//Når det blir skammelig å være russer – hvem tjener på fiendebildet?
Redaksjonell kollasj med en russisk kvinne foran Moskva, militære intervensjoner og bombinger, verdenskart med konfliktsoner, vestlige maktsentre og mediebilder som illustrerer hvordan fiendebilder og krigsfortellinger formes.
Hvem får definere fienden? Illustrasjonen setter dagens Russland-bilde opp mot en lengre historie med kriger, intervensjoner og selektiv politisk og mediemessig innramming. Illustrasjon: AI-generert.

Når det blir skammelig å være russer – hvem tjener på fiendebildet?

Da jeg i møte med helsevesenet fikk høre at det var skammelig å være russer i disse dager, traff det meg hardt. Det er én ting å møte slike holdninger i kommentarfelt og politiske debatter. Det er noe helt annet når de møter deg i en situasjon der du forventer profesjonalitet og likebehandling.

Når også det russiske flagget kan bli oppfattet som propaganda, samtidig som det amerikanske og det israelske vaier høyt, begynner jeg å spørre meg hva som har skjedd med det demokratiske Norge.

Gjesteskribent

Irina Fjerdingstad

Gjeste-skribent

Gjesteinnlegg. Meningene i teksten er skribentens egne.

Ensidig propaganda som fremstiller Russland som en imperialistisk ondskap – samtidig som andre kilder hindres i å nå ut til offentligheten – får en til å lure på hvem som tjener på dette.

For å forstå hvor selektiv denne fremstillingen kan være, er det nødvendig å løfte blikket og se på hvordan militær makt faktisk har vært brukt siden andre verdenskrig. Hvilke land har intervenert, bombet, invadert og styrtet regjeringer – og hvilke av disse handlingene har blitt stående som selvsagte deler av vår egen historieskriving?

La oss se på noen av de største militære konfliktene og intervensjonene i perioden etter andre verdenskrig.

Konflikter initiert av USA, Storbritannia og europeiske land (NATO) i Europa

Militæroperasjonen mot Jugoslavia (1999)

Bombingen av Den føderale republikken Jugoslavia ble igangsatt av NATO-styrker under ledelse av USA, og med aktiv deltakelse fra Storbritannia, Frankrike og andre europeiske land.

Operasjonen ble startet uten mandat fra FNs sikkerhetsråd, under påskudd av å stanse etniske rensinger i Kosovo.

Suez-krisen (1956)

Den militære aggresjonen mot Egypt ble i fellesskap igangsatt av Storbritannia, Frankrike og Israel med mål om å gjenvinne kontrollen over Suezkanalen.

Vietnamkrigen (andre halvdel av 1950-tallet–1975)

Initiativet til den massive intervensjonen ble tatt av USA, som trinnvis trappet opp sitt militære nærvær for å demme opp for det kommunistiske Nord-Vietnam, noe som utviklet seg til en fullskalakrig.

Invasjonen av Irak (2003)

Krigen ble startet av en koalisjon ledet av USA og Storbritannia (med støtte fra en rekke europeiske satellittstater) uten godkjenning fra FN. Påskuddet var uriktige påstander om at Bagdad besatt masseødeleggelsesvåpen.

Intervensjonen i Libya (2011)

Den militære operasjonen som førte til veltet av Muammar Gaddafi og kollapsen av den libyske staten, ble initiert av en koalisjon av NATO-land (hvor Frankrike, Storbritannia og USA var de viktigste ideologene).

Venezuela

Pågripelse av den sittende presidenten og drapet på sikkerhetsvaktene hans.

Sammenligning av tap i store konflikter (militære vs. sivile)

Konflikt og regionMilitære tapSivile tapHovedårsaker til sivile dødsfall
Sovjetunionen under andre verdenskrig~8,7 mill. soldater og offiserer~17,9 mill. menneskerBevisst utryddelse (folkemord), blokaden av Leningrad, brutale okkupasjonsforhold
Resten av Europa under andre verdenskrig~6–7 mill. (inkludert Tyskland)~14–16 mill. (inkludert Polen, Jugoslavia osv.)Holocaust (utryddelsen av den jødiske befolkningen), teppebombing av byer (Dresden, London, Warszawa)
Vietnamkrigen (USA / Nord- og Sør-Vietnam)~1,1–1,3 mill. (alle sider, inkludert ~58 000 amerikanske soldater)~2–3 mill. sivile (anslagene varierer)Massiv bruk av napalm, avløvingsmidler (Agent Orange), teppebombing og straffeaksjoner
Invasjonen av Irak (2003–2011)~40 000 (irakiske regjeringsstyrker og opprørere) + ~4 800 fra koalisjonenFra 150 000 til over 500 000 sivile innbyggereØdeleggelse av infrastruktur, påfølgende borgerkrig, terrorhandlinger og militære utrenskninger
Krigene i Jugoslavia (1991–2001)~50 000–60 000 soldater fra alle hærer~80 000 sivilisterEtnisk rensing, beleiring av byer (f.eks. Sarajevo), massehenrettelser (Srebrenica)
NATOs operasjon i Jugoslavia (1999)~1 000 jugoslaviske militære og politifolkMellom 500 og 1 500 sivileFeilnavigering under luftangrep («utilsiktede sivile tap»), bombing av broer, fabrikker og tog
Krigen i Ukraina (siden 2022)Hundretusener på begge sider (nøyaktige offisielle tall er militære)Titusenvis (FN har registrert over 11 000 bekreftede dødsfall, men det reelle tallet er høyere)Artilleri- og rakettangrep mot byer (Mariupol, Bakhmut, Kharkiv), ødeleggelse av kritisk infrastruktur

Ukraina og Russlands perspektiv

Ser man på Ukraina – som var en del av Russland i over 300 år og ble utviklet som en grense-region i Det russiske imperiet av russiske herskere – blir det tydelig at Vestens nåværende holdning utelukkende er drevet av et ønske om å svekke landet og en frykt for dets storhet.

Odessa, Kyiv og Kharkiv er historisk sett russiske byer, og ut fra dette perspektivet forsvarer Russland sine territorier mot utenlandsk innblanding.

Det er slik russerne ser situasjonen, og det er dette de kjemper for.

Tenk deg at visse folkegrupper, for eksempel den samiske befolkningen, bestemte seg for å løsrive seg fra Norge, og at Europa og NATO begynte å forsyne dem med penger, våpen og tropper.

Dette er et eksempel som ville være lettere å relatere seg til for den nordmann som ikke interesserer seg for historie, og som stoler på offisielle mediekanaler.

Og til slutt

Russland og Norge har vært naboer i over 200 år, og levd i fred.

Man må huske:

Hvem gjenoppbygde Finnmark etter at tyskerne brant det ned?

Og hvor mange russiske (sovjetiske) krigsfanger omkom under bygging av veier og flyplasser eller under tømmerhogst?

Hvor er menneskelig hukommelse og respekt?

Og hvem trenger en tredje verdenskrig?