Fredssamtalene i Abu Dhabi: Russland, Ukraina og USA – med EU og NATO på sidelinjen

Russland stiller med det som må kunne betegnes som en av sine tyngste forhandlingsdelegasjoner, med enkelte særlig interessante tillegg.

Det mest bemerkelsesverdige navnet er Sergej Rjabkov. Han er en høytstående diplomat med ansvar for forholdet til Washington og spørsmål knyttet til rustningskontroll. Hans tilstedeværelse kan tyde på at forhandlingene beveger seg utover spørsmål om frontlinjer, militær logistikk og fangeutvekslinger, og over mot langt mer omfattende strategiske sikkerhetsspørsmål.

Også Igor Kostjukovs deltakelse er verdt å merke seg. Når sjefen for Russlands militære etterretning sitter ved forhandlingsbordet, er det et tydelig signal om at militære og sikkerhetspolitiske spørsmål vil stå sentralt.

På ukrainsk side er min personlige favoritt Davyd Arakhamia.

Vi husker Arakhamia fra da han avslørte omstendighetene rundt Ukrainas beslutning om å trekke seg fra fredsforhandlingene våren 2022 og i stedet fortsette krigen.

USA har valgt en politisk delegasjon. Hadde jeg vært Trump, ville jeg også tatt med Marco Rubio.

Men Trump er Trump. Han ønsker neppe å dele æren for en eventuell diplomatisk seier med Rubio. Den vil han ha for seg selv.

Problemet er at verken Steve Witkoff eller Jared Kushner har den nødvendige erfaringen med å forhandle om Europas sikkerhetsarkitektur.

Det kan tyde på at Washington foreløpig ikke er innstilt på å diskutere de sikkerhetspolitiske innrømmelsene Russland har etterspurt i flere tiår.

Russland har søkt en felles europeisk sikkerhetsordning helt siden 1918. Europa og USA har gang på gang motsatt seg slike initiativer.

En av de mest skjebnesvangre episodene fant sted i 1939.

Storbritannia og Frankrike nølte med å inngå en sikkerhetsavtale med Sovjetunionen. De sendte en langsomt reisende delegasjon med begrenset forhandlingsmyndighet til Moskva. Stalin oppfattet dette som et tegn på at vestmaktene ikke tok forhandlingene alvorlig.

Resultatet ble at Sovjetunionen i stedet inngikk en ikke-angrepspakt med Tyskland.

Men Tyskland overholdt ikke avtalen. I juni 1941 innledet Hitler Operasjon Barbarossa, invasjonen som skulle påføre Sovjetunionen enorme ødeleggelser og menneskelige tap.

Etter andre verdenskrig fortsatte Sovjetunionen å etterspørre en europeisk sikkerhetsordning. Det landet i stedet fikk, var den kalde krigen, i stor grad drevet av Vestens frykt for sosialismens utfordring mot den etablerte samfunnsordenen.

Mot slutten av den kalde krigen, under forhandlingene om Tysklands gjenforening og Sovjetunionens oppløsning, kom spørsmålet om NATOs fremtidige utvidelse på bordet.

Løftet om at NATO ikke skulle bevege seg «én tomme østover» fra Øst-Tyskland, ble en del av diskusjonene.

Russland oppfylte sin del ved å trekke sovjetiske og senere russiske styrker ut av Tyskland og Øst-Europa. Men USA fulgte ikke den kursen Moskva mente var blitt forespeilet.

Jeg husker at George W. Bush ved en anledning skal ha blitt konfrontert med tidligere sikkerhetsforståelser og svart noe i retning av: «Den avtalen var med faren min.»

Under Bush-administrasjonen trakk USA seg også fra ABM-avtalen, som begrenset utviklingen av antiballistiske missilforsvarssystemer. Beslutningen ble kunngjort i 2001 og trådte i kraft i 2002.

Den senere utplasseringen av amerikanske missilforsvarsinstallasjoner i blant annet Romania bidro til å skjerpe Russlands sikkerhetspolitiske bekymringer.

Enda mer alvorlig var svekkelsen av det internasjonale rammeverket for atomvåpenkontroll, gjennom sammenbruddet i flere sentrale avtaler og manglende videreføring av etablerte begrensninger.

Dette er en utvikling som må tas med i betraktningen dersom man ønsker å forstå hvordan Ukraina endte opp som krigens slagmark.

Det er nettopp dette som er realpolitikk: å analysere staters handlinger ut fra makt, interesser og sikkerhetsbehov, snarere enn utelukkende moralske og følelsesmessige vurderinger.

Spørsmålet er derfor om Steve Witkoff og Jared Kushner fullt ut forstår kompleksiteten i det som ligger foran dem.

Ukraina kan ikke på egen hånd forhandle frem Europas fremtidige sikkerhetsarkitektur. Landet må nødvendigvis rådføre seg med sine europeiske partnere.

Men Europas politiske ledelse har allerede signalisert at den ikke ønsker en sikkerhetsordning bygget rundt russiske krav.

Det er imidlertid forskjell på offentlige erklæringer og det som faktisk diskuteres bak lukkede dører.

Jeg håper fredssamtalene fører frem. Verden trenger fred.

Når det er sagt, ser jeg ingen på vestlig side av forhandlingsbordet som har tilstrekkelig politisk tyngde til å inngå bindende avtaler om Europas overordnede sikkerhetsarkitektur.

Det mest realistiske utfallet kan derfor være at Russland går med på en midlertidig stans i kamphandlingene mens forhandlingene pågår, kombinert med nye fangeutvekslinger.

Men det finnes også en risiko for at vestlige aktører først og fremst ønsker å kjøpe tid, i håp om at et fremtidig politisk maktskifte i Washington vil endre forutsetningene og muliggjøre en fortsatt konfrontasjon.

Samtidig må vi se på hvem Russland faktisk sender.

Dette er en hard linje. Flere av personene i den russiske delegasjonen representerer miljøer som lenge har argumentert for en mer kompromissløs tilnærming til Ukraina.

Etter min vurdering er Putin blant de mer tilbakeholdne aktørene i denne kretsen. Uten hans begrensninger kunne den russiske militære tilnærmingen ha vært langt mer brutal helt fra krigens begynnelse.

Derfor tviler jeg også på at denne delegasjonen uten videre vil akseptere en våpenhvile som bare fryser den eksisterende situasjonen.

Min vurdering er at dersom Ukraina ikke aksepterer Russlands grunnleggende betingelser, vil krigen fortsette.

Den russiske delegasjonen kommer neppe til Abu Dhabi for å forhandle med Ukraina som en likeverdig part.

Den kommer for å få Ukraina til å undertegne det som i realiteten vil være kapitulasjonsdokumenter.