Natt til søndag 18. oktober ble St. Petersburg og Leningrad-regionen utsatt for omfattende droneangrep. Det er meldt om branner ved oljeanlegg, skader på infrastruktur, strømbrudd og store forstyrrelser i flytrafikken. Russiske myndigheter opplyser at et stort antall droner ble skutt ned. Omfanget av skadene er fortsatt under avklaring.
Dette skjer langt fra Ukrainas grenser, men i en del av Russland som ligger geografisk langt nærmere Norge og våre nordiske naboer.
Samtidig har talsperson Maria Zakharova i Russlands utenriksdepartement kommet med en advarsel som burde stå øverst på dagsordenen i Oslo. Russland betrakter europeiske våpenfabrikker som produserer våpen og ammunisjon til Ukraina, som potensielle militære mål.
Det er ikke en uttalelse fra en tilfeldig kommentator. Den kommer fra en offisiell representant for en atomvåpenmakt.
Og hva gjør norske myndigheter? De fortsetter å diskutere våpenproduksjon og militære milliarder, mens befolkningen får altfor lite innsyn i konsekvensene.
Forsvarsminister Tore O. Sandvik snakker om at Norge må bidra til å sikre Europa. Men hvilket Europa er det han snakker om? Har norsk sikkerhetspolitikk mistet både det historiske og geografiske perspektivet?
En betydelig del av Russland ligger faktisk i Europa. Moskva, St. Petersburg og millioner av russere tilhører vårt eget kontinent. Russland forsvinner ikke fra geografien fordi NATO og europeiske politikere ønsker å isolere landet.
Og Norge er ikke et hvilket som helst europeisk land. Vi er Russlands nabo!
Vi deler grense, havområder og en historie som har vært preget av både samarbeid og motsetninger. Under den kalde krigen klarte Norge å kombinere NATO-medlemskap med begrensninger på utenlandsk militær tilstedeværelse og et fungerende naboskap.
Hvor er denne langsiktige tenkningen blitt av?
I dag åpner vi for amerikansk militær tilgang til flere norske områder, øker våpenproduksjonen og sender omfattende militær støtte til Ukraina.
Men hvor er de åpne konsekvensanalysene?
Hvor er dokumentasjonen som viser hvordan regjeringens beslutninger påvirker risikoen for norske byer, industristeder og sivilbefolkningen?
På Kongsberg og Raufoss ligger viktige deler av norsk forsvarsindustri. Der arbeider mennesker som skal hjem til familiene sine etter endt arbeidsdag. Rundt fabrikkene finnes skoler, boliger og lokalsamfunn.
Når Russland advarer om at europeiske våpenfabrikker kan bli militære mål, bør innbyggerne i disse områdene kreve tydelige svar.
Det samme gjelder mennesker som bor i nærheten av norske militære anlegg der amerikanske styrker har adgang.
Ingen har dokumentert konkrete russiske angrepsplaner mot disse stedene. Men er det virkelig nødvendig å vente på en konkret trussel før vi krever bedre beredskap?
Samtidig ligger Kaliningrad, den russiske enklaven mellom Polen og Litauen, som et av Europas mest følsomme militære områder. Russland har advart om alvorlige konsekvenser dersom området forsøkes isolert. Her møtes NATO og russiske sikkerhetsinteresser i et geografisk område hvor feilberegninger kan få katastrofale følger.
Nattens angrep mot St. Petersburg understreker hvor sårbar moderne infrastruktur er når krigen utvides geografisk.
Likevel fremstår den norske debatten som om flere våpen, flere milliarder og mer amerikansk militær tilstedeværelse automatisk betyr større sikkerhet.
Det er ingen selvfølge.
Militær avskrekking kan styrke sikkerheten, men den kan også skape nye risikofaktorer som må analyseres. Derfor må regjeringen offentliggjøre det som kan offentliggjøres av vurderingene bak beslutningene.
Russiske trusler gir selvsagt ingen automatisk folkerettslig rett til å angripe norske fabrikker. Men det fritar ikke norske myndigheter fra ansvaret for å vurdere konsekvensene.
Forsvarsministerens viktigste oppgave er ikke å sikre hele Europa på bekostning av norske sikkerhetsinteresser. Hans første ansvar er å beskytte Norge og den norske befolkningen.
Det er lett å vedta militære milliardbevilgninger på Stortinget. Det er langt vanskeligere å forklare hvilke konsekvenser beslutningene kan få dersom konfrontasjonen kommer ut av kontroll.
Norge trenger et sterkt forsvar. Men vi trenger også diplomati, åpenhet og politikere som våger å diskutere risikoen ved sine egne beslutninger.
Det er regjeringen som tar beslutningene. Det er befolkningen som kan måtte betale prisen.
Og dersom krigen en dag rammer norsk jord, vil det være for sent å begynne å etterlyse konsekvensanalysene.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.