«ER BORGERKRIGEN I GANG MENS MACRON OG BRUSSEL SER EN ANNEN VEI?»
Jeg kaller dette tegnene på en begynnende borgerkrig. Ikke en tradisjonell krig mellom to hærer, men en farlig indre samfunnskonflikt der stadig hardere motsetninger utfordrer myndighetenes autoritet.
Tallene fra franske medier er alvorlige.
Ifølge Le Monde ble 6 059 mennesker pågrepet mellom 28. september og 5. oktober. Innen 8. oktober hadde tallet steget til 6 877. Under demonstrasjonene 17. oktober gikk mellom 550 000 og 800 000 mennesker ut i gatene, ifølge ulike anslag.
Nesten én million demonstranter, tusenvis av pågripelser og omfattende voldelige sammenstøt. Hva skal egentlig til før Europas politiske ledere våkner?
Rådhuset i Limoges ble rammet av brann. I Marseille ble offentlige bygninger angrepet. I Paris ble butikker plyndret, barrikader reist og politiet angrepet. Voldelige grupper kom helt innpå presidentpalasset.
Det store flertallet av demonstrantene er ikke voldelige. Men når kriminelle grupper utnytter folkemengdene til plyndring, brannstiftelse og angrep, er det myndighetenes ansvar å gripe inn.
Og hvor er Macron?
Frankrike har en av Europas sterkeste militærmakter, atomvåpen, spesialstyrker og et omfattende politiapparat. Likevel opplever landet at offentlige bygninger blir angrepet og politiet presses hardt.
Dersom politiet ikke klarer å beskytte kritisk infrastruktur, må myndighetene vurdere ytterligere sikring, også med militære ressurser innenfor lovens rammer. Det betyr ikke at hæren skal brukes mot fredelige demonstranter. Det betyr at innbyggerne har krav på beskyttelse.
Men Macron virker mer opptatt av internasjonale militære ambisjoner.
Mens Frankrike har en offentlig gjeld på omkring 118 prosent av bruttonasjonalproduktet, fortsetter presidenten å love våpen og økonomisk støtte til Zelenskyj og Ukraina.
Hvor skal pengene komme fra?
Franske pensjonister, arbeidstakere og familier får høre at økonomien krever innstramminger. Offentlige tjenester presses. Men når det gjelder nye militære forpliktelser, finner politikerne stadig nye finansieringsordninger.
Ukrainastøtten har ikke alene skapt Frankrikes økonomiske problemer. Likevel må det være lov å kreve at Macron forklarer prioriteringene sine.
Hva hjelper det å snakke om å redde Europas sikkerhet dersom Frankrike ikke klarer å sikre sine egne innbyggere?
Og dette handler ikke bare om Frankrike.
Se på Sverige, Tyskland, Belgia og andre europeiske land. Flere sliter med alvorlig kriminalitet, integreringsproblemer, økonomisk press og økende politiske motsetninger.
I flere tiår har europeiske myndigheter diskutert innvandring, grensekontroll og integrering uten å finne løsninger som alle medlemslandene har kunnet enes om. Først i juni 2026 begynte EUs nye migrasjons- og asylpakt å gjelde.
Hvor mange møter, rapporter og handlingsplaner måtte til?
Hvor mange ganger skal Brussel forklare at problemene er kompliserte, mens innbyggerne forventer konkrete resultater?
Det er politikerne som har ansvaret for innvandringspolitikken, ikke mennesker med innvandrerbakgrunn som gruppe. Og de siste franske protestene handler først og fremst om økonomi og offentlige tjenester. Likevel er det nødvendig å diskutere hvordan mangelfull integrering, sosial ulikhet og svake offentlige tjenester kan forsterke samfunnskonflikter.
Det er ikke rasistisk å kreve fungerende grenser. Det er ikke ekstremisme å forlange respekt for loven. Og det er ikke udemokratisk å mene at nasjonale myndigheter skal ha kontroll over egen politikk.
Men i stedet for å ta ansvar fortsetter EU å bygge ut sitt enorme byråkrati.
Flere direktiver. Flere komiteer. Flere strategier. Stadig nye møter bak lukkede dører.
Når politikken mislykkes, peker Brussel på medlemslandene, mens nasjonale regjeringer skylder på Brussel.
Hvem sitter igjen med regningen?
Vanlige mennesker.
Det er her faren ligger. Når økonomiske problemer, sosial splittelse og politisk avmakt vokser samtidig, kan ytterliggående grupper utnytte situasjonen. Da kan volden øke og konfliktene bli vanskeligere å kontrollere.
Jeg mener Frankrike viser faresignalene på en begynnende borgerkrig. Det betyr ikke at landet allerede oppfyller den vanlige definisjonen av borgerkrig. Men det betyr at utviklingen må tas alvorlig før motsetningene blir enda mer ødeleggende.
Macron må begynne å ta ansvar for Frankrike. Brussel må forstå at europeisk sikkerhet ikke bare handler om militære budsjetter, våpen og internasjonale konflikter.
Sikkerhet handler også om at folk tør å gå i gatene, at butikker kan holde åpent, at politiet kan gjøre jobben sin og at innbyggerne har tillit til myndighetene.
Europa kan ikke administrere seg ut av en samfunnskonflikt med enda flere direktiver. Og Macron kan ikke redde Europas sikkerhet dersom han mister grepet om sitt eget land.
Frankrike brenner. Spørsmålet er hvor lenge Europas ledere vil fortsette å diskutere brannforskriftene før de tar tak i brannen.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.