Ifølge den spanske avisen ARA ble 14 personer pågrepet i en aksjon mot organisasjonen Núcleo Nacional. Flere medlemmer skal ha reist til Ukraina i august for å lære våpenbruk og etablere internasjonale forbindelser. Spansk politi undersøker også opplysninger om kontakt med Azov-brigaden. Ukrainas ambassade avviser at brigaden ga dem opplæring. Mistankene er ikke rettslig avgjort, men saken illustrerer en risiko jeg lenge har ment at europeiske myndigheter undervurderer.
Også i Frankrike og Tyskland har forbindelser mellom høyreekstreme miljøer og krigen i Ukraina skapt bekymring. Det verserer rykter om lignende virksomhet, men disse må undersøkes før de kan regnes som dokumenterte. Spørsmålet er om Ukraina kan bli en treningsarena for ekstremister som senere vender tilbake til sine hjemland med våpenkompetanse og internasjonale nettverk.

https://www.perspektiv.media/fra-ss-kriger-til-stortingets-favoritt/
Og hva med Norge? Høyres stortingsrepresentant Peter Christian Frølich har selv erkjent å ha brutt daværende eksportregler for å få termiske droner til Ukraina. Han har også hatt kontakt med representanter for Azov-brigaden, som besøkte Stortinget i mars 2026. Kontakten er ikke ulovlig samarbeid, men den reiser spørsmål om politisk dømmekraft, åpenhet og kontroll. Når en folkevalgt bevisst setter regelverket til side, bør det få konsekvenser for hvordan vi diskuterer ansvar og tillit.
Azov-bevegelsens historiske forbindelser til høyreekstremisme og nynazistisk symbolbruk er dokumentert. Dagens brigade er nå en del av Ukrainas nasjonalgarde, og soldatene kan ikke kollektivt stemples som ekstremister. Nettopp derfor må konkrete forbindelser undersøkes, ikke bortforklares eller overdrives.
Men det finnes enda et spørsmål norske myndigheter må svare på: Hvordan vurderes sikkerheten i forbindelse med den omfattende flyktningstrømmen fra Ukraina?
Over 100 000 fordrevne fra Ukraina har søkt beskyttelse i Norge siden 2022. Ifølge justisministerens svar til Stortinget hadde 24 673 ukrainske menn mellom 18 og 60 år gyldig kollektiv beskyttelse per 9. september 2026. Det er altså nærmere 25 000 menn i det som ofte omtales som militær alder.
Dette betyr selvsagt ikke at disse mennene er soldater, ekstremister eller representerer en sikkerhetsfare. Mange har flyktet fra krig, har familier å forsørge og ønsker et fredelig liv. Men når Norge har tatt imot så mange mennesker fra et land i krig, er det legitimt å spørre hvordan myndighetene kartlegger eventuell militær bakgrunn, våpenerfaring og dokumenterte forbindelser til voldelige ekstremistmiljøer.
Vi må kunne diskutere både flyktningpolitikk og nasjonal sikkerhet uten at enhver kritisk problemstilling blir stemplet som fremmedfiendtlighet. Samtidig må sikkerhetskontrollen være individuell og kunnskapsbasert. Nasjonalitet, kjønn og alder er ikke i seg selv tegn på ekstremisme.
Det som gjør situasjonen særlig alvorlig, er at PST allerede i 2023 advarte om norske høyreekstremister som hadde reist til Ukraina. Sikkerhetstjenesten pekte på faren for økt våpenkompetanse, internasjonale nettverk og lavere terskel for politisk vold. Hvor er den offentlige oppfølgingen av disse advarslene?
Gjennom flere tiår har jeg arbeidet med veteraner fra Ukraina, Russland og en rekke andre land. Jeg har selv opplevd krigens brutalitet. Jeg vet at de aller fleste veteraner ønsker fred, men også at krig kan skape radikalisering og væpnede nettverk som fortsetter sin virksomhet etter at kampene er over.
Jeg krever ikke at norske myndigheter skal mistenkeliggjøre mennesker på flukt. Jeg krever at regjeringen skal dokumentere at den har kontroll med mulige sikkerhetstrusler, at PST har nødvendige ressurser, og at politikerne tar konsekvensene av sine beslutninger.


















































































