukrainske garnisonen har vanskeligere for å få både forsyninger og forsterkninger inn.

Dette skjer samtidig med harde kamper ved Oleksijevo-Druzhkivka og Druzhkivka, mens situasjonen lenger nord – ved Lyman, Svjatohirsk og Slovjansk – også blir stadig vanskeligere å skille fra én større sammenhengende operasjon.

Poenget er dermed ikke nødvendigvis hvilken by som faller først.

Det viktige er at Ukraina nå må fordele stadig færre reserver mellom flere operative kriser samtidig.

Mens fronten beveger seg, har Kyiv i stadig større grad forsøkt å flytte krigens tyngdepunkt over på langtrekkende drone- og missilangrep mot Russland.

Problemet er at også denne kampanjen nå ser ut til å møte en fysisk begrensning.

I løpet av enkelte 48-timersperioder skal Ukraina ha sendt flere tusen droner mot russisk territorium. Likevel har de dokumenterbare skadene vært beskjedne sammenlignet med volumet på angrepene.

Den pro-ukrainske analysekanalen DroneBomber har forsøkt å beregne hvor vanskelig det er å trenge gjennom forsvaret rundt Moskva. Deres anslag var ekstremt: av rundt 1.500 droner rettet mot hovedstadsområdet vil kanskje én nå helt inn til sentrum. Rundt 93 prosent av dronene ble stanset i den ytre forsvarsringen, rundt 6 prosent i den indre, og én drone – ca. 0,07 prosent – skal ha nådd Moskva.

Fra X kanalen DroneBomber

Tallene kan ikke behandles som en nøyaktig statistikk. Men tendensen er vanskeligere å bortforklare: Ukraina må sende stadig flere droner for å få stadig færre gjennom.

Det betyr i praksis at kostnaden ved hvert vellykket treff øker kraftig.

Russland har bygd noe som etter hvert minner om luftforsvarets svar på Surovikin-linjen fra 2023 – ikke én våpenplattform, men lag på lag av radarer, elektronisk krigføring, mobile luftvernstyrker, jagerfly og langtrekkende overvåking.

Dette gjelder ikke bare droner.

Ukrainas Flamingo-missiler – utviklet for å kunne ramme mål dypt inne i Russland – skal også ha langt større problemer med å komme gjennom enn tidligere antatt.

En tysk reportasje hevder at Russland bruker A-50 langtrekkende radar- og kommandoovervåkingsfly til å finne Flamingo-missilene på stor avstand, før de blir angrepet av luftvern eller jagerfly.

Den tyske rapporten hevdet at bare ett Flamingo-angrep i juli hadde lykkes i å treffe et mål inne i Russland.

Det ser samtidig ut til at én del av rapporten allerede er utdatert: den hevdet at Ukraina i praksis hadde sluttet å bruke Flamingo etter de svake resultatene. Det russiske forsvarsdepartementet har senere selv rapportert betydelig bruk av systemet – blant annet et angrep der Russland hevdet å ha skutt ned 17 Flamingo-missiler samme natt.

Andre netter har Russland hevdet syv eller åtte nedskytninger.

Disse tallene kommer fra russiske myndigheter og må behandles deretter. Det interessante er likevel at det finnes få tilsvarende dokumenterte rapporter om store Flamingo-treff på russiske mål.

Det kan forklare hvorfor Ukraina tilsynelatende begynner å sende flere missiler samtidig: dersom sannsynligheten for at ett enkelt missil kommer gjennom er liten, må salvene gjøres større.

Her blir A-50-flyene særlig interessante.

Russland mistet eller fikk skadet flere A-50-maskiner tidligere i krigen, og på et tidspunkt ble det reist spørsmål om hvor stor operativ rolle flåten fremdeles kunne spille.

Men Russland har gradvis restaurert flere fly og satt dem tilbake i tjeneste.

Antakelsen har vært at A-50 først og fremst skulle brukes til å koordinere russiske luftoperasjoner mot Ukraina. Den tyske rapporten hevder imidlertid at en sentral oppgave nå er å oppdage ukrainske kryssermissiler over vestlige deler av Russland.

Det gir teknisk mening.

A-50 er utviklet for å oppdage lavtflygende mål langt utenfor rekkevidden til vanlige bakkeradarer. Dersom informasjonen derfra kan overføres til MiG-31 eller andre plattformer med langtrekkende luft-til-luft-missiler, får Russland enda et lag i luftforsvaret før målene i det hele tatt kommer innenfor rekkevidde av de lokale luftvernbatteriene.

Det er sannsynligvis dette Ukraina nå forsøker å overbelaste med stadig større salver.

På motsatt side er Ukrainas luftvern kommet under stadig større press.

Zelenskyj ber fortsatt om flere Patriot-systemer og flere interceptorer, men tilgangen på missiler er begrenset, og Europa har få systemer det uten videre kan avgi uten å redusere sitt eget beredskapsnivå.

Det har derfor kommet rapporter om forsøk på å bygge hybride luftvernsystemer der deler av Ukrainas gjenværende sovjetiske S-300-infrastruktur kombineres med amerikanske raketter og styringssystemer.

Det er på papiret fristende. Ukraina har fremdeles utskytningsramper, kompetanse og infrastruktur fra Sovjet-perioden, mens Vesten har missilteknologi.

Men det betyr ikke at komponentene bare kan skrus sammen.

Radarer, datalinker, målsøkere, kommandoarkitektur og rakettmotorer er utviklet som deler av komplette systemer. Å kombinere amerikansk og sovjetisk teknologi innebærer derfor langt mer enn å montere en ny rakett på en gammel utskytningsrampe.

Det har tidligere vært amerikansk-ukrainske forsøk på å bruke amerikanske Sparrow-missiler sammen med sovjetiske Buk-systemer. Det ble rapportert om enkelte operative systemer, men de har siden nærmest forsvunnet ut av offentlig omtale.

Vurderingen er derfor at et effektivt «S-300/amerikansk hybrid»-system neppe kan utvikles raskt nok til å løse Ukrainas umiddelbare luftvernproblem.

Dette leder videre til det kanskje viktigste strategiske problemet.

Ukrainas kraftsystem er blitt stadig mer avhengig av atomkraft. Opptil 80 prosent av den termiske kraftproduksjonskapasiteten skal være satt ut av spill, mens kjernekraft i perioder har stått for opptil 80 prosent av strømforbruket. En del av dette skyldes direkte russiske angrep, men også tap av territorium og at store deler av den ukrainske industrien har stanset eller redusert produksjonen.

At husholdningene fremdeles får strøm store deler av tiden betyr derfor ikke nødvendigvis at energisystemet er robust.

Det betyr også at forbruket er dramatisk redusert.

Marginene mellom produksjon og nødvendig etterspørsel kan dermed være langt mindre enn selve strømtilgangen gir inntrykk av.

Dersom Russland går inn i vinteren med en ny systematisk kampanje mot transformatorstasjoner, høyspentnett, distribusjonsknutepunkter og den gjenværende kraftproduksjonen, kan Ukraina stå overfor et vesentlig vanskeligere energiproblem enn tidligere vintre.

Det er dette som knytter dagens utvikling sammen.

Orehiv er under press.

Dobropillja er under press.

Kostjantynivka og Druzhkivka er under press.

Lyman- og Slovjansk-retningen beveger seg.

Svartehavshavnene rammes gjentatte ganger.

Ukrainas langtrekkende droneoffensiv krever stadig større volum for stadig mindre dokumentert effekt.

Flamingo-missilene ser ut til å møte det samme luftforsvarssystemet.

Samtidig trenger Ukraina flere luftvernmissiler enn Vesten raskt kan produsere eller avgi.

Dette betyr ikke at fronten vil bryte sammen i morgen. Det betyr heller ikke at alle russiske påstander om fremgang eller nedskytninger kan tas bokstavelig.

Men forskjellen fra tidligere faser av krigen ligger i antallet samtidige kriser.

Tidligere kunne Kyiv flytte reserver fra én roligere sektor til en annen og stabilisere fronten. Når Orehiv, Dobropillja, Kostjantynivka, Druzhkivka og den nordlige Donbass-fronten krever forsterkninger samtidig, blir dette stadig vanskeligere.

Og mens Ukraina prøver å kompensere på bakken med angrep dypt inne i Russland, møter også disse operasjonene et stadig mer omfattende russisk forsvar.

Det er derfor utviklingen de neste ukene bør vurderes ut fra mer enn hvilken by som står oppført som erobret på dagens kart.

Det avgjørende spørsmålet er hvor lenge Ukraina kan fortsette å håndtere flere operative kriser samtidig uten at én av dem trekker med seg de andre.