Åtte år senere er dette prinsippet igjen satt på en alvorlig prøve. Israel har gjennom sine militære operasjoner og sin tilstedeværelse på libanesisk territorium reist spørsmål som går langt utover landets legitime sikkerhetsbehov. Det handler om hvor grensene for selvforsvar går, og om militær kontroll over naboland gradvis er i ferd med å bli en akseptert del av israelsk sikkerhetspolitikk.
Samtidig har Gadi Eisenkot gått fra å være Israels øverste militære leder til å bli en sentral politisk utfordrer til Benjamin Netanyahu. Han har etablert sitt eget politiske alternativ og ønsker å lede Israel. Dermed blir hans tidligere holdninger til Libanon særlig interessante. Spørsmålet er ikke bare hva han mente i 2018, men hva han faktisk er villig til å stå for når politisk makt og nasjonale sikkerhetsinteresser kommer i konflikt med folkeretten.
Eisenkot representerer ingen tradisjonell fredsbevegelse. Han er en erfaren general med en tydelig sikkerhetspolitisk profil. Han har argumentert for militær styrke og en hard linje mot Israels fiender. Samtidig har han utfordret Netanyahus lederskap og tatt til orde for en annen politisk kurs. Det gjør ham interessant, men gir ingen garanti for at israelsk politikk overfor Libanon vil endres.
Det avgjørende er om han vil skille mellom Israels rett til sikkerhet og en påstått rett til å kontrollere andre lands territorium.
Jeg kjenner Libanon fra innsiden av krigens virkelighet. Som FN-soldat i 1978 opplevde jeg hvordan sivilbefolkningen ble fanget mellom væpnede grupper, fremmede militære styrker og regionale maktinteresser. Jeg har sett hva krig gjør med mennesker, og hvordan frykt, sorg og ødelagte liv følger familier gjennom generasjoner.
Det er derfor smertefullt å se hvordan historien gjentar seg.
Israel begrunner sin militære tilstedeværelse med trusselen fra Hizbollah. Denne trusselen er reell, og angrep mot israelske sivile må fordømmes. Men Hizbollahs handlinger gir ikke Israel en ubegrenset rett til å bli stående på libanesisk jord. Sikkerhet for det ene landet kan ikke bygges på varig usikkerhet for det andre.
I deler av israelsk politikk eksisterer også forestillingen om et større Israel. Noen politiske og religiøse miljøer argumenterer åpent for territoriell utvidelse, mens andre legger vekt på militære buffersoner og strategisk kontroll. Dette er ikke nødvendigvis det samme, men konsekvensene for nabolandene kan bli alvorlige dersom midlertidige militære tiltak utvikler seg til permanent kontroll.
Det er nettopp her Eisenkots politiske betydning kommer inn. Som tidligere forsvarssjef kjenner han begrensningene ved militærmakt. Han vet at en hær kan erobre terreng uten å vinne fred, og at en okkupasjon kan skape nye generasjoner av motstandere.
Hans politiske muligheter avhenger imidlertid ikke bare av personlig popularitet. Israels parlamentariske system krever samarbeid og flertall. Selv betydelig oppslutning gir ingen automatisk mulighet til å gjennomføre en ny politikk. Skal Eisenkot endre kursen, må han både samle politisk støtte og utfordre sterke sikkerhetspolitiske interesser.
For Norge burde utviklingen i Libanon være særlig alvorlig. Vi har gjennom flere tiår sendt soldater til UNIFIL for å bidra til fred og stabilitet. Mange norske veteraner bærer fortsatt fysiske og psykiske spor etter tjenesten. Vi dro ikke til Libanon for å forberede landet på en fremtid som permanent militær buffersone.
Norge må derfor være tydeligere. Israels sikkerhet må ivaretas, Hizbollah må respektere Libanons statlige myndigheter, og libanesisk territorium må ikke bli gjenstand for permanent utenlandsk militær kontroll. FNs resolusjoner må gjelde alle parter.
Mitt møte med Eisenkot i 2018 har fått en ny betydning. Mannen jeg den gang oppfattet som enig i Libanons rett til selvstendighet, har nå politiske ambisjoner som kan gi ham innflytelse over landets fremtid.
Men det er handlingene, ikke håndtrykkene, som til slutt avgjør hva en politisk leder står for.
Libanon må ikke ofres for forestillingen om at Israels sikkerhet krever kontroll over stadig større områder. Et fritt og suverent Libanon er ikke en trussel mot fred. Det er en forutsetning for den.
