Dette burde vært diskutert åpent og alvorlig i Norge. I stedet møter vi den samme gamle norske unnfallenheten. Statsminister Jonas Gahr Støre snakker varmt om internasjonalt samarbeid når det skjer gjennom NATO, EU, USA eller vestlige toppmøter. Men når store deler av verden samler seg i BRICS, blir det møtt med taushet, skepsis eller den vanlige moralske pekefingeren.
Norge oppfører seg som om verden fortsatt styres fra Washington og Brussel alene. Som om resten av verden bare skal innordne seg vestlige sanksjoner, vestlige kriger, vestlige valutaer og vestlige definisjoner av demokrati. Men den tiden er i ferd med å renne ut. Asia, Afrika, Midtøsten og Latin-Amerika har fått nok av å være statister i et vestlig manus. De vil ha innflytelse. De vil ha suverenitet. De vil handle med hvem de vil. De vil ikke lenger bli kommandert av gamle kolonimakter, amerikanske strateger eller europeiske moralister. BRICS er uttrykket for denne nye virkeligheten.
Det betyr ikke at BRICS er et idealfellesskap. Det finnes store motsetninger mellom medlemslandene. Kina og India har sine konflikter. Russland er i krig. Iran, Saudi-Arabia, Brasil, Sør-Afrika og Egypt har ulike interesser og ulike politiske systemer. Men nettopp derfor er utviklingen så viktig. Landene samles ikke fordi de er like. De samles fordi de er lei av en verdensorden der Vesten forventer lydighet, men selv bryter folkeretten når det passer.
Vi i Norge lukker øynene. Vi følger NATO. Vi følger EU. Vi følger USA. Vi snakker om verdier, men fører i praksis en politikk som binder Norge stadig tettere til én blokk i en verden som blir mer multipolar for hver måned som går.
Støres unnfallenhet overfor BRICS er derfor ikke bare en diplomatisk glipp. Det er en strategisk feil. Norge er en liten, åpen handelsnasjon. Vi lever av energi, sjøfart, råvarer, teknologi og tilgang til globale markeder. Vår handelsflåte seiler ikke bare mellom NATO-land. Våre økonomiske interesser stopper ikke ved EUs yttergrense. Våre fremtidige muligheter ligger også i kontakt med land som ikke lenger ønsker å bli styrt av Vesten.
Likevel opptrer norske myndigheter som om samarbeid med BRICS-land nærmest er politisk urent.
Når BRICS bygger nye betalingssystemer, diskuterer handel uten dollar, utvikler egne finansinstitusjoner og styrker samarbeid om energi og sikkerhet, svekkes Vestens gamle monopol. Norge burde studere dette nøye. Vi burde spørre hvordan dette påvirker oljefondet, energimarkedene, skipsfarten, kronen, sanksjonspolitikken og vår rolle i Arktis. I stedet får vi mer av det samme: lojalitetserklæringer til NATO, mer våpenstøtte, mer opprustning og mer retorikk om at verden deles mellom «demokratier» og «autokratier».
BRICS’ sikkerhetspolitiske utvikling er særlig viktig. For mange land i det globale sør betyr sikkerhet ikke bare soldater og missiler. Det betyr mat, energi, havner, infrastruktur, valuta, teknologi og kontroll over egne ressurser. Det er en bredere forståelse av sikkerhet enn den snevre militarismen som nå dominerer i Europa.
Europa svarer nesten alltid med mer våpen. BRICS svarer i økende grad med alternative strukturer. Det burde interessere Norge. For dersom verden deles i konkurrerende systemer, kan Norge bli sittende fast som en liten brikke i USAs strategiske spill, uten egen stemme og uten egen handlefrihet.
Det tragiske er at Norge en gang hadde en annen rolle. Vi kunne snakke med flere parter. Vi kunne bidra til dialog. Vi hadde en viss troverdighet som fredsnasjon. Den rollen er nå i ferd med å forsvinne. Under Støre har Norge ikke blitt mer selvstendig. Norge har blitt mer forutsigbart lydig.
Når Washington peker, nikker Oslo.
Når NATO krever, betaler Norge.
Når EU sanksjonerer, følger Norge etter.
Når BRICS vokser frem som en mulig motvekt, later norske politikere som om dette ikke angår oss.
Men det angår oss. Det angår vår økonomi. Det angår vår sikkerhet. Det angår vår plass i verden. Det angår om Norge skal være en selvstendig nasjon eller bare en filial av vestlig blokkpolitikk.
Norge bør ikke ukritisk omfavne BRICS. Men Norge må snakke med BRICS-landene. Vi må forstå dem. Vi må handle med dem der det tjener norske interesser. Vi må bygge diplomatiske broer, ikke brenne dem på ordre fra andre. Vi må våge å si at verden ikke lenger kan styres av én maktblokk.
Det krever politisk mot. Det krever selvstendig tenkning. Det krever ledere som forstår at fremtidens sikkerhet ikke skapes ved å stille seg blindt bak én stormakt.
Støre burde vite dette. Som utenriksminister snakket han en gang om dialog. Som statsminister har han blitt forvalter av tilpasning, lydighet og blokktenkning.
BRICS’ neste kapittel er allerede i gang. Spørsmålet er om Norge skal delta i den nye verdenssamtalen, eller om vi skal stå på gangen med NATO-manuset i hånden og vente på neste beskjed fra Washington.
Norge trenger ikke flere politiske ekko. Norge trenger ledere som tør å tenke selv.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.