Dan-Viggo Bergtun
Veteransaker og sikkerhetspolitikk
Dan-Viggo Bergtun (f. 1956) er en norsk veteran, skribent og internasjonal veteranleder.
Med lang fartstid i militær tjeneste — inkludert FN-operasjoner — har han siden 1978 viet seg til veteraners rettigheter, freds- og sikkerhetspolitikk, og arbeid med veteraners sosiale og humanitære situasjon. Som tidligere president og nå ærespresident for World Veterans Federation — med medlemsforeninger i mer enn 120 land og representasjon for omkring 60 millioner veteraner — har Bergtun vært en av få nordmenn med global innflytelse innen veteranfeltet.
Krig · Politikk
Men reaksjonen fra Danmarks statsminister Mette Frederiksen var oppsiktsvekkende. Hun kritiserte Norge og Finland for å gå sine egne veier. Det får meg til å spørre om den politiske russofobien vi kjenner fra EUs utenrikssjef Kaja Kallas, nå også har fått et solid fotfeste i København.
Er Kallas-russofobien blitt smittsom i europeisk politikk?
Jeg har møtt Mette Frederiksen noen ganger, og nettopp derfor reagerer jeg på hennes uttalelser. Jeg hadde forventet større politisk klokskap fra en erfaren statsminister. Hun burde vite at diplomati ikke er en belønning man gir sine venner. Diplomati er først og fremst nødvendig når forholdet mellom land er så dårlig at krig og ødeleggelse har overtatt for samtalene.
Kaja Kallas har gjort en kompromissløs linje overfor Russland til et sentralt kjennetegn ved sin utenrikspolitikk. Hun har gode grunner til å advare mot russisk aggresjon, men hennes sterke vektlegging av press og sanksjoner reiser også spørsmål om hvilken plass direkte dialog skal ha i Europas fredsstrategi.
Når Frederiksen reagerer så negativt på at Støre og Stubb snakker med Putin, fremstår det som om den samme politiske tenkningen har fått overtaket. Frykten for at samtaler skal svekke den europeiske fronten synes større enn interessen for hva samtalene faktisk kan oppnå.
Men hvem har bestemt at EU skal ha monopol på europeisk diplomati?
Norge er ikke medlem av EU. Finland er en selvstendig stat. Begge land deler grense med Russland og har en åpenbar interesse i å redusere spenningen i våre nærområder. Skal norske og finske ledere virkelig måtte vente på politisk godkjenning fra København eller Brussel før de snakker med en nabostat?
Frederiksen hevdet at initiativet ikke var koordinert med resten av Europa. Støre svarte at sentrale allierte var informert, og at samtalen ble gjennomført i samråd med Ukraina. Det er en vesentlig opplysning som gjør den danske kritikken langt mindre overbevisende.
Enda mer bemerkelsesverdig er det at Danmarks tidligere utenriksminister Per Stig Møller har kritisert Frederiksen for hennes offentlige utspill. Også danske fagmiljøer har stilt spørsmål ved hva hun ønsket å oppnå.
Når en dansk statsminister offentlig kritiserer to nordiske kolleger for å forsøke å åpne en diplomatisk kanal, er det legitimt å spørre hvem som egentlig bidrar til splittelse.
Russlands krigføring i Ukraina må kunne kritiseres uten at enhver samtale med Moskva blir mistenkeliggjort. Det er mulig å støtte Ukrainas suverenitet og samtidig erkjenne at Russland må delta i en fremtidig fredsavtale.
Jeg har gjennom mange års internasjonalt veteranarbeid sett hvilke menneskelige konsekvenser krig får. De som sitter trygt rundt regjeringsbordene, diskuterer militære strategier og sikkerhetspolitiske prinsipper. Det er soldatene, familiene og sivilbefolkningen som betaler prisen.
Derfor er jeg langt mer interessert i hvilke diplomatiske muligheter som finnes, enn i hvem som føler seg forbigått når andre tar initiativ.
Støre fortjener anerkjennelse for samtalen med Putin. Det betyr ikke at jeg støtter alle sider ved norsk Ukraina-politikk. Men politisk uenighet skal ikke hindre oss i å gi ros når norske myndigheter forsøker å bidra til å redusere en farlig konflikt.
Frederiksen burde heller ha spurt hvordan Danmark kunne bidra konstruktivt til det videre arbeidet.
For det er ikke dokumentert at samtalen har skapt noe fredsgjennombrudd. Putin har fortsatt omfattende krav, og Ukraina står fast på sin suverenitet. De vanskelige spørsmålene er ikke løst. Nettopp derfor må diplomatiske kontakter videreføres og vurderes etter konkrete resultater.
Hvis Kallas og Frederiksen mener at direkte samtaler med Moskva er feil vei, bør de legge frem et troverdig alternativ som faktisk kan bidra til å avslutte krigen.
Europa trenger ikke en politisk kultur der enhver som åpner døren for dialog, blir møtt med mistro.
Vi trenger ledere som klarer å skille mellom å forstå en motstanders interesser og å akseptere motstanderens handlinger.
Den farligste formen for russofobi er ikke kritikken av Russland. Det er når motviljen mot Russland blir så dominerende at selv muligheten for fredelig dialog oppfattes som en trussel.
Mette Frederiksen bør tenke grundig over denne forskjellen.
For fred skapes ikke ved at politikerne konkurrerer om å være hardest i retorikken. Fred krever at noen våger å snakke, også med dem man står lengst fra.
Når våpen snakker, slutter folk å tenke. Nå må europeiske politikere vise at de fortsatt er i stand til begge deler: å tenke selv og å snakke sammen.
