Rundt 400 mennesker møtte opp i hovedstaden, ifølge arrangørene. I Stavanger demonstrerte omkring 150, mens rundt 110 trosset striregnet i Bergen. Det var markeringer i Trondheim og på Rygge, og aktivister delte ut løpesedler i Tromsø, Mandal og flere andre steder.
For Mollø-Christensen var bredden selve gjennombruddet.
– Det vi først og fremst er fornøyd med etter aksjonen 26. september i Norge, er at det var aktivitet så mange steder. Aksjonen innebar et stort framskritt for den organiserte fredsbevegelsen – der stort sett alle aktive fredsorganisasjoner samarbeidet om aksjonen, sier hun til Perspektiv.
Hun har foreløpig ikke samlet deltakerstallene fra alle markeringene. Men antallet steder, organisasjoner og mennesker som lot seg mobilisere, mener hun viser at aksjonen nådde lenger enn én demonstrasjon i én by.
– En slik aksjonsdag gir et løft, og også en opplevelse av å være med på noe større. Det er også grunnen til at det har vært initiativ i flere lokalmiljøer for å ha aktivitet denne dagen.
Den norske delen av aksjonen var opprinnelig planlagt som del av en felles nordisk aksjonsdag 29. august, men ble utsatt til 26. september. Ifølge Stopp NATOs oversikt over aksjonene skulle det arrangeres demonstrasjoner i Oslo, Rygge, Bergen, Stavanger og Trondheim, i tillegg til løpeseddelutdeling flere steder. Bak markeringene sto en bred sammenslutning av fredsorganisasjoner, fagforeningsmiljøer, kvinneorganisasjoner, solidaritetsgrupper og politiske organisasjoner.
Arbeidet begynte lenge før demonstrantene samlet seg. Tusenvis av løpesedler ble delt ut i forkant, og aktivistene brukte gatene som møteplass for samtaler med mennesker som ellers kanskje aldri ville oppsøkt et arrangement om amerikanske militæranlegg, atomvåpen eller opprustning.
Det er en aksjonsform Bestemødre for fred har brukt i mange år, forteller Mollø-Christensen. Nå gjorde flere organisasjoner det samme.
– Det er viktig å treffe folk der de er, vise at det er noen som har andre standpunkter i denne krigshisserske tiden.
Responsen beskriver hun som langt mer sammensatt enn inntrykket man lett kan få av politiske diskusjoner på nettet.
– Vi får mange gode møter. Mange er enige med oss, mange er bekymret, og vi diskuterer godt med folk som er uenige med oss så lenge de oppfører seg ordentlig.
På nettet ser det annerledes ut.
– Det er mest på nett du finner de dumme bøllene som ikke kan argumentere, men bare slenge dritt.
Aksjonen samlet samtidig miljøer som vanligvis har andre saker øverst på dagsordenen. Ved siden av fredsorganisasjonene deltok aktører fra fagbevegelsen, solidaritets- og bistandsmiljøer, kvinneorganisasjoner, Palestina-bevegelsen, miljøorganisasjoner, partier og ungdomspartier på venstresiden.
De fleste arbeider ikke til daglig mot USA-baser, atomvåpen eller opprustning. De kommer inn i saken fordi de ser forbindelser til sine egne arbeidsområder.
– Hoveddelen av disse organisasjonene arbeider i det daglige ikke mot USA-baser, atomvåpen og opprustning – men ser også disse spørsmålene i en sammenheng med sine kjernesaker, sier Mollø-Christensen.
Dermed ble 26. september også en test på om forskjellige politiske miljøer kunne samles om én sak uten å måtte være enige om alt annet.
Ifølge Mollø-Christensen fungerte det.
Fra norsk aksjonsdag til nordisk nettverk
Samarbeidet stoppet ikke ved landegrensen.
Initiativet vokste fram etter «Stoppa NATO»-demonstrasjonen i Helsingborg, der aktivister fra flere nordiske land møttes. Kontakten fortsatte gjennom digitale møter, før organisasjoner fra Norge, Sverige, Danmark og Finland samlet seg om en felles løpeseddel, logo og aksjonsdag. Den opprinnelige løpeseddelen ble vedtatt på et nordisk samordningsmøte 22. juni med deltakelse fra fredsorganisasjoner i alle fire land, ifølge Stopp NATOs presentasjon av den nordiske aksjonsdagen.
Da Norge måtte flytte hovedmarkeringene til september, fortsatte aksjonen i de øvrige landene. I Danmark sluttet blant andre TID TIL FRED, FredsVagten, Håndslag, Nej til Danmarks USA-kurs og Stop Terrorkrigen – ud af NATO seg til mobiliseringen, med markeringer i København, Odense og Århus. I Sverige ble løpesedler delt ut på seks freds- og klimafestivaler. I Lund holdt Jan Fredriksson fra Nej till NATO tale fra hovedscenen, mens en teatergruppe gjennomførte en aksjon rettet mot den amerikanske militære tilstedeværelsen ved Revinge. Det ble også holdt appellmøter i Linköping og Stockholm. Stopp NATOs oppsummering fra 29. august beskrev aksjonsdagen som et resultat av et voksende nordisk samarbeid mellom freds- og antikrigsmiljøer.
For Finland var aktiviteten mindre synlig i etterrapporteringen. I forkant skrev Stopp NATO at det først og fremst så ut til å bli løpeseddelutdeling der, samtidig som finske organisasjoner hadde deltatt i den nordiske planleggingen.
Mollø-Christensen beskriver samarbeidet som svært godt.
– Vi får perspektiver fra de forskjellige landene – og får et videre felles diskusjonsforum. Vi ønsket denne gangen først og fremst å konsentrere oss om felles aktivitet, og det fikk vi til.
Det er heller ikke meningen at samarbeidet skal stoppe med én aksjonsdag. Hun peker mot protestene mot krig og verneplikt i Tyskland, Stop Rearm Europe-bevegelsen og andre internasjonale organisasjoner som arbeider mot opprustning og NATO.
Det som begynte som en koordinert protest mot amerikanske baseavtaler i Norden, er dermed i ferd med å kobles til en bredere europeisk motstand mot opprustningen.
Og akkurat der finnes det tegn til at noe kan være i emning.
En generasjon som ikke vil marsjere
I Tyskland har motstanden mot den nye militærpolitikken beveget seg langt utenfor de tradisjonelle fredsorganisasjonene.
- mars gikk skoleelever ut i gatene over hele landet i protest mot militærtjeneste. Politiet registrerte rundt 3.000 demonstranter i Berlin, mens arrangørene anslo 6.000. På landsbasis oppga arrangørene at rundt 50.000 deltok i mer enn 130 byer og tettsteder. Deutsche Welle beskrev protestene som landsomfattende og som en reaksjon på utsiktene til at obligatorisk militærtjeneste igjen kan bli en realitet.
Motstanden finnes også utenfor gatedemonstrasjonene. Antallet tyskere som søker eller vurderer militærnekting har økt, samtidig som regjeringen forsøker å bygge opp Bundeswehr og diskusjonen om framtidig verneplikt har tiltatt. Deutsche Welle rapporterte i mars om den voksende interessen for militærnekting blant unge menn.
Det er ikke det samme som at den tyske opinionen samlet har vendt seg mot NATO eller opprustning. Men motstanden er blitt synligere, yngre og vanskeligere å avgrense til de miljøene som tradisjonelt har utgjort den europeiske fredsbevegelsen.
Scenen i Münster 1. oktober ga et annet bilde av den samme spenningen.
Inne i det historiske rådhuset mottok NATO, representert ved generalsekretær Mark Rutte, den internasjonale Westfalske fredsprisen. Friedrich Merz holdt laudasjonen. NATO beskrev selv prisen som en anerkjennelse av alliansens rolle i å bevare fred i Europa, og Rutte sa at NATO hadde arbeidet for å «prevent war, protect Allied territory and populations, and preserve the peace» gjennom mer enn 75 år. NATOs egen omtale av prisutdelingen bekrefter både prisutdelingen og Merz’ deltakelse.
Utenfor protesterte fredsgrupper mot at militæralliansen skulle motta en fredspris. Politiet oppga rundt 350 deltakere fordelt på flere markeringer, betydelig færre enn de 2.000 som på forhånd var meldt inn. Deutschlandfunk rapporterte om protestene rundt rådhuset.
Da Merz, Rutte og Nordrhein-Westfalens ministerpresident Hendrik Wüst senere viste seg på balkongen, ble de møtt med høylytte rop og buing fra en mindre gruppe demonstranter rett nedenfor. Berliner Zeitung omtalte rundt 30–40 demonstranter ved selve balkongscenen.
Bildet var vanskelig å gjøre helt harmonisk: inne ble NATO hedret for sitt bidrag til fred; utenfor protesterte mennesker mot den samme alliansens opprustning.
For den nordiske fredsbevegelsen er det nettopp slike tegn Mollø-Christensen mener kan få større betydning framover.
Mobilisering uten mediedekning
Mens arrangørene betrakter selve mobiliseringen som et betydelig framskritt, er Mollø-Christensen langt mindre fornøyd med oppmerksomheten aksjonen fikk i norske medier.
Hun sier det ble lagt mye arbeid i pressearbeidet i forkant. Arbeidet ble heller ikke enklere av at den norske aksjonen måtte flyttes en måned.
Resultatet beskriver hun som magert.
– Vi er skuffet over den labre interessen.
Ifølge Mollø-Christensens egen oversikt var Forsvarets Forum det eneste norske mediet som skrev selvstendig om aksjonen i etterkant, utover NTB-stoff som blant annet ble videreformidlet av Adresseavisen og Klassekampen. Hun understreker at arrangørene ennå ikke hadde full oversikt over omtalen i lokalpressen, og at det derfor kan finnes flere oppslag lokalt.
Aksjonen ble også omtalt i en tyrkisk avis og i internasjonale fredsbevegelsesmiljøer.
Særlig Klassekampen hadde arrangørene forventet mer fra.
– Vi kunne forventet noe mer interesse i Klassekampen. Det er blitt en avis som sjelden skriver om aktivisme eller er åpen for synspunktene til fredsbevegelsen – selv om de også av og til gjør noen unntak.
Kontrasten er tydelig for arrangørene: flere hundre mennesker i gatene, aktivitet en rekke steder i landet og koordinering på tvers av Norden – men begrenset oppmerksomhet fra riksmediene.
For Mollø-Christensen endrer ikke det hva som kommer videre.
Målet er heller ikke bare flere demonstrasjoner.
– Målet er selvfølgelig å bli kvitt så mange USA-baser i Norden som mulig.
Hun peker på at Norge, Sverige, Finland og Danmark kan si opp sine respektive avtaler og mener den politiske motstanden vil vokse etter hvert som den amerikanske militære tilstedeværelsen og opprustningen blir mer synlig.
– Vi tror også at tiden jobber for oss, dessverre. Det vil bli tydeligere og tydeligere for befolkningen at slike utenlandske baser er en sikkerhetsrisiko, samt at effekten av militariseringen vil bli tydeligere for lokalsamfunnene og også miljøet.
Det er for tidlig å slå fast at Europa står foran et bredt opinionsskifte. Men det finnes bevegelser under overflaten som ikke var like synlige for få år siden: titusener av tyske skoleelever i gatene, økende interesse for militærnekting, fredsgrupper som bygger nettverk på tvers av landegrensene – og demonstranter som møter NATO-ledelsen med protester samtidig som alliansen mottar en fredspris.
Og spørsmålet om hva en amerikansk base faktisk betyr for sikkerheten til vertslandet har i 2026 fått en langt mer konkret dimensjon.
Da Iran svarte på de amerikanske og israelske angrepene tidligere i år, ble amerikanske militæranlegg i flere gulfstater selv mål for iranske missiler og droner. En omfattende Washington Post-gjennomgang av satellittbilder fant skader eller ødeleggelser på minst 228 bygninger eller militære objekter ved 15 amerikanske anlegg i Midtøsten. Blant det som ble rammet var kaserner, drivstofflagre, radarutstyr og satellittkommunikasjon.
Skadene stanset heller ikke ved basenes gjerder. Iran gikk også løs på energi- og annen kritisk infrastruktur i gulfstatene. I Qatar ble 17 prosent av landets LNG-kapasitet satt ut av spill etter angrep på energianlegg; QatarEnergy anslo tapte inntekter til rundt 20 milliarder dollar i året og sa at deler av produksjonen kan være ute i tre til fem år. Selskapets toppsjef Saad al-Kaabi sa til Reuters at ødeleggelsene hadde satt regionen «10 til 20 år tilbake».
Også den digitale infrastrukturen ble rammet. Amazon Web Services opplyste i september at selskapet fortsatt ikke klarte å gjenopprette tilgangen til anlegg i Bahrain og én av datasentersonene i De forente arabiske emirater etter krigsskadene. Angrepene slo inn i banktjenester og har ført til at UAE vurderer underjordiske, mer spredte og eksplosjonssikrede datasentre. Reuters dokumenterte de vedvarende skadene seks måneder etter angrepene.
For motstanderne av amerikanske baser er erfaringen fra Gulfen derfor blitt et håndfast argument. Basene skulle inngå i en sikkerhetsarkitektur rundt vertslandene; da stormaktskrigen kom, ble landene som huset dem samtidig del av Irans målområde. Og konsekvensene ble ikke begrenset til ødelagte rullebaner eller militære installasjoner. Energiinntekter, transport, datasentre, banker og hele forestillingen om Gulfen som et stabilt og sikkert sted å bo og investere ble rammet. Reuters beskrev allerede tidlig i krigen hvordan konflikten traff to av grunnpilarene under regionens velstand – sikkerhet og uhindret energieksport – og reiste spørsmål om hvor varige skadene på den økonomiske modellen kan bli. Reuters: «Has the Iran war changed the Gulf forever?»
Det er denne risikoen Mollø-Christensen og de nordiske organisasjonene nå vil gjøre til et politisk spørsmål også her: Om en utenlandsk militærbase først og fremst beskytter landet den ligger i – eller også kan være det som trekker landet inn i målbildet når en større krig bryter ut.
- september var i så måte mindre en avslutning enn en første prøve.
Organisasjonene skulle se om de kunne mobilisere samtidig, arbeide på tvers av gamle organisatoriske skillelinjer og løfte en felles sak i flere nordiske land.
Det klarte de.
Nå forsøker de å finne ut hvor langt det kan bære.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.