Hvem tjener på krigen?
Den 8. oktober meldte Reuters at amerikanske og russiske tjenestemenn undersøkte muligheten for ordninger som kunne gi amerikanske investorer en rolle i salget av russisk gass til Europa. Blant personene som deltok i samtalene, var Jared Kushner, Donald Trumps svigersønn, og Kirill Dmitrijev, lederen for Russlands statlige investeringsfond. Samtalene skal også ha omfattet muligheten for amerikansk deltakelse i Nord Stream-rørledningene, som tidligere forsynte Tyskland med relativt billig russisk naturgass.
Ingen avtale er inngått. Sanksjonene utgjør fortsatt en hindring, rørledningene er ikke i drift, og flere europeiske regjeringer motsetter seg å gjenopprette forbindelsen. Men det faktum at slike forhandlinger finner sted, avslører noe viktigere enn detaljene i en eventuell kontrakt.
USA kan komme ut av krigen med fortjeneste både fra ødeleggelsen og gjenopprettelsen av Europas energiforbindelser med Russland.
Og Europa kan ende opp med å betale for begge deler.
En slik ordning ville vært bemerkelsesverdig, men knapt uten historiske paralleller. USA har en historie med å komme økonomisk styrket ut av militære intervensjoner der de erklærte politiske målene aldri ble oppnådd.
Irak: Når krigen blir forretning
Ta Irak som eksempel.
Etter den amerikanske invasjonen i 2003 ble Iraks oljeinntekter overført til Development Fund for Iraq, opprettet i henhold til FNs sikkerhetsråds resolusjon 1483. Fondet ble administrert av den amerikanskledede okkupasjonsmyndigheten Coalition Provisional Authority, og betydelige innskudd ble plassert i Federal Reserve Bank of New York. De amerikanske okkupasjonsmyndighetene utøvde omfattende kontroll over utbetalingen av irakiske inntekter frem til suvereniteten formelt ble overført til den irakiske overgangsregjeringen i juni 2004.
Pengene tilhørte juridisk sett Irak. Men i en avgjørende periode lå beslutningene om forvaltningen hos okkupasjonsmyndighetene. Undersøkelser gjennomført av den amerikanske Kongressen reiste senere alvorlige spørsmål om kontrollen med og regnskapsføringen av milliardbeløp som ble utbetalt under okkupasjonen.
Forskjellen mellom å eie en ressurs og å kontrollere det finansielle apparatet som inntektene fra den passerer gjennom, er ikke uvesentlig.
Militære seire og økonomiske seire er ikke nødvendigvis det samme. En krig kan mislykkes med å oppnå det lovede politiske resultatet, samtidig som den fortsetter å skape enorme kommersielle muligheter for selskapene som leverer utstyret, finansierer krigen, gjenoppbygger det som blir ødelagt, eller administrerer ressursene som står igjen.
Den amerikanske skattebetaleren finansierer det militære maskineriet. Våpen og ammunisjon produseres, utplasseres, forbrukes og erstattes. Utstyr som ødelegges i kamp, må erstattes. Hver nye innkjøpskontrakt blir en inntekt for en forsvarsleverandør, selv når den militære operasjonen ikke bringer regjeringen nærmere det erklærte målet.
Staten bygger opp gjeld. Våpenprodusentene bokfører salg.
Den samme logikken strekker seg langt utover slagmarken. Gjenoppbygging, logistikk, energiinfrastruktur og finansielle tjenester kan alle gi økonomisk avkastning, uavhengig av om krigens opprinnelige strategiske mål blir nådd.
Det er dette skillet som gjør de fremvoksende amerikansk-russiske energisamtalene så avslørende.
Europa betaler prisen
I flere år har Europas beslutning om å redusere avhengigheten av russisk rørledningsgass skapt et stadig større marked for amerikansk flytende naturgass, LNG. I motsetning til gass som transporteres gjennom et etablert rørledningsnettverk, må LNG først gjøres flytende, fraktes over havet og deretter omdannes til gass igjen ved ankomst. Prisen er dessuten tett knyttet til et internasjonalt marked der europeiske kjøpere konkurrerer med kunder i andre deler av verden.
Resultatet har vært en grunnleggende endring i Europas energiøkonomi.
Europeiske husholdninger har stått overfor høyere og mer ustabile energikostnader, mens energiintensive industribedrifter har måttet revurdere om produksjon på kontinentet fortsatt er økonomisk forsvarlig. Kjemiske fabrikker, gjødselprodusenter, stålverk og andre virksomheter der energi utgjør en sentral kostnad, kan ikke uten videre absorbere varig høyere driftsutgifter uten konsekvenser.
Noen reduserer produksjonen. Andre utsetter investeringer. Atter andre begynner å lete etter steder der energien er billigere og rammevilkårene for industrien mer forutsigbare.
USA er ett av disse stedene.
En europeisk produsent som flytter produksjonen til USA, tar med seg mer enn maskiner over Atlanterhavet. Den tar med seg investeringer, arbeidsplasser, teknologisk kompetanse, produksjonsnettverk og fremtidige skatteinntekter. Ingeniørene og de faglærte arbeiderne kan følge etter. Økonomien de forlater, mister kjøpekraften og den kommersielle aktiviteten som opprettholdt andre virksomheter.
Det som begynner som en energikrise, utvikler seg gradvis til et industrielt og demografisk problem.
Fabrikker vender ikke automatisk tilbake når energiprisene faller. Når en produksjonsbedrift først har flyttet, og leverandørkjedene er bygget opp på nytt et annet sted, kan det bli langt mindre attraktivt å gjenoppta virksomheten i Europa enn å videreføre den nye ordningen.
Først selge alternativet, deretter russisk gass
Det er derfor utsiktene til at Washington skal gå inn i handelen med russisk gass, er så betydningsfulle.
Dersom amerikanske investorer sikrer seg en kommersiell posisjon i rørledningene eller handelsstrukturene som russisk gass vender tilbake til Europa gjennom, kan USA tjene penger to ganger på det samme geopolitiske bruddet.
Først får amerikanske LNG-eksportører tilgang til et europeisk marked som tidligere i stor grad var avhengig av russiske rørledningsleveranser. Deretter kan amerikanske investorer, dersom en fremtidig amerikansk-russisk avtale åpner for at russisk gass vender tilbake, ta del i inntektene fra å gjenopprette handelen som krigen bidro til å avbryte.
Russland vil igjen selge ressursene sine. Amerikanske interesser vil motta en andel av de kommersielle gevinstene. Europa vil fortsette å betale for energi, men med et ekstra lag av amerikansk finansiell deltakelse.
Landet som har fremstilt seg som Europas uunnværlige sikkerhetsgarantist, kan samtidig bli en kommersiell mellommann mellom Europa og nettopp det landet som sikkerhetsgarantien var rettet mot.
Jared Kushners rapporterte deltakelse i samtaler om russiske energiinteresser gjør spørsmålet om hvem som til slutt kan tjene på dette, særlig relevant. Steve Witkoff, en annen sentral skikkelse i Trumps forhandlinger med Russland, har også vært involvert i administrasjonens bredere forsøk på å komme frem til en avtale med Moskva. Det er ikke fastslått at noen av dem vil ha personlige økonomiske interesser i en fremtidig virksomhet knyttet til russisk gass. Men den mulige sammenvevingen av diplomatiske forhandlinger og kommersielle muligheter fortjener oppmerksomhet nettopp fordi de foreslåtte ordningene gjelder verdier i milliardklassen.
Når Washington og Moskva finner sammen
Forhandlingene avdekker også en ubehagelig mulighet for europeiske ledere.
Hva skjer dersom Washington og Moskva til slutt blir enige om betingelser som tjener deres respektive interesser, mens Europa blir sittende igjen med konsekvensene av beslutningene kontinentet ble oppfordret til å ta under krigen?
Europeiske regjeringer har akseptert betydelige økonomiske ofre i jakten på et geopolitisk mål. De har brukt enorme summer på forsvar, lagt om energiforsyningen, absorbert industrielle forstyrrelser og forpliktet seg til en langvarig konfrontasjon med Russland.
Likevel står USA fritt til å forhandle direkte med Moskva når amerikanske interesser gjør det fordelaktig.
Dersom slike forhandlinger til slutt gjenoppretter kommersielle forbindelser mellom amerikanske og russiske energiinteresser, vil ikke Europas økonomiske ofre bli reversert bare fordi Washington endrer kurs.
De tapte industriinvesteringene vil ikke automatisk vende tilbake. Bedrifter som har etablert seg i USA, kan foretrekke å bli værende. Arbeidere som har flyttet, kan slå seg ned permanent. Yngre generasjoner, som møter svakere jobbmuligheter og en svekket industriøkonomi, kan i økende grad søke seg andre steder.
Et aldershjem i kontinental målestokk
Europa risikerer ikke bare å miste fabrikker, men også menneskene og kompetansen som trengs for å bygge dem opp igjen.
Kontinentet står allerede overfor de demografiske utfordringene som følger med en aldrende befolkning. En langvarig svekkelse av industrigrunnlaget vil gjøre disse utfordringene vanskeligere å håndtere. Færre produktive virksomheter betyr færre attraktive muligheter for faglært arbeidskraft, et smalere skattegrunnlag og stadig større vanskeligheter med å finansiere velferdssystemene som en eldre befolkning er avhengig av.
Faren er at Europa gradvis forvandles fra et industrielt og teknologisk sentrum til et kontinent der den viktigste økonomiske oppgaven er å opprettholde levestandarden til en aldrende befolkning.
Et aldershjem i kontinental målestokk.
Ingenting av dette krever at USA oppnår en militær seier over Russland. Det krever bare at amerikanske selskaper sikrer seg lønnsomme posisjoner i de økonomiske ordningene som vokser frem av konflikten.
Det er den grunnleggende forskjellen mellom å måle en krig etter dens erklærte mål og å måle den etter hvem som tjener penger på den.
Amerikanske skattebetalere kan bære kostnadene ved militærutgiftene mens forsvarsleverandørene blomstrer. Europeiske forbrukere kan finansiere erstatningen av russisk rørledningsgass med dyrere alternativer mens amerikanske energiprodusenter utvider sine markedsandeler. Europeisk industri kan miste investeringer og arbeidsplasser mens den amerikanske økonomien overtar deler av produksjonskapasiteten som forlater kontinentet.
Og når kampene opphører, kan de samme politiske og kommersielle nettverkene som deltok i ordningene under krigen, bli involvert i forhandlingene om freden og forretningsmulighetene som følger.
For Europa vil det mest urovekkende utfallet ikke nødvendigvis være at Russland vinner krigen, eller at USA mislykkes med å oppnå sine strategiske mål.
Det vil være å oppdage at det økonomiske forholdet til Russland, som Europa ble fortalt at det var nødvendig å ødelegge, kan gjenoppbygges når amerikanske interesser har mulighet til å tjene penger på det.
Europa vil da ha betalt for å bryte forbindelsen, betalt for alternativene og til slutt betalt enda en gang for å gjenopprette den.
Ressursene vil fortsatt være russiske. Kundene vil fortsatt være europeiske.
Bare de som innkasserer pengene, vil være noen andre.
Se og hør mer
Videoer, klipp og innslag knyttet til temaet.