For hva slags menneskerettigheter var det egentlig Danmark praktiserte der?
Nå har Folketinget vedtatt en kompensasjonsordning for grønlandske kvinner som ble utsatt for prevensjon uten reelt samtykke. Bakgrunnen er spiralsaken, der tusenvis av grønlandske jenter og kvinner fikk satt inn spiral eller annen prevensjon mens Danmark kontrollerte helsevesenet. Flere var mindreårige, og noen var bare 12 år gamle. Dette må kalles det det var: et grovt inngrep i menneskers rett til egen kropp.
Når staten griper inn i kvinners reproduksjon uten reelt samtykke, beveger man seg langt forbi vanlig helsepolitikk. Da handler det om makt, kontroll og om hvem som skal få bestemme over kvinnekroppen. Det handler også om en kolonimakt som mente at den kunne regulere en urfolksbefolkning etter egne økonomiske og sosiale behov.
At befolkningsveksten ble sett som et problem fordi modernisering kostet penger, gjør historien enda mørkere. Da blir spørsmålet brutalt enkelt: Ble grønlandske kvinners fruktbarhet redusert fordi kolonimakten mente at det ble for dyrt å ha for mange grønlendere? Det er et spørsmål Danmark bør tåle.
Dette er heller ikke noe ukjent fenomen i kolonihistorien. Kolonimakter har aldri bare kontrollert territorium. De har også kontrollert språk, skole, religion, bosetting, arbeidsliv, kultur og familieliv. Når makten går langt nok, forsøker den også å kontrollere hvem som blir født. Det er nettopp derfor spiralsaken ikke kan avfeies som et tragisk feilgrep fra en annen tid. Den passer inn i et langt større mønster.
I 1951 ble flere titals grønlandske barn sendt til Danmark som del av et sosialt eksperiment. Barn ble revet ut av sitt språklige og kulturelle miljø fordi danske myndigheter ønsket å forme en ny type grønlender etter dansk modell. Det var sosial ingeniørkunst med barn som råmateriale. Noen år senere, i 1953, måtte inuitfamilier i Thule forlate hjem og tradisjonelle områder da amerikanske militære interesser krevde plass. Danmark godkjente flyttingen, og menneskene som faktisk bodde der, måtte vike.
Igjen ser vi det samme mønsteret. Når danske eller vestlige strategiske interesser sto mot grønlandske menneskers rettigheter, var det grønlenderne som tapte. Spørsmålet er derfor ikke bare hva som skjedde, men hvorfor det kunne skje. Svaret ligger i kolonialismens grunnidé, forestillingen om at noen mennesker har rett til å bestemme over andre fordi de selv mener å representere fremskritt, sivilisasjon og modernitet.
Danmark visste hvordan grønlenderne burde leve, hvilket språk barna burde snakke, hvor familiene kunne bo og hvordan Grønland skulle utvikles. Til slutt visste staten tilsynelatende også bedre enn kvinnene selv hvor mange barn de burde få. Dette er ikke humanisme. Det er kolonial og formynderisk maktutøvelse.
Man kan bruke pene ord om familieplanlegging, modernisering, utvikling og helsepolitikk, men hvis resultatet er at jenter og kvinner mister kontrollen over sin egen kropp, er ordene bare pynt rundt maktmisbruket. Det er derfor nesten provoserende når slike saker i ettertid reduseres til «mørke kapitler». Et mørkt kapittel høres ut som noe tilfeldig og avsluttet, men dette var mennesker som måtte leve med konsekvensene.
Kvinner fikk kroppen sin gjort til et politisk verktøy. Barn ble brukt i et sosialt eksperiment. Familier ble flyttet fordi den militære strategien til NATO krevde det. Et urfolk ble gjennom generasjoner møtt med forestillingen om at dansk språk, dansk kultur og danske samfunnsmodeller representerte fremskrittet. Hvor mange slike inngrep skal til før vi slutter å snakke om enkeltstående feilgrep og begynner å snakke om et system?
Danmark har i dag råd til å betale erstatning, og det er riktig at de berørte får kompensasjon. Men penger kan ikke kjøpe tilbake en barndom, gjenopprette tapte familiebånd eller gi tilbake retten til å bestemme over egen kropp. En beklagelse fjerner heller ikke statens ansvar.
Det viktigste oppgjøret er derfor ikke pengene, men at Danmark erkjenner hva maktforholdet faktisk var. Grønland var ikke en likestilt partner. Det var et område under dansk kontroll der avgjørende beslutninger om menneskers liv kunne tas langt unna dem som måtte bære konsekvensene. Det er kolonialisme.
Danmark kan derfor ikke bruke menneskerettighetene som moralsk pekefinger mot resten av verden uten samtidig å tåle et nådeløst søkelys på sin egen historie. Dersom prevensjon uten samtykke, tvangsflytting av urfolk og sosial eksperimentering med barn hadde skjedd i et land København var politisk fiendtlig innstilt til, ville språket vært langt hardere. Da ville man snakket om systematiske overgrep og krevd ansvar.
Grønlands befolkning fortjener den samme moralske målestokken. Det mest avslørende med denne historien er derfor ikke bare hva Danmark gjorde, men hvor lett en stat som i dag omtaler seg selv som human, demokratisk og menneskerettsorientert kunne sette disse prinsippene til side når det gjaldt mennesker langt fra maktens sentrum.
Kolonimakten kunne være høflig i språket. Maktutøvelsen var like fullt brutal.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.