Storbritannia bygget ikke sitt imperium på demokrati, menneskerettigheter og respekt for andre folkeslag. Det ble bygget gjennom militær erobring, kolonisering, slavehandel, økonomisk utbytting og politisk undertrykkelse. Enorme verdier ble hentet fra Asia, Afrika, Amerika og Midtøsten. Britiske handelsinteresser, finansmiljøer og deler av aristokratiet bygget formuer, mens millioner av mennesker i koloniene ble fratatt kontrollen over sine egne ressurser og sin egen fremtid.
På sitt største kontrollerte det britiske imperiet omtrent en fjerdedel av verdens landområder. Tenk over hva det innebærer. En liten øystat utenfor Europas kyst bestemte over hundrevis av millioner mennesker som aldri hadde gitt britene noe demokratisk mandat til å styre dem. Dette var maktpolitikk i sin mest brutale form, pakket inn i forestillingen om at europeerne hadde rett til å herske over andre.
Og fremdeles blir deler av denne historien fremstilt som et sivilisasjonsprosjekt. Britene bygget jernbaner, havner, administrasjon og handelssystemer, får vi høre. Men hvem skulle infrastrukturen først og fremst tjene? Hvem kontrollerte handelen? Hvem tok overskuddet? Og hvem måtte betale prisen?
I India bidro britisk kolonistyre til økonomisk utbytting og politisk undertrykkelse gjennom generasjoner. Under hungersnøden i Bengal i 1943 døde millioner av mennesker. Britiske krigsprioriteringer og myndighetenes håndtering forverret katastrofen. Likevel står Winston Churchill fortsatt som et nesten uangripelig symbol på vestlig heltemot. Hans kamp mot nazismen var historisk avgjørende, men hvorfor skal det frita ham fra kritisk gransking av hans kolonipolitikk?
Da britene forlot India i 1947, ble området delt mellom India og Pakistan. Millioner ble drevet på flukt, og omfattende massakrer fulgte. Konflikten om Kashmir lever fortsatt. Kolonimakten forsvant, mens menneskene som ble igjen, måtte leve med konsekvensene.
Men det er i Midtøsten at vi virkelig ser hvor katastrofale stormaktenes beslutninger kunne bli.
Etter første verdenskrig deltok Storbritannia og Frankrike i oppdelingen av tidligere osmanske områder. Gjennom Sykes Picot avtalen i 1916 planla de europeiske stormaktene sine innflytelsessfærer. Befolkningenes rett til selvbestemmelse kom i bakgrunnen. Det handlet om kontroll over territorier, handelsveier, strategiske posisjoner og økonomiske interesser.
Med Balfour erklæringen i 1917 støttet britiske myndigheter etableringen av et nasjonalt hjem for det jødiske folk i Palestina, samtidig som de lovet å beskytte rettighetene til den eksisterende ikkejødiske befolkningen. Britene påtok seg et ansvar de aldri klarte å oppfylle.
Konflikten som senere utviklet seg mellom israelere og palestinere, hadde flere årsaker, blant annet europeisk antisemittisme, sionismen og Holocaust. Men den britiske mandatpolitikken spilte en avgjørende rolle i utviklingen frem mot opprettelsen av Israel i 1948.
Palestinerne opplevde omfattende fordrivelse og tap av hjem. Den palestinske statssaken forble uløst. Generasjoner har siden vokst opp med krig, okkupasjon, terror, frykt og ødelagte fremtidsmuligheter.
Britene trakk seg ut. Menneskene som bodde der, ble sittende igjen med regningen.
I Irak bidro britene til etableringen av en stat under betydelig britisk innflytelse. I Iran deltok britiske og amerikanske etterretningstjenester i kuppet mot statsminister Mohammad Mossadegh i 1953. Han hadde utfordret utenlandske oljeinteresser ved å nasjonalisere oljeindustrien. Da økonomiske interesser sto på spill, viste stormaktene hvor begrenset respekten for demokratisk selvbestemmelse kunne være.
Og så undrer vestlige politikere seg over hvorfor mistilliten til Vesten fortsatt er så omfattende i deler av den muslimske verden.
Historiske ydmykelser og nyere militære inngrep har skapt bitterhet som ekstremistiske bevegelser har forsøkt å utnytte. Det rettferdiggjør aldri terror, og muslimer kan ikke behandles som én samlet gruppe med et felles ønske om hevn. Men det er politisk kortsynt å diskutere radikalisering uten å undersøke hvordan kolonial undertrykkelse og utenlandsk innblanding har bidratt til konfliktene.
Så kommer USA, landet som selv frigjorde seg fra britisk kolonistyre, men senere utviklet seg til verdens dominerende vestlige stormakt.
Vietnam, Latin Amerika, Afghanistan og Irak viser hvordan amerikanske myndigheter gjentatte ganger har grepet inn i andre lands politiske utvikling. Begrunnelsene har variert, men konsekvensene har ofte vært omfattende menneskelige lidelser.
Storbritannia ble samtidig en av Washingtons nærmeste allierte. Det gamle imperiet mistet sin globale dominans, men beholdt betydelig innflytelse gjennom diplomati, finans og militært samarbeid.
Og her kommer Norge inn i bildet.
For hva har egentlig skjedd med den norske fredsnasjonen?
Vi liker å fortelle verden at Norge står for fred, dialog, folkerett og menneskerettigheter. Vi deler ut Nobels fredspris, finansierer fredsprosesser og holder høytidelige taler om internasjonal solidaritet. Men samtidig har Norge gjennom NATO deltatt i militære operasjoner som har reist alvorlige spørsmål om forholdet mellom sikkerhetspolitikk, folkerett og fredsarbeid.
I 2001 gikk Norge inn i Afghanistan som del av den internasjonale militære innsatsen etter terrorangrepene mot USA. Norske soldater tjenestegjorde der i mange år. I 2021 overtok Taliban igjen makten. Etter to tiår med internasjonal militær tilstedeværelse sto Afghanistan fortsatt overfor enorme politiske, økonomiske og humanitære utfordringer.
Hva lærte vi egentlig?
Hvem i det norske politiske miljøet har tatt et tilstrekkelig oppgjør med forskjellen mellom de ambisiøse målene og det faktiske resultatet?
I 2011 deltok Norge i NATOs militæroperasjon i Libya. Norske kampfly slapp 588 bomber. Operasjonen hadde mandat fra FNs sikkerhetsråd til å beskytte sivile, men utviklingen endte med Gaddafis fall og en langvarig periode med politisk splittelse, væpnede grupper og ustabilitet.
Det er ikke riktig å legge hele Libyas senere sammenbrudd på Norge. Men norsk deltakelse innebærer et ansvar for å undersøke hva operasjonen faktisk oppnådde, hvilke konsekvenser den fikk, og om de politiske beslutningene var godt nok vurdert.
Vi kan ikke bombe et land og deretter late som om konsekvensene utelukkende er noen andres ansvar.
Norge deltok ikke i invasjonen av Irak i 2003. Det er et viktig historisk skille. Men vi har gjennom mange tiår knyttet vår sikkerhet tett til USA og Storbritannia, og spørsmålet er hvor stor politisk selvstendighet vi faktisk utøver når våre nærmeste allierte fører en politikk som kan være i strid med våre egne uttalte fredsidealer.
NATO er en forsvarsallianse, og norsk medlemskap har klare sikkerhetspolitiske begrunnelser. Men et medlemskap kan aldri frita norske myndigheter fra plikten til selvstendig vurdering. Allianselojalitet må ikke bli en erstatning for politisk dømmekraft.
Det gjelder også Ukraina.
Russlands invasjon av Ukraina i februar 2022 var et brudd på folkeretten. Ukraina har rett til å forsvare seg. Men det betyr ikke at norske politikere kan slippe å diskutere krigens langsiktige konsekvenser, risikoen for eskalering og hvilke diplomatiske muligheter som finnes.
Vi bevilger enorme summer til militær støtte. Vi diskuterer våpen, ammunisjon, luftvern og stadig mer omfattende militær kapasitet. Men hvor er den like omfattende politiske diskusjonen om hvordan krigen faktisk skal avsluttes?
Hvor er den norske fredsstrategien?
Hvor er den selvstendige diplomatiske stemmen som ikke bare gjentar formuleringene fra Washington, London og Brussel?
Og hvorfor virker det tidvis som om ordet forhandlinger er blitt mer kontroversielt enn stadig nye våpenleveranser?
Dette er ikke et argument for å overlate Ukraina til Russland. Det er et krav om at militær støtte og diplomati må vurderes som deler av en samlet strategi, og at norske myndigheter må kunne forklare hvordan deres politikk skal bidra til en varig og rettferdig fred.
Vi burde også stille spørsmål ved Norges økonomiske rolle.
Gjennom Statens pensjonsfond utland har Norge store investeringer i internasjonale selskaper. Oljefondet har et etisk rammeverk, men investeringer i selskaper knyttet til våpenproduksjon, okkupasjon og menneskerettighetsspørsmål har gjentatte ganger skapt debatt.
Kan vi uten videre kalle oss en fredsnasjon dersom vi samtidig tjener penger i økonomiske systemer som er tett forbundet med militarisering og internasjonale konflikter?
Spørsmålet fortjener mer enn et standardsvar fra Finansdepartementet.
Norge er ikke Storbritannia. Vi har ikke hatt et tilsvarende verdensomspennende kolonirike. Men vi har vår egen historie med koloniale strukturer og fornorskingspolitikk overfor samer og kvener. Også her hjemme har staten måttet konfrontere alvorlige overgrep mot menneskers språk, kultur og rettigheter.
Det burde gjøre oss mer ydmyke når vi snakker om andre lands historie.
I stedet opplever vi en norsk sikkerhetspolitisk debatt hvor stadig sterkere militær opprustning ofte fremstilles som det eneste realistiske svaret på internasjonal uro.
Men militærmakt alene kan ikke løse politiske konflikter. Historien fra Afghanistan, Irak og Libya burde ha lært oss nettopp dette.
Det britiske imperiet viste hvor farlig det blir når makt erstatter respekt for andre folkeslags selvbestemmelse. USA har i flere perioder vist hvor ødeleggende militære intervensjoner kan bli når ambisjonene overstiger forståelsen av samfunnene man griper inn i.
Norge bør ikke gjenta disse feilene av hensyn til allianselojalitet.
Vi må kunne stille kritiske spørsmål til Russland, USA, Storbritannia, Israel og andre stater etter de samme folkerettslige prinsippene. Det er nettopp slik en troverdig fredsnasjon bør opptre.
For dersom folkeretten bare gjelder fullt ut når våre motstandere bryter den, har vi ikke lenger et prinsipp. Da har vi en politisk bekvemmelighet.
Det er her den norske dobbeltmoralen må utfordres.
Vi snakker varmt om fred, men bruker stadig mer av den politiske oppmerksomheten på krigsberedskap. Vi hyller diplomati, men gir ofte militære løsninger størst plass i debatten. Vi fremhever menneskerettighetene, men er langt mer forsiktige når våre nærmeste allierte må stilles til ansvar.
Norske politikere burde spørre seg om landet vårt skal være en selvstendig fredspolitisk aktør eller først og fremst en lojal støttespiller for stormakter med en langt mer belastet historie.
Det britiske imperiet er borte. Men forestillingen om at sterke stater har rett til å forme andre nasjoners fremtid, lever videre.
Og det er nettopp denne tankegangen Norge må våge å utfordre.
Vi trenger ikke en norsk utenrikspolitikk som ukritisk følger Washington og London. Vi trenger en politikk som våger å stille spørsmål også når svarene er ubehagelige for våre egne allierte.
For fred er ikke et spørsmål om hvor mange milliarder vi kan bruke på våpen. Fred krever også politisk mot, historisk forståelse, respekt for folkeretten og vilje til å snakke med dem vi er uenige med.
Norge kan ikke alene rydde opp i flere hundre år med imperialisme og stormaktspolitikk. Men vi kan bestemme om vi vil videreføre de samme maktpolitiske mønstrene eller bidra til å bryte dem.
Britene bygget imperiet. Amerikanerne overtok mye av den globale makten. Men hvorfor skal Norge fortsette å følge etter når historien gang på gang har vist hvor galt det kan gå?
Det er på tide at norske politikere svarer på et enkelt spørsmål:
Skal Norge være en fredsnasjon med en selvstendig stemme, eller skal vi nøye oss med å være en velstående og lydig medspiller når stormaktene igjen bestemmer hvordan resten av verden skal se ut?
