//Er det vi som er skurkene? Hvis Putin hadde gjort det Vesten har gjort, ville vi hylt av raseri
Kollasj som viser en sørgende kvinne i en folkemengde i Teheran, kombinert med et avisutklipp fra en kommentarartikkel om Vestens kriger og dobbeltmoral.
Kollasj: Sorg i Teheran satt opp mot avisutklippet som danner rammen for Peter Hitchens’ oppgjør med Vestens selektive moralske raseri.

Er det vi som er skurkene? Hvis Putin hadde gjort det Vesten har gjort, ville vi hylt av raseri

Av Peter Hitchens. Oversatt til norsk av Perspektiv Media.

Svaret er ja.

HAR hjernene våre blitt til lasagne? Jeg strever hele tiden med å finne ut hvilke av de mange krigene som nå ødelegger verden som er gode, og hvilke som er onde. Hvordan kan man egentlig vite det? Er de onde menneskene de som begår drap og dreper barn? Tydeligvis ikke.

Mens Iran begraver sin myrdede leder i en kolossal, rasende begravelse som varer i flere dager, er vestlige medier fulle av det vanlige, nokså enfoldige og tankeløse pratet om det skumle, skjeggete regimet og dets ønske om å skaffe seg atomvåpen.

Vel, greit. Det er skummelt, det er skjeggete, og det vil ganske sikkert ha atomvåpen nå, selv om det kanskje ikke ville det før det ble bombet av USA og Israel.

Men hva ville vi sagt dersom et russisk missil var blitt brukt til å drepe en sentral vestlig leder, og samtidig hadde drept hans ett år gamle barnebarn? Da ville vi aldri hørt slutten på det.

Likevel er det dette USA gjorde mot Iran. Jentas navn var Zahra Mohammadi Golpayegani, og livet hennes var nøyaktig like mye verdt som livet til enhver annen ett år gammel liten jente, hvor som helst i verden.

Ingen i USAs regjering har noen gang direkte omtalt hennes død, langt mindre bedt om unnskyldning. Synet ser ut til å være at det var iranernes egen skyld at det befant seg en liten jente der da USA valgte å likvidere hennes bestefar i et overraskelsesangrep.

Og forresten: Er vi ikke imot likvideringer? Er ikke drapet på John F. Kennedy en av vår tids verste forbrytelser? Fordømmer vi ikke med rette russerne for deres avskyelige forgiftninger på britisk jord? Jeg må ta en ny håndfull antifornvirringspiller før jeg fortsetter.

Hva ville vi så sagt dersom Russland hadde rakettbombet en jenteskole i Ukraina og drept 175 mennesker, hovedsakelig barn?

Men da USA utslettet jenteskolen i Minab i Iran, kom det aldri noen virkelig voldsom sorg eller vrede i Vesten. Hvorfor ikke? Hvilket sivilisert menneske gråter og raser ikke over slaktingen av barn, hvilke som helst barn?

Enda en gang viser det seg å være Irans skyld, fordi landet aggressivt hadde plassert en jenteskole der Pentagon mente det lå en Revolusjonsgardebase, eller noe slikt tøv. Hvor er alle disse sofistikerte satellittene – de som kan skille en tavle fra en maskinpistol fra 150 miles høyde – når man virkelig trenger dem?

Når det gjelder Israels bombing og beskytning av sivile i Gaza og Libanon: Hva ville vi sagt dersom russerne gjorde slike ting i Ukraina?

Vi ville vært ganske sinte. Vi ville i hvert fall ikke, slik amerikanerne gjør, sendt dem mer penger og ammunisjon slik at de kunne fortsette med det.

Poenget mitt er svært enkelt. Følelsene våre rundt disse hendelsene er i uorden. Vi har helt rett i å bli opprørt over likvideringer, over barns død, over lemlestelsen og drapene på sivile i kriger de ikke selv har valgt.

Men vår medfølelse og vår fortvilelse må gjelde i alle tilfeller, ikke bare i noen. Vår egen side, dersom noe slikt fortsatt finnes, har dessverre gjort noen forferdelige ting som kanskje ikke kan sones for i vår levetid.

Det er ikke engang sant at de onde menneskene i alle tilfeller har startet kampene.

Vladimir Putin blir med rette foraktet for sin lovløse invasjon av Ukraina. Men overraskelsesbombingen av Iran, mens fredssamtaler pågikk, var en skammelig handling av dobbeltspill som ofrene ikke vil glemme med det første.

Så, i alle disse krigene: Kan vi være så snille å få litt mindre rettferdig harme? Vi har ikke krav på å føle oss spesielt rettferdige. Og kan vi få mer kjølig ettertanke, som vi sårt trenger?

Hvilket utfall er det egentlig vi søker i Ukraina eller Iran? Har vi råd til prisen, i liv og frihet, som vi blir bedt om å betale for det? Ønsker vi en mer eller mindre permanent bombekrig i Europa, som når som helst kan spre seg vestover til våre egne byer?

Har nesten 50 år med nådeløs fiendtlighet mot Iran, og grusomme sanksjoner mot landets uskyldige befolkning, styrtet regimet? Nei. Kunne det være verdt å prøve noe annet?

For disse forslagene vil jeg naturligvis, nok en gang, bli kalt ettergiven, forræder og så videre.

Dette tankeløse våset drukner debatten i land som har latt enkel propaganda fortrenge tenkning. Fortsetter vi slik, vil vi snuble inn i en total nasjonal katastrofe.


Original artikkel: https://www.pressreader.com/…/20260705/281973204393227