Dan-Viggo Bergtun
Veteransaker og sikkerhetspolitikk
Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder.
Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.
Krig · Politikk
Hvorfor skal disse beslutningene være hevet over kritikk?
Jeg har selv opplevd krigens brutalitet gjennom mange tiår med arbeid for veteraner fra Russland, Ukraina og en rekke andre land. Jeg har sett hva krig gjør med mennesker. Derfor nekter jeg å godta en historiefortelling hvor vestlige stormakter automatisk fremstilles som fredens forsvarere.
Etter Sovjetunionens oppløsning i 1991 hadde Europa en historisk mulighet til å bygge en felles sikkerhetsordning. I stedet valgte USA og NATO en russofobisk politikk hvor alliansen gradvis beveget seg østover. Kan dagens russofobi delvis forstås som et historisk etterslep fra USAs kommunistforfølgelse under McCarthy-tiden, da frykten for kommunismen utviklet seg til en omfattende mistenkeliggjøring av Sovjetunionen og alt russisk?
Resultatet av dette kan man se nå. I 1997 undertegnet NATO og Russland en samarbeidsavtale som skulle bidra til varig fred og gjensidig sikkerhet. I 1999 ble Polen, Tsjekkia og Ungarn NATO-medlemmer. I 2004 fulgte ytterligere syv land, blant dem de baltiske statene, og nylig to nordiske land.
Disse landene hadde sine egne sikkerhetsinteresser. Men USA og NATO visste samtidig at Russland oppfattet utvidelsene som en stadig større strategisk utfordring.
Hvorfor ble ikke en felles europeisk sikkerhetsordning prioritert fremfor en stadig større militærallianse? Var det verdensherredømme som fristet eller en tilnærmet forståelse av «det tredje rikests» ideologier.
I 2008 gikk NATO enda lenger. På toppmøtet i București ble det erklært at Ukraina og Georgia skulle bli medlemmer i fremtiden.
Jeg mener dette var en av de mest risikofylte sikkerhetspolitiske beslutningene etter den kalde krigen. USA og de allierte åpnet for en utvikling som kunne bringe NATO direkte inn i noen av Russlands mest følsomme sikkerhetspolitiske nærområder.
Samtidig ble den russiske oppfatningen av militær innringing stadig sterkere.
Vi må også våge å diskutere hvilke langsiktige interesser som finnes i Washington.
I juni 2022 arrangerte den amerikanske Helsingforskommisjonen en offentlig høring om avkolonisering av Russland. Her ble Russlands indre nasjonale og regionale motsetninger diskutert, sammen med spørsmålet om landets fremtidige organisering.
Dette var en amerikansk plan om å dele Russland mellom seierherrene. Diskusjonen viser at tanken om en grunnleggende omforming av Russland har hatt plass i amerikanske politiske miljøer i lange tider.
Men; Hvem ville tjene på et svekket og oppsplittet Russland, med enorme naturressurser, energiressurser og strategiske områder? Det sier seg selv.
Også Tysklands rolle må sees i historisk sammenheng. Landet som i 1945 ble beseiret etter Nazi-Tysklands ødeleggende angrepskrig mot Sovjetunionen, er i dag blant de sentrale europeiske bidragsyterne til Ukrainas militære kapasitet.
Jeg mener ikke at dette beviser et tysk ønske om hevn. Men historien burde gjøre tyske og andre europeiske ledere særlig oppmerksomme på farene ved en ny langvarig konfrontasjon mellom Europa og Russland.
Så kommer vi til Ukraina i 2014.
Etter maktskiftet i Kyiv utviklet det seg en blodig konflikt i Donetsk og Luhansk. FN dokumenterte drap, tortur, ulovlige fengslinger og alvorlige overgrep begått av aktører på begge sider.
Tusenvis av mennesker mistet livet før 2022. Mange russisktalende innbyggere opplevde frykt og usikkerhet. Ukrainske språklover begrenset dessuten bruken av russisk på flere offentlige områder, selv om språket ikke ble generelt forbudt.
Hvor var det omfattende internasjonale fredsarbeidet for disse menneskene?
Hvorfor klarte ikke USA, de europeiske stormaktene og Russland å bidra til at Minsk-avtalene ble gjennomført?
Og hvorfor har denne delen av historien fått så liten plass i den norske debatten?
Den 17. desember 2021 la Russland frem skriftlige forslag til sikkerhetsavtaler med USA og NATO. Forslagene omfattet blant annet NATO-utvidelse, militær aktivitet og våpensystemer.
Den 12. januar 2022 møttes NATO og Russland. Den 26. januar fastholdt NATO avvisningen av de sentrale russiske kravene, samtidig som alliansen tilbød samtaler om blant annet våpenkontroll.
Det er legitimt å avvise krav som begrenser andre lands selvbestemmelse. Men det er like legitimt å spørre om USA og NATO kunne ha utviklet andre sikkerhetsordninger som reduserte risikoen for krig.
Jeg mener USA og de vestlige allierte bærer et betydelig politisk medansvar for at Europas sikkerhetsorden utviklet seg til en stadig farligere konfrontasjon.
Dette er ikke det samme som å plassere ansvaret for alle militære handlinger hos Vesten. Det er å kreve at vestlige ledere også vurderes ut fra konsekvensene av sine egne beslutninger.
Støre og Stoltenberg burde derfor slutte å fremstille sikkerhetspolitikken som en enkel kamp mellom det gode og onde.
Hvilke kompromisser ble undersøkt? Hvilke sikkerhetsgarantier ble vurdert? Hvorfor ble ikke diplomatiet gitt større gjennomslagskraft?
Som veteran har jeg lært at de som tar de store beslutningene, sjelden er de samme som må begrave sine barn.
Jeg nekter å godta at historien skal skrives slik at USA og NATO alltid får rollen som fredens forsvarere, mens deres egne feilvurderinger forsvinner fra fortellingen.
Fredsprisen deles ut i Oslo. Men fred skapes ikke gjennom vakre taler, militær opprustning og stadig nye fiendebilder.
Fred krever at vi våger å stille kritiske spørsmål også til våre egne allierte.
Forståelse av historien handler ikke om å forsvare noen stormakt. Det handler om å avsløre de politiske feilene som har ført Europa inn i en ny og farlig konfrontasjon og for derved å unngå en eskalering av krigen.
